Verneplikt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i forsvaret av sitt land. Land med obligatorisk verneplikt er: Østerrike, Kina, Finland, Tyskland, Hellas, Israel, Libanon, Malaysia, Nord-Korea, Russland, Singapore, Sør-Korea, Sveits, Taiwan og Norge.
Innhold |
[rediger] Historie
Verneplikt gjorde det mulig for den franske republikk å opprette Grande Armée, som Napoleon Bonaparte kalte nation in arms, og denne hadde stor suksess mot Europas profesjonelle hærer.
Verneplikt der vernepliktige soldater blir sendt til å krige i utlandet, og dermed ikke direkte påvirker forsvaret av landet, har historisk sett vært et politisk omstridt tema i vestlige demokratier. For eksempel, i løpet av den 1. verdenskrig, utbrøt det bitre politiske krangler i Canada (jmf. Vernepliktskrisen i 1917), Newfoundland, Australia og New Zealand. Lignende problemer oppstod også i mange land under Vietnamkrigen.
I store industrialiserte land har det store fokus på teknologisk militære nyvinninger, bedre trente soldater, mindre sannsynlighet for krig og erfaring fra blant annet Vietnamkrigen ført til at verneplikt i stor skala er lite sannsynlig i overskuelig fremtid.
Russland, Tyskland, Kina, Taiwan og flere mindre stater holder fortsatt på verneplikten.
[rediger] Kvinnelig verneplikt
I de fleste land med verneplikt er dette bare obligatorisk for menn (ett av unntakene er Israel). Flere land, inkludert Norge, har i senere år tatt denne praksisen opp til vurdering ut fra et likestillingsperspektiv.
I løpet av den 2. verdenskrig ble kvinner i Storbritannia og Sovjetunionen utkommandert i krigen. Også den norske eksil-regjeringen i London innførte verneplikt for kvinner fra 1942. USA var like ved å utkommandere kvinner til Sykepleierkorpset som et ledd i forberedelsene med å innvadere Japan, men atombomben og den japanske kapitulasjonen gjorde planene unødvendige.
[rediger] Sivil verneplikt
[rediger] Alternativ til militær verneplikt
De fleste land i verden har gjennom FN forpliktet seg til å ha et alternativ for vernepliktige som av en eller annen grunn ikke ønsker militær verneplikt. Som oftest må det begrunnes på et moralsk eller etisk grunnlag, som oftest er det enten på grunn av religion eller pasifistisk overbevisning. En gruppe som er kjent for å nekte militærtjeneste på religiøst grunnlag er Jehovas Vitner, som kommer med den begrunnelse at kristne skal være nøytrale til menneskelig krigføring. Syvendedagsadventistene og Kvekerne er andre religiøse grupper hvor medlemmene er militærnektere.
I situasjoner og land hvor det ikke har eksistert noe alternativ for militærnektere har man ofte plassert de i fengsel over en periode på flere år (ofte mellom 2 og 4 år). I Israel hvor man har allmenn militær verneplikt for begge kjønn og hvor det ikke finnes noe system for å fange opp personer som ikke vil inn i militær tjeneste, blir militærnektere plassert i fengsel i tre eller fire år i tillegg til at de mister en del rettigheter som rett til bolig og jobb.
I Norge har man et siviltjenesteapparat som har eksistert siden 1960-tallet. Den 19. mars 1965 ble «Loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner», eller den såkalte Militærnekterloven vedtatt. Lovens §1 [1] konstaterer at om man ikke kan gjennomføre militær verneplikt uten å komme i konflikt med sine alvorlige overbevisninger og verdier, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan bli brukt i dagens forsvar, har man krav på fritak fra militærtjeneste. Tidligere måtte man inn til politiavhør og/eller eventuell rettsak for å kontrollere at man ikke «lurte seg unna», men dette har blitt myket opp i stor grad de siste årene. Nå er det å nekte militærtjeneste mye mer akseptert blant allmennheten, og derfor er det også lettere å bli godtatt av systemet.
I Norge må man utføre en 13 måneders siviltjeneste om man får søknaden sin godkjent. Som sivilarbeider jobber man på en offentlig institusjon, kulturinstitusjon eller hos en humanitær organisasjon. Man hadde tidligere to instanser for for siviltjeneste Dillingøy leir som dekket sør- og øst-landet; og Hustad leir som dekket Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Den 15. november 2004 ble Hustad leir omgjort til fengsel og siviltjenesteadministrasjonen overflyttet til Dillingøy. Man regner med at ca. 8-10% av alle som avlegger verneplikt avlegger den i sivil.
[rediger] Ikke-militær tjenesteplikt
En rekke nasjoner har, eller har hatt, tvungen tjenesteplikt i ikke-militære organisasjoner. Ett eksempel er Botswana, som praktiserer ett års pålagt tjeneste i utviklingsprosjekter etter avgangseksamen for skoleelever. I Norge kan alle menn og kvinner mellom 18 og 65 år etter behov tvangsutskrives til tjeneste i Sivilforsvaret. Grensegangen mellom militær og ikke-militær tjenesteplikt kan ofte være uklar. Det tyske nazi-regimets «Reichsarbeitsdienst» fra 1933 hadde f.eks. så sterke innslag av ideologisk inndoktrinering, militær disiplin og -fostring at de tjenestegjørendes faktiske arbeidsinnsats må sies å være en ren bieffekt heller enn hovedformålet.
[rediger] Verneplikt i Norge
I Norge er alminnelig verneplikt for menn fastslått i Norges grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliksforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering - kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige menn opp til 55 år.
I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for miltær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.
Den tvungne militære verneplikten gjelder inntil videre bare menn, men fra 1985 ble det i Norge innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt er oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Fra 2005 blir kvinner invitert til frivillig sesjon.
Enhver vernepliktig er forpliktet til å overta den tjenestestilling i Forsvaret som han blir beordret til, og utføre den tjeneste som man blir pålagt. Man er også forpliktet til å motta høyere grad og gjennomgå nødvendig utdanning. Kvinnelig personell som gjør frivillig tjeneste, har mobiliserings- og tjenesteplikt etter nærmere bestemmelser gitt av Kongen (med Stortingets samtykke).
[rediger] Dimme
Dimme, også kjent som førtidsdimmitering er en måte å unngå verneplikt på. Vernepliktige kan hevde at de ikke har de fysiske eller psykiske forutsetningene som kreves i rollen som soldat. De kan på denne måten bli dimmitert, enten midlertidig eller for godt. Andre måter å unngå verneplikt på er ved å unnlate å svare på forespørsler og innkallelser fra forsvaret. Det eksisterer sider på internett som spesialiserer seg på å hjelpe ungdommer med å slippe å gjennomføre førstegangstjenesten. For videre referanse vises det til Dimme.cjb.net
