Riga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Riga

Befolkning	725 241 (2004)
Areal	307 17 km²
Befolkningstetthet	2 393 6 /km²
Fylke:	Riga
Hjemmeside	www.riga.lv

Riga (latvisk: Rīga, estisk: Riia, polsk, litauisk: Ryga) er hovedstaden i Latvia. Den ligger i Rigabukten ved Østersjøen. Byen har ca. 720 000 innbyggere (2006). Den er den største byen i de baltiske stater. Det latviske parlamentet Saeima hører også hjemme her, samt presidenten.

Elva Daugava går gjennom byen, som er delt i tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i Art Nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa. Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.

Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger i sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.

[rediger] Geografiske og demografiske data

Byen ligger på en sandslette ved elva Daugavas utløp. Arealet på 307,17 km² er fordelt på 67 km² boligområder (21,8%), 54,45 km² industriområder (17,0%), 24,64 km² veier og gater (8,0%), 57,54 km² parker (19,0%) og 48,50 km² vann (15,8%). Elva går gjennom byen, og på nedsiden av gamlebyen kan man spasere langs elvebredden.

Byens befolkning er fordelt på 55,4% kvinner og resten menn. Fødelsraten i 2001 var 7,1 per 1000 innbyggere.

Det etniske opphavet til innbyggerne var i 2001 41,5% etniske latviere og 43,5% etniske russere. Resten var hovedsakelig av polsk, hviterussisk og ukrainsk opphav. Majoriteten av russere kan ikke sees i gatebildet, da alle skilt og offentlige oppslag er på latvisk. Nesten all reklame formidles også på latvisk språk. Det er noe spenninger mellom folkegruppene, men sjelden fører det til voldelige episoder.

[rediger] Historie

Se utdypende artikkel: Rigas historie

Silhuett av byen på et tresnitt fra 1500-tallet, fremdeles gjenkjennelig i dag

Gamlebyen tidlig på 1900-tallet

Bybilde fra moderne tid, Dome-katedralen i bakgrunnen

Tyske kjøpmenn etablerte Riga allerede i 1158 som et handelssted, i nærheten av lokale stammer. Byen regner sin grunnleggelse som 1201, da den fikk byprivilegier av erkebiskop Albert av Buxhoeveden-Bremen, som flyttet hit fra Ikšķile. Byen ble da hovedstad i Livland, som tilhørte den tyske orden, et rike med flytende grenser som strakte seg over store deler av Baltikum og senere Preussen. Tysk var byens eneste offisielle språk frem til 1891.

Riga med sine befestninger ble base for tyske framstøt mot de baltiske stammene. I løpet av 1200-tallet økte handelen, og byen ble et av de viktigste knutepunkter mellom øst og vest.

Fra 1289 var byen med i den mektige Hansaen. Hansaens proteksjonisme ga Riga et solid økonomisk fundament fram til slutten av 1300-tallet, da Hansens mange konkurrenter svekket dens innflytelse. Den siste Hansadagen (hanseatisk parlament) ble satt i 1669.

På 1500-tallet, under Martin Luthers tid, ble området protestantisk. Etter en periode som fri by (1561-1581) under det tysk-romerske rike kom Riga under kontroll av det polsk-litauiske samveldet, senere av Sverige (1621-1710) og deretter Russland. Etter den store nordiske krig vokste Riga til en ledende havneby, og senere industriby, innenfor det russiske imperiet. I 1900 hadde Riga en befolkning på 282 943, og var den nest største byen vest i det russiske imperiet (etter St. Petersburg). Av befolkningen var halvparten baltiske tyskere, en fjerdedel latviere og en fjerdedel russere.

1914-1920 var byen rammet av krigen, da beliggenheten var helt på frontlinjen. 200 000 arbeidere ble sammen med familiene sine og produksjonsmidlene evakuert til mer sentrale strøk.

Senere fulgte den russiske revolusjonen og påfølgende borgerkrig. 18. desember 1918 ble Latvia erklært som en suveren stat, og Riga ble dens hovedstad. Både byen og landet ellers var sterkt preget av krigens herjinger, men i løpet av 1920-tallet bygde Riga seg opp til å bli et senter for utdanning og kultur.

