Albert Møller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Albert Møller (Snipp Møller) (født 1864), tilhørte de velkledte hovedstadoriginaler. Han hadde store, velpleide knebelsbarter og var alltid dresset opp etter siste mote. Som oftest brukte han sjakett og brodert vest. Hatten kunne variere fra skinnende sort floss til lys, lavpullet skalk. Han brukte hvite hansker og spaserstokk med elfenbenshåndtak.

Snippen, som ga ham økenavnet, var imidlertid den mest bemerkelsesverdige. Den var utrolig høy, og det ble fortalt at han laget snippene selv av hvit kartong. Snipp-Møller figurerte ofte i vittighetsbladene og i hovedstadens revyer var navnet hans stadig å finne i de visene som hadde lokalt tilsnitt. En gang opptrådte han også i en revy på Centralteatret. Hans oppgave der besto i å gå over scenen et par ganger og med «Møllersk grandezza» svinge sin lysegrå bowlerhatt til en hilsen mot publikum. I 1900 komponerte Emilie Petro en polka som var tilegnet Snipp-Møller.

Snipp-Møller oppnådde forøvrig å få engasjement sammen med sine snipper på en restaurant i Akersgaten 8, hvor Metropol på et senere tidspunkt holdt til. Han ble dirigent for et lite orkester som besto av fire musikere, og i et av restaurantens vinduer skiltet innehaveren med et reklamefoto av ensemblet. Ved siden av å være dirigent trakterte Snipp-Møller også en noe tvilsom fløyte.

Av profesjon var han imidlertid xylograf. I sine unge dager var han blitt tildelt et stipendium for å studere xylografi i Paris.Snipp-Møller forsøkte seg også i malerkunsten. Som den allsidige herren han var, skrev han dessuten av og til artikler i Folkebladet under merket «M». Det var under dette oppholdet han også begynte med sin høye snipp. Han hadde inngått et veddemål med en bekjent om at han ikke kom til å vinne den tegnekonkurransen han deltok i. Om han vant skulle han resten av livet gå rundt med denne høye snippen, som en kjent Paris-kunstner på den tiden også brukte. Utfallet av konkurransen sier seg selv.

Snipp-Møllers underlige fremtoning og mange pussige innfall var i mange år et fast innslag i gatebildet, men forargelse vakte han aldri. Tvert imot ble han godtatt av høy og lav i hovedstaden fordi han stadig fant på noe nytt og fornøyelig.