Colonnaslekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Colonnaslekten var en adelig italiensk familie, som spilte en viktig rolle i verdslig og kirkelig politikk i middelalderen og renessansen. Flere grener av slekten lever fortsatt i Roma og Napoli. Man antar at den opprinnelig var en sidegren av slekten til grevene av Tusculum. Navnet kommer fra slottet Colonna ved Albanerfjellene, noen kilomenter fra Tusculum.

Første gang slekten er historisk belagt er i 1101, da Petrus de Columnas slott ble inndratt av pave Paschal II som straff for forskjellige overtrampt. I 1191 ble Tusculum ødelagt av Roma, og grevenes slekt forsvinner, mens Colonnaslektens anseelse økte betraktelig. D var først anti-pavelige, først og fremst fordi de ønsket en viss grad av selvstendighet.

Slekten var i en kontinuerlig feide med sine naboer, og spesielt med Orsinislekten. Dette førte til så mange pavelige reaksjoner mot slekten at mange i Roma feilaktig trodde at poenget med bullen In Caena Domini var en årlig ekskommunikasjon av Colonnaene. Samtidig var det mange medlemmer av slekten som fikk høy kirkelige embeter, og det var sjelden at det ikke var minst én kolonna i kardinalkollegiet. Pave Martin V var en Colonna, og han regnes som en meget viktig person i kirkens utvikling, ettersom han fikk slutt på det vestlige skisma. To ganger, under pavene Bonifatius VIII og Alexander VI, var slekten nær ved å bli utslettet, men begge ganger klarte de seg og kom raskt tilbake til maktposisjoner.

Etter en dårlig periode for slekten fikk de tilbake sine eiendommer og posisjoner under pave Julius II, og ved Pax Romana i 1511 endte feiden mellom Colonna- og Orsinislektene. Allikevel klarte ingen av dem å gjenopprette den grad av uavhengighet de hadde nytt tidligere.

[rediger] Kjente medlemmer av slekten

Giovanni Colonna den eldre (død 1209, kreert kardinal i 1192. Var venn av Frans av Assisi, og bidro sterkt til at fransiskanernes ordensregel ble godkjent av paven.

Giovanni Colonna den yngre (død 1245), nevø av Giovanni den eldre. Han ble kreert kardinal i 1212. I 1217 ble han sendt til Østen som legat, og i 1222 kom han tilbake til Roma med Piskesøylen, et relikvie som fortsatt står i kapellet han innredet for det i sin titularkirke, Santa Prassede. I 1240 sluttet han seg til et opprør mot paven. Som følge av dette var det ingen kardinaler fra slekten før i 1278.

Giacomo Colonna (død 1318 i Avignon), kreert kardinal i 1278 av Orsinipaven Nikolas III, som et tegn på forsoning og en bekreftelse på et amnesti paven hadde gitt.

Pietro Colonna (død 1326 i Avignon), nevø av Giacomo. Kreert kardinal 1288. Sammen med Giacomo kom han i krangel med Bonifatius VIII. En periode så det ut til at slekten ville få nådestøtet, men striden endte i et bittert tap av prestisje for paven. De to ble avsatt i 1297, men gjeninnsatt av Klemens V i 1305.

Egidio Colonna, kardinal.

Giovanni III Colonna (død 1348), nevø av Pietro og sønn av senatoren Stefano. Mens andre i slekten gjorde opprør mot paven forble han lojal, og han ble derfor kreert kardinal av Johannes XXII. Han skrev Pavenes liv fra St. Peter til Bonifatius VIII. Etter hans død skrev hans venn Petrarca en sonette, Rotta è l'alta Colonna, til hans minne.

Agapito Colonna, kreert kardinal ved begynnelsen av det vestlige skisma, døde kort tid senere.

Stefano Colonna, kreert kardinal ved begynnelsen av det vestlige skisma, døde kort tid senere.

Oddo Colonna, valgt til pave og tok navnet Martin V.

Prospero Colonna den eldre (død 1463), kreert til kardinal av sin onkel Martin V i 1430. Innblandet i et opprør mot Eugenius IV, og dømt til livsvarig eksil, men ble gjeninnsatt av Nikolas V. Høyt verdsatt av humanistene. Ved konklavet 1458 avla han den avgjørende stemmen for Piccolomini, og sa de berømte ordene «Jeg stemmer også for kardinalen fra Siena, og gjør ham til pave».

Giovanni IV Colonna (død 1508), nevø av Prospero. 24 år gammel ble han kreert til kardinal av Sixtus IV, og tjente også under Innocent VIII, Alexander VI, Pius III og Julius II. Sixtus fengslet ham to år etter kardinalsutnevnelsen i Castel Sant'Angelo da en feide begynte mellom paven og Colonnaslekten. Først etter et drøyt år ble han løslatt. Da Alexander VI begynte å utrydde de romerske baronene unnslapp han, og vendte først tilbake til Roma etter Alexanders død.

Prospero Colonna den yngre, berømt general for pavelige og keiserlige styrker. Han kommanderte de pavelige galeiene i slaget ved Lepanto i 1571.

Fabrizio Colonna, berømt general for pavelige og keiserlige styrker.

Vittoria Colonna, datter av Fabrizio. Kjent som et meget intelligent og dyktig medlem av slekten.

Pompeo Colonna (død 1532), sønn av generalen Prospero. Mot sin vilje ble han valgt til å representere slekten i kirken, og ble kreert kardinal av Leo X i 1517. Han tok keiserens side under Den hellige ligas krig, og hans navn ble derfor svertet av plyndringen av Roma i 1527, da blant annet Peterskirken ble skjendet. Tre år senere ble han tilgitt og gjeninnsatt av Klemens.

Marcantonio Colonna den eldre (død 1597), fikk religiøs opplæring av fransiskaneren Felice Peretti, som senere ble pave Sixtus V. I 1565 ble han kreert til kardinal. Hans forbilde var Karl Borromeus, og han etablerte presteseminarer, var bibliotekar i Vatikanet, styrket utdannelsen i kirken og var svært generøs mot fattige.

Ascanio Colonna (død 1608), kreert til kardinal i 1586, mye på grunn av Filip II av Spanias innflytelse. Under konklavet 1592 lot han ikke dette styre sine avgjørelser, og var sentral i at Filips kandidat, kardinal Sanseverina, ikke ble valgt. Han skal ha sagt: «Jeg ser at Gud ikke vil ha Sanseverina, og det vil heller ikke Ascanio Colonna».

Girolamo Colonna den eldre (død 1666), kreert kardinal i 1628.

Carlo Colonna (1665–1739), kreert kardinal i 1706.

Prospero III Colonna (død 1746), kreert kardinal 1739.

Girolamo Colonna den yngre (død 1763), kreert kardinal 1743.

Prospero Sciarra (død 1765), kreert kardinal 1743.

Marcantonio Colonna den yngre (død 1803), kreert kardinal i 1759 av Klemens XIII.