Eirik Raude
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eirik Raude (egentlig Eirik Torvaldsson, norrønt: Eiríkr Rauði, født ca. 950 på Jæren, død ca 1003) var en norsk oppdager. Han er mest kjent for å ha kolonisert Grønland, som var blitt oppdaget av vikingen Gunnbjørn i 875.
Kallenavnet «raude» kom av Eiriks røde hår.
Rundt år 970 måtte Eirik og faren Torvald Asvaldsson reise fra Norge etter å ha blitt lyst fredløse. Sannsynligvis hadde Torvald drept noen av mennene til kong Harald Hårfagre. De valgte å reise til Island.
Etter en tid på Island ble Eirik Raude dømt fredløs for drap. Dermed måtte han nok en gang finne nytt land. I mellomtiden hadde Eirik giftet seg med Tjodhild. Sammen fikk de sønnene Leiv Eiriksson og Torstein. Med andre kvinner hadde Eirik barna Torvald og Frøydis Eiriksdotter.
I 982 kom de til det nye landet, og utforsket det i tre år. Da reiste de til Island og inngikk forlik med uvennene sine. Eirik Raude fikk med seg flere hundre menn, kvinner og barn og slo seg ned i det nye lovende landet.
To bygder ble skapt, Eystribyggð og Vestribyggð, altså Østbygden og Vestbygden. Eirik Raude ble lagmann for bygdene.
Gården Brattalid (Brattahlíð) i Østbygden var hovudsetet til Eirik Raude og slekten hans. Brattalid lå ved det nåværende Narssarssuaq.
Sønnen Leiv Eiriksson utmerket seg med reiselyst og vågemot, og er regnet som oppdageren av Vinland.
I 1002 kom det fleire folk frå Island. På Island tok det til å verta for mykje folk i høve til livsgrunnlaget.
Eirik Raude døydde i 1003, truleg av sjukdomar som kom frå dei nyaste innvandrarane.
Soga om Eirik Raude er truleg skriven av Jon Thorharson i 1387, mest fire hundreår etter at Eirik levde. Truleg er soga skriven ned etter munnleg overleverte soger.
