Arbeiderklasse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arbeiderklassen brukes som betegnelse om den klassen i et kapitalistisk samfunn som lever av å selge sin egen arbeidskraft. Den blir regnet som den laveste klassen i et kapitalistisk samfunn, så sant man ikke regner det såkalte filleproletariatet (kriminelle, arbeidsløse osv) som en egen klasse.
Innhold |
[rediger] Arbeiderklasse i ikke-marxstisk språkbruk
I vanlig dagligtale defineres arbeider dels som en i det store flertallet i samfunnet som ikke er bonde, butikkeier, bedriftseier e.l., men lever av lønnsarbeid.
I snevrere forstand blir det brukt om en som jobber i tradisjonell industri eller andre jobber prega av fysisk slit, en ordentlig arbeider, en sliter som har møkk på henda.
I ikke-marxistisk sosiologisk litteratur knyttes begrepene arbeider og arbeiderklasse til lav sosial status, og referer oftest til grupper som utfører manuelt fysisk lønnsarbeid og som har forholdsvis lav utdanning og inntekt.
[rediger] Begrepet arbeiderklasse hos Marx og hans elever
I marxistisk litteratur brukes begrepet arbeiderklasse, eller proletariat, om den gruppen av lønnsarbeidere som utbyttes og som skaper merverdi som tilfaller den herskende klassen under kapitalismen, borgerskapet.
Typisk for den tradisjonelle marxistiske definisjonen av arbeiderklasse er at den omfatter bare de som ikke har noe annet enn sin arbeidskraft å selge.
Det kan altså godt være andre som er fattigere enn arbeiderklassen, for eksempel småbønder med lite jord, fiskere med en liten båt, småhandlere som lever av en kiosk som familien jobber i, eller liknende.
De har likevel eiendom, og reknes derfor i marxistisk forsand som lavere småborgerskap. Eller eventuelt halvproletariat, hvis de en del av tida si lever av reint lønnsarbeid (for eksempel jobber på småbruk eller i fiske en del av året, men tar sesongarbeid i veivesenet en tid hvert år.)
Folk som lever av lønnsarbeid, men som også får betalt for andre ting enn å selge arbeidskrafta, reknes ofte også ikke til arbeiderklassen i snever forstand.
Det kan for eksempel gjelde en del intellektuelle hvis de får ekstra betalt ut fra utdannelsen sin. (Da har de noe annet enn bare arbeidstida å selge, nemlig også ekstra kunnskap). Dette forutsetter at kunnskapen ikke er tilgjengelig for alle. For eksempel kunne det i industriens barndom være mulig å tjene ekstra på å være skrivekyndig. I samfunn der alle kan skrive, kan ingen få betalt ekstra for den kunnskapen.
Arbeidsledere som får ekstra betalt for å ta ansvar for en høyere post i det hierarkisk organiserte arbeidet i en fabrikk eller på et kontor, vil ofte ikke reknes som egentlige arbeidere.
Tiggere, prostituerte, fattige kriminelle osv. vil i tradisjonell marxistisk analyse ikke reknes til arbeiderklassen, fordi de ikke lever av å selge arbeidskraft i vanlig forstand.
Marx definerte dette ikke som en egentlig klasse, men som et skikt som han plasserte under arbeiderklassen og ga navnet filleproletariatet (tysk lumpfenproletariat).
I fattige land der mange har vært arbeidsløse i lang tid, har store grupper av millioner av langvarig arbeidsløse eller undersysselsatte (f. eks. gatebarn, folk som overlever på en blanding av tigging, småkriminalitet og småhandel), vært reknet til filleproletariatet.
I den virkelige verden vil de fleste av disse begrepene og andre klassebegrep sjelden finnes igjen i samfunnet i rein form, men opptrå i mange overgangsformer.
Det egentlige proletariatet inneholder også mange forskjellige skikt, for eksempel landarbeidere, kontor- og butikkpersonale (også kalt hvitsnipp-arbeidere, på engelsk white collar workers), arbeidere i sjukehus og sosialtjenestene (i nyere tid kalt, halvt spøkefullt trøste og bære arbeidere), hushjelper og personlige tjenere, transportarbeidere osv.
Hjemmeværende koner, barn og andre familiemedlemmer som blei forsørget av familiemedlemmer som var i arbeid, blei også av Marx rekna til arbeiderklassen.
Marx mente at den viktigste delen av arbeiderklassen er arbeiderne i storindustrien, noen ganger kalt industriarbeiderklassen (på engelsk blue collar workers) og kjerneproletariatet. Et særlig problem det råder uenighet om er spørsmålet om produktive og ikke-produktive arbeidere. I følge Marx er det irrelevant hva en arbeider gjør konkret, så lenge han skaper merverdi. Flere mener imidlertid at en slik tilnærming overser den politiske betydningen av arbeiderklassen.
