Asfalt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Asfalt (gr. άσφαλτος, «jordbek»), består av høymolekylære hydrokarboner, og er en brunsvart, seig masse. Ordet benyttes ofte som betegnelse på blandingen av dette med sand- og steinmateriale til bruk som veidekke.

Asfalt er viskøst, løses ikke i vann og har stor motstandsdyktighet mot kjemisk påvirkning.

[rediger] Forekomst

Asfalt finnes sammen med råolje og dannes trolig ved en oksidasjonsprosess når denne kommer i kontakt med luft. Rene asfaltforekomster finnes også, hvor asfalten har lekket gjennom jordskorpen og mer flyktige bestanddeler har fordampet. Naturlig råasfalt inneholder omtrent 40 % bitumen, 30 % aske og 30 % vann.

Den største naturlige forekomsten er asfaltsjøen (en. Pitch Lake) på Trinidad, og det finnes også store forekomster i Utah, USA, i Sveits, Syria, Venezuela og på Cuba.

Det finnes også asfaltsteinforekomster, eksempelvis i Sveits og Tyskland, men asfalt fra slik kalkstein er av dårligere kvalitet enn annen asfalt.

Mengden bitumen i råolje er svært varierende, fra 75–80 % i forekomster i Venezuela til 5–10 % på norsk sokkel.

[rediger] Framstilling

I tillegg til den naturlige asfalten, er kunstig asfalt destillasjonsrestene fra raffineringen av råolje. Denne siste står for hoveddelen av verdens asfaltproduksjon.

[rediger] Bruk

Asfalt benyttes mye som bindemiddel i veidekke, men også til takpapp, rustbeskyttelse, impregnering og isolasjon.

Asfalt i betydningen veidekke er en nøyaktig blanding av velgraderte steinmaterialer og bindemiddel i forhold 90–95 vektdeler stein respektive 10–5 vektdeler bindemiddel. På 1930-tallet var bindemidlene destillat fra steinkull kjent som tjære, men sent på 1940-tallet ble det mest benyttet destillasjonsresten fra jordolje, bitumen, som er sortfarget. Fra 1960 er kun bitumen brukt som bindemiddel i veibygging i Norge.

[rediger] Historikk

Asfalt ble brukt i Irak fra 3. årtusen f.Kr.. Den første asfalterte vegen ble bygget i Babylon 6. århundre f.Kr..

I 1. Mos 6,14 ble Moses befalt av Gud å benytte asfalt til tetning av arken. Sivkurven Moses ble lagt i Nilen i, var også tettet med asfalt (2. Mos 2,3).

Egypterne brukte asfalt i pyramidenes gravkamre, til balsamering. Det persiske ordet for asfalt er mumiya, hvilket kan være opphavet til ordet mumie.

Asfaltering av veger i moderne tid tok til på slutten av 1800-tallet, men først med tjære som bindemiddel i stedet for bitumen.