Den historiske skolen innen rettsvitenskapen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den historiske skolen innen rettsvitenskapen (eller den tyske historiske skolen) var en retning innen rettsvitenskapen som oppstod i begynnelsen av det 19. århundre på bakgrunn av romantikken, og innebar et brudd med naturretten og den såkalte fornuftsretten, og som la vekt på rettens historiske betingethet.
Den historiske skolen ble fremfor alt grunnlagt av Friedrich Carl von Savigny. Skolens mest grunnleggende tanke er at «retten» ikke kan forstås som bare den til enhver tid skrevne lov, men at rett oppstår som levende overbevisninger i folkets bevissthet, på samme måte som språk, seder osv. (Volksgeist). Disse tankene var i stor grad en gjenoppdagelse av romerretten.
I et utviklet rettssystem var juristenes oppgave å representere folkets bevissthet, og anvende retten på basis av vitenskapelig arbeid.
Innen den historiske skolen fantes to strømninger, de som var mest orientert mot romerretten (som var gjeldende rett i Tyskland) og de som var mer orientert mot germansk rett. Strømningene ble kalt hhv. Romanisten og Germanisten.
Den historiske skolen preget tysk rettsvitenskap i det 19. århundre i meget stor grad, spesielt den såkalte Pandektenwissenschaft. Selv om den historisk-pregede rettsvitenskapen spilte en stor rolle ved utarbeidelsen av bl.a. Bürgerliches Gesetzbuch, har det 20. århundre i vesentlig grad innebåret et brudd med den historiske rettsvitenskapens idéer og metoder.
[rediger] Se også
- Vom Beruf unserer Zeit
- Zeitschrift für geschichtliche Rechtswissenschaft
- Karl Friedrich Eichhorn
- Georg Friedrich Puchta