I følge Marx blir denne delen av arbeiderklassen dens ledende og sterkeste del, fordi industrialiseringa samler og konsentrerer den i de sosiale og økonomiske maktsentrene.
Den blir derfor også best organisert og mest politisk bevisst. Og den naturlige lederen av de andre delene av arbeiderklassen og det arbeidende folket, både når det gjelder fagorganisering og politisk arbeiderbevegelse.
Den er best istand til å slå til mot kapitalistene ved å streike under kapitalismen og ved å ta over de samfunnsmessige kommandohøydene - storindustrien, jernbanene osv. som dominerer en moderne økonomi - under den sosialistiske revolusjonen.
Denne ledende delen av arbeiderklassen er derfor også best egna til å organisere resten av arbeiderklassen (i småbedrifter, kontor og handel, jordbruket osv) og det arbeidende folket (som bønder, fiskere, intellektuelle, småhandlende) både i klassekampen under kapitalismen og i oppbygging av sosialismen, etter revolusjonen.
[rediger] Problemer med marxismens definisjoner etter år 2000
I de rike landa har antallet arbeidere i storindustrien gått stadig ned i de siste 30 - 40 åra.
I Norge økte antallet industriarbeidere stort sett hele tida fra begynnelsen av 1900-tallet og nådde et historisk topp-punkt tidlig på 1970-tallet. Siden da har antallet sunket med omlag 1/4.
Samtidig har har arbeidere i tjenestesektoren som butikkmedarbeidere, sjukehusansatte osv gått stadig opp. Dette har også ført til at en del lønnsarbeid med en viss, men forholdsvis lav utdanning, for eksempel på kontor, i motsetning til før blir rekna til arbeiderklassen.
Noen marxister mener at det i det framvoksende informasjonssamfunnet, også er naturlig å regne lønnsmottakere med høy utdanning, men forholdsvis lav lønn, som sykepleiere og lærere, til arbeiderklassen.
Denne utviklinga har også forrykket forholdet mellom kjønnene i arbeiderklassen. Det fins nå svært få hjemmearbeidende kvinner som er underholdt av en mann i industrien eller andre tradisjonelle arbeideryrker.
Samtidig har antallet lønnsarbeidende kvinner, både i tjeneste- og servicesektoren og i mye tidligere mannsdominert industri, gått kraftig opp.
Derfor mener noen feministisk inspirerte marxister at arbeiderklassen har skifta kjønn.
I verdensmålestokk har det aldri vært så mange arbeidere i klassisk marxistisk forstand som etter år 2000, altså arbeidere i industri, transport, jordbruk osv. Dette skyldes særlig den enorme økninga av produksjonen i Kina, India og andre land i Asia og den 3. verden
Samtidig har sysselsatte i den nye datasektoren vokst enormt, både i de rike landa og i land som Kina, India, Brasil og andre tradisjonelt fattige land. Millioner av dem er vanskelige å plassere innafor den beskrivelsen av arbeiderklassen som Marx laga på andre halvdel av 1800-tallet.
Ingenting tyder på at det blir mindre skiller mellom de rike og de fattige, både i de rike og de fattige landa.
I motsetning til mange spådommer, fins det altså ingen tekn til at arbeiderklassen holder på å forsvinne. Det flertallet som flertallet som arbeider, men tjener minst i samfunnet, blir statistisk sett større.
Derimot blir det mer problematisk å strikt bruke det skjemaet som Marx skapte for å beskrive inndelingene i arbeiderklassen mellom kjerneproletariat og andre grupper.
[rediger] Marxismens betydning for akademiske definisjoner av arbeiderklassen
Uansett om forskere er enige, delvis enige eller uenige med Marx, har den marxistiske definisjonen av klasser vært enormt viktig i samfunnsforskning, historisk forskning, litteratur og på mange andre områder i de siste 150 år.
Den har også kraftig prega synet på klasser i ikkemarxistisk og antimarxistisk sosial teori. Mange forskere har gjort bruk av utvalgte deler av klasseanalyseteoriene til Marx. Andre har utvikla egne teorier om klasser i polemikk mot Marx. Marxistiske begreper ar spredd seg, også til antimarxistiske teoretikere
Dette gjorde Marx til en av de aller mest siterte teoretikere i akademisk litteratur i det forrige århundre, inklusive i USA, der marxismen som politisk retning sto svært svakt.
Ikke noe tyder på at denne innflytelsen fra marxistiske klasseteorier vil bli mindre på 2000-tallet.
