Andre slesvigske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Andre slesvigske krig ble utkjempa mellom Danmark på den ene sida og Østerrike og Prøyssen på den andre i tidsrommet 1. februar til 20. juli 1864.

Innhold 1 Bakgrunnen for krigen 2 Landkrigen 3 Sjøkrigen 4 Resultatet av krigen 5 Krigen i norsk opinion

[rediger] Bakgrunnen for krigen

Ved den danske kong Frederik VIIs død skulle ifølge Londonavtalen sønnen prins Kristian av Glücksburg etterfølge han både som konge av Danmark og som hertug av Slesvig og Holstein. I Danmark var det i mellomtida oppstått en plan om å oppgi Holstein med dets helt tyske befolkning og i stedet knytte Slesvig tettere til riket. Kort før Frederik VIIs død i november 1863 vedtok den danske riksdagen en ny, felles grunnlov for Danmark og Slesvig.

Helstatspolitikken vakte sterk motstand blant den tyske befolkninga i Slesvig, og i hele det tyske området. Under forbundsdagen for Det tyske forbund i Frankfurt falt det ord om å befri hertugdømmene fra avhengigheten av Danmark og skape en ny tysk stat av dem. Ministerpresident Bismarck i Prøyssen var imidlertid lite interessert i at det tyske forbund skulle bli styrka med enda en stat; derfor allierte han seg med Østerrike for å presse Danmark til å etterkomme Londonavtalens bestemmelse om hertugdømmenes frie stilling.

Bismarcks første trekk var å la forbundsdagen vedta at Holstein skulle besettes av forbundsstyrker, og vedtaket ble satt i verk jula 1863. Deretter fikk Danmark 16. januar 1864 et ultimatum som krevde at novemberforfatninga skulle oppheves innen 48 timer. Da Danmark avviste kravet, gikk prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig. I mange land var det en opinion til støtte for Danmarks sak, men ingen regjeringer ga støtte annet enn i ord, og Danmark måtte utkjempe krigen alene.

[rediger] Landkrigen

1. februar gikk Østerrike og Prøyssen over Eider med 57 000 mann. De danske forpostene trakk seg tilbake til Dannevirke-stillingen, som i dansk bevissthet var ansett som nærmest uinntakelig. Vinteren 1864/65 hadde imidlertid vært så kald at prøysserne lett kunne rykke fram over de tilfrosne sumpstrekningene vest for stillingen. Den danske hæren valgte derfor under kaotiske omstendigheter å trekke seg tilbake til den sterkt befesta stillingen ved Dybbøl. Etter harde kamper måtte denne stillingen oppgis den 18. april, mens øya Als ble holdt fram til 29. juni. Deretter besatte prøysserne hele Jylland.

[rediger] Sjøkrigen

Som i den første slesvigske krigen var det den danske flåtens oppgave å hindre fiendtlig landstigning på Sjælland og Fyn, og blokkere de tyske østersjø- og nordsjøhavnene. Den prøyssiske flåten var ennå i 1864 lite utbygd, og danske orlogsskip kunne uhindra stoppe handelen på de tyske havnene og oppbringe tyske handelsskip. Et prøyssisk forsøk på å jage den danske flåten vekk fra farvannet omkring Rügen ble avvist.

Den østerrikske flåten med base i Trieste sendte to fregatter til Nordsjøen for å heve blokaden av Hamburg, men i et sjøslag utafor Helgoland den 9. mai seira den danske flåten over en kombinert østerriksk-prøyssisk flåtestyrke - uten at det endra utfallet av krigen.

[rediger] Resultatet av krigen

Våpenstillstand ble slutta 20. juli, og ved en fredskonferanse i Wien måtte Danmark finne seg i å bli diktert betingelsene. Landet måtte avstå Holstein, Lauenburg og hele Slesvig, slik at den dansk-tyske grensa ble liggende ved Kongeåen.

Ved en avtale mellom seiersmaktene i Gastein i august ble krigsbyttet fordelt mellom seiersmaktene. Østerrike skulle ha forvaltninga av Holstein, mens Prøyssen tok kontroll over Slesvig.

[rediger] Krigen i norsk opinion

Helt siden før den første krigen mellom Danmark og Tyskland hadde skandinavismen vært en faktor i norsk åndsliv. Da forholdet mellom Danmark og Prøyssen igjen begynte å bli spent utover høsten 1863, fikk skandinavistiske stemninger et oppsving.

Særlig Bjørnstjerne Bjørnson mante til felles sak mellom de skandinaviske landa, og skrev flere dikt om samhold i Norden - «Kong Fredrik den syvende» og «Til Sverige». Da krigen brøt ut og den norske og svenske regjeringa ikke sendte tropper, kom han med dikt som hånte det norske sviket og hyllet danskenes kamp mot overmakta - «Da Norge ikke vilde hjælpe» og «Til Danebroge». Et dikt hyller Daniel Schiøtz, en av de få nordmennene som meldte seg frivillig til fronten, og som var falt i kampene.

Henrik Ibsen hadde alt i 1861 i diktet «I Havsnød» lovt norsk hjelp. I 1863 advarte han den norske befolkninga mot løftebrudd i diktet «En Broder i Nød!» Ibsen var i København da Dybbøl falt, og i Berlin opplevde han de prøyssiske troppenes seiersinntog. Fra Roma skrev han om sviket i diktet «Troens Grund». Skuffelsen over Norges unnfallenhet danner noe av bakgrunnen for at Ibsen forlot den nasjonalromantiske posisjonen, og i stedet ga norsk nasjonalisme og sjøltilstrekkelighet velretta spark i scenene fra Dovregubbens hall i Peer Gynt.