Dette varte frem til annen verdenskrig, da Sovjetunionen under Stalin invaderte Latvia og igangsatte massedeportasjoner av både latviere og tyskere og brutal russifisering av landet. I krigens løp ble russerne kastet ut av landet av tyske styrker, men mot slutten av krigen erobret Stalin landet på nytt. Det forble okkupert av Sovjet frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning 45 år senere. I mellomtiden ble landet forsøkt kolonisert med russere, mens mange latviere ble deportert til Sibir, og det bor derfor idag 30 % russere i byen.

Byens våpen (se infoboksen øverst) ble godkjent 31. oktober 1925 og fornyet i 1988. Det viser en åpen port og to tårn som symboliserer byens uavhengighet. Over porten er to svarte nøkler i kryss som symboliserer herredømmet til paven, og over nøklene er et gyldent kors og en gylden krone som symboliserer underdanighet ovenfor biskopen. Den store versjonen av våpenet holdes av to gyldne løver.

[rediger] Politikk

Rådhuset på 1600-tallet

Byen administreres av en borgermester (i 2005 Aivars Aksenoks) og et byråd. Borgermesteren velges av byrådet blant sine 60 medlemmer. Borgermesteren er blant annet byrådets ordfører under debatter og representant ovenfor rettsvesenet og staten.

Byrådet er delt mellom forskjellige partier og lister, og velges av innbyggerne i byen hvert 4. år. Byadministrasjonen ledes av en direktør (i 2005 Ēriks Škapars).

Byrådet i Riga har en lang historie: De nevnes allerede i dokumenter fra 1210. De første sporene av et byråd med formell makt stammer fra dokumenter fra 1225. På 1200-tallet styrte byrådet byen og virket som lovgivende makt, men fra 1300-tallet tok de også over dømmende makt. På begynnelsen av 1200-tallet var rådsmedlemmene valgt for ett år av gangen, men etter hvert begynte de å velge sine egne etterfølgere, og til slutt var rådsmann et livslangt yrke. Uansett så var byrådet representant for den tyske overklassen.

Etter 1581, da de ble liggende under Polen-Litauen, ble rettighetene til byrådet innskrenket. På slutten av 1500-tallet var også byrådet i klammeri med de mektige laugene om hvordan byen skulle styres, noe som toppet seg i «kalender-opptøyene» i perioden 1584-1589. I begynnelsen av 1600-tallet ble byrådet støttet av svenskekongen (Riga var de under Sverige), og det ble uro på nytt.

Riga falt under det russiske tsardømmet i 1710 og ble en provins, og etter reformer i 1783 var det generalguvernøren som styrte. Byrådet forsøkte med vekslende hell tilegne seg makt igjen i årene som fulgte, men først i en reform i byadministrasjonen i 1870 ble de en maktfaktor igjen. I 1877 ble denne reformen også implementert i Riga. Byrådet ble nydannet sammen med byadministrasjonen, og en borgermester ble valgt. Dette systemet ble også brukt da Latvia var selvstendig første gang (1918-1940).

Under sovjetisk okkupasjon ble byen delt i seks soner, og etter hvert ble det satt inn et «folkeråd». Dette rådet ble i teorien valgt av folket, men i praksis iverksatte de bare tiltak beordret av sovjetmyndighetene.

Riga har i dag spesiell økonomisk status i Latvia som frihavn. Det betyr blant annet store skattelettelser for selskaper som opererer innenfor den frihavns-sonen, 0% moms på de fleste varer og tjenster og ingen drivstoffavgifter. Den eneste andre frihavnen i landet er Ventspils, men Rēzekne og Liepaja er spesielle økonomiske soner.

[rediger] Næringsliv og utdanning

Havnen på 1890-tallet

Nesten alle viktige finansinstutisjoner i Latvia ligger i Riga, inkludert nasjonalbanken Latvijas Banka. Import- og eksportvirksomhet har alltid vært viktig for byen, og tok seg opp enda mer da Latvia gikk inn i EU 1. mai 2004. Riga står for omtrent halvparten av produksjonen i Latvia. Hovednæringsveier er finans, offentlige tjenester, mat og drikke, farmasøytisk industri, trelast, trykking og forlagsvirksomhet, tekstiler og møbler og telekommunikasjon.

