Arent Aasheim
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arent Nicolai Aasheim (født 17. juni 1749 i Bergen, død 10. juli 1800) var en norsk fysiker. Hans far Stephen Aasheim var politbetjent i Bergen; moren het Barbara Arentz. Han mottok sin første undervisning i fødebyen, og ble 1765 dimittert til Københavns universitet, hvor han tok examen philosophicum 1766. Her la han seg etter medisin og astronomi og var en tid ansatt som observatør; han var også en kort tid kongelig landmåler. Aasheim tok medisinsk eksamen 1776 og ble samtidig dr. med. 1782 ble han professor designatus i medisin, 1793 ble han ansatt som vikar for professor Kratzenstein, og etter dennes død 1795 ble han utnevnt til professor i eksperimentalfysikk. Foruten i fysikk holdt han også forelesninger i medisin.
Aasheim utga bare noen få og ubetydelige disputaser; som vitenskapsmann har han ingen betydning, men han ble omtalt som en dyktig lærer og en stiv latiner. Han ble godt likt av studentene for sin uegennyttighet og gavmildhet. Da den største del av universitetets fysiske instrumentsamling gikk til grunne ved brannen i 1795, måtte Aasheim ved egne midler skaffe nye instrumenter til veie. Han døde imidlertid før han rakk å gjøre bruk av dem.
