Pasifisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pasifisme betegner et tankesett som innebærer motstand mot krig og voldsbruk. Begrepet dekker et vidt spekter, fra absolutt motstand mot enhver voldsbruk uansett omstendigheter til en preferanse for bruk av fredelige midler som i ekstreme tilfeller ikke utelukker voldsbruk.
Pasifismen kan være prinsipielt eller pragmatisk motivert. Den prinspielle pasifismen er basert på en oppfatning om at vold er moralsk galt; dette kan være begrunnet filosofisk, politisk/ideologisk eller religiøst. Pragmatisk pasifisme har ikke noe slikt grunnleggende syn, men baserer seg på at ikkevoldelige løsninger er en totalt sett bedre måte å løse konflikter på enn voldsbruk.
I politiske debatter brukes pasfifist, eller due, ofte som en betegnelse på de som bare godtar krig som en absolutt siste utvei. De vil ofte ikke selv anse seg som pasifister.
En del pasifister skiller mellom institusjonalisert vold og annen vold, det vil si at de er imot krigføring, men godtar voldsbruk i selvforsvar eller forsvar av andre. Det er også forskjellige innstillinger til ødeleggelse av eiendom; dette har ført til konflikter innen mange radikale organsiasjoner hvor en del av medlemmene ønsker å bruke sabotasje som virkemiddel mens andre mener også det er utillatelig voldsbruk.
[rediger] Historie
Det eldste eksempelet man har på pasifisme er fra Peloponneserkrigen, 431–404 f.Kr.. Hegetorides av Thassos gjennomførte da en ikkevoldelig protest mot krigen. Aristophanes skrev i komedien Lysistrata, hvor handlingen er lagt til Peloponneserkrigen, om de athenske kvinnenes sexstreik for å få mennene til å slutte å krige.
Noen religiøse grupper har bekjent seg til pasifisme i flere århundrer, men dette har i stor grad vært et indre spørsmål for trossamfunnet. I kristendommen finner man et tidlig eksempel hos Martin av Tours, som skal ha sagt «jeg er en Kristi soldat, jeg kan ikke kjempe». Innen buddhismen og hinduismen er det også svært lange tradisjoner for pasifistiske retninger, og også de fleste andre religioner har eksempler.
I det 19. århundre vokste en moderne, politisk motivert pasifisme frem. Innen en del sosialistiske grupperinger kom man til det standpunkt at krig var en metode regjeringen brukte for å undertvinge arbeiderne ved å skrive dem ut som soldater.
Et tidlig eksempel på gjennomføring av en ikkevoldelig kampanje er fra Aotearoa på New Zealand i siste halvdel av det 19. århundre. Britene hadde lenge forsøkt å ta land fra maoriene, og en maorihøvding klarte i et tilfelle å få sine krigere til å møte britiske soldater på en ikkevoldelig måte. Te Whiti-o-Rongomai overtalte 2000 mennesker til å ta imot britene i sin landsby og gi dem mat og drikke, og han lot seg arrestere uten å gjøre motstand.
Under og etter første verdenskrig vokste det frem en sterk motstand mot krig i forskjellige samfunnslag i Vest-Europa, ikke minst i Storbritannia og Tyskland. I flere land, som Italia under Mussolini, Sovjetunionen og Tyskland under Hitler ble utgivelse av pasifistiske skrifter forbudt, og det ble satt likhetstegn mellom pasifisme og feighet. Da andre verdenskrig brøt ut dalte interessen for pasifisme, men man ser en del eksempler på ikkevoldelig kamp, som lærernes og prestenes motstand i Norge under den tyske okkupasjonen, og ikke minst Mahatma Gandhis ikkevoldskamp for frigjøringa av India.
I 1960-årene vokste pasifisme frem igjen, ikke minst som en protest mot Vietnamkrigen.