Frihavnen er lagt i nærheten av Riga, og er isfri hele året. Kapasiteten til havnen er (i 2005) 20 millioner tonn i året. Frihavnen ekspanderer for tiden, og er medlem av IAPH, ESPO, BPO, and Europe Cruise Organization.

Siden uavhengigheten har også norsk næringsliv etablert seg i byen. Tydelig i bybildet er kioskkjeden Narvesen, supermarkedene RIMI og Rema 1000, kleskjedene Cubus og Dressmann og bensinstasjoner fra Statoil.

En rekke akademiske instutisjoner er hjemmehørende i byen, inkludert universitetet i Latvia (Latvijas Universitāte), Rigas tekniske universitet (Rīgas Tehniskā Universitāte), Riga Stradins universitet (Rīgas Stradiņa Universitāte) og Riga-avdelingen til Handelshøyskolen i Stockholm (Rīgas Ekonomikas Augstskola).

[rediger] Turistattraksjoner

Se utdypende artikkel: Rigas turistattraksjoner

De viktigste severdighetene i Riga dreier seg rundt byens historie, og spesielt gamlebyen. Byens opprinnelse fra middelalderen kan fremdeles sees i arkitekturen, sammen med spor av gotisk arkitektur, barokk arkitektur og Art Nouveau. Senteret av byen regnes som den beste samlingen av Art Nouveau-bygninger i Europa og står på UNESCOs liste over verdensarven.

Det står blant annet 24 lagerbygninger fra middelalderen i gamlebyen fremdeles, men det mest kjente eksemplet på middelalderarkitektur kalles «Tre brødre». Den eneste gjenværende byporten kalles «Svenskeporten».

Sentralt i gamlebyen står Dome-katedralen, påbegynt i 1211. Gjennom århundrene har katedralen blitt bygget på, og fremstår i dag som en blanding av romansk, renessanse, barokk og klassisk arkitektur. Katedralens orgel med nesten 7000 piper er en av verdens største, og fremdeles i jevnlig bruk.

Andre kirker er det mange av, men den mest kjente er St. Peter, som med sitt 137 meter høye spir rager over byen. Den mest fremtredende russisk-ortodoks kirken blir kalt «planetariet» på folkemunne, ettersom sovjetmyndighetene brukte bygningen til dette formålet under okkupasjonen.

19% av byens flate er dekket av parker, noe som blir over 54 km².

Større museer inkluderer okkupasjonsmuseet like utenfor gamlebyen, som også er et eksempel på sovjetisk arkitektur. Det knytter seg en viss kontrovers til om bygningen bør bli stående slik den er, som et minne om okkupasjonstiden, eller om den bør rives og erstattes av en bygning som passer mer til de historiske omgivelsene. To store kunsmuseer er i byen, samt krigsmuseet, beliggende i Kruttårnet (Pulvertornis) nær den gamle bymuren. Litt utenfor sentrum ligger motormuseet, med blant annet Stalins og Leonid Brezjnevs biler. Utenfor byen ligger Friluftsmuseet (Brivdibas musejs), et etnografisk museum i friluft.

Blant få gjenværende minner fra sovjettiden kan man se minnesmerket over latviske geværmenn (strelnieki) utenfor okkupasjonsmuseet og en mye større skulptur som hedrer de falne fra 1. verdenskrig på vestsiden av elva.

Det mest kjente monumentet er Frihetsmonumentet, reist som et symbol for latvisk frihet og uavhengighet i 1935. Det er en søyle med en kvinneskikkelse som holder tre stjerner, symboler på de tre opprinnelige landskapene i Latvia. På forsiden er en inskripsjon, «Tēvzemei un Brīvībai», oversatt «for fedreland og frihet». Monumentet ble ikke revet under sovjettiden, men sovjetiske myndigheter oversatte betydningen til at kvinneskikkelsen var moder Russland og de tre stjernene var de baltiske republikkene.

[rediger] Sport

Riga har hatt en sterk posisjon innen idretten, blant annet ble det russiske tsardømmets interne olympiade i 1914 arrangert i Riga. Gamle idrettsklubber inkluderer Rigas skytterlag (stiftet 1859), Riga gymnastikklubb (1862), Riga roklubb (1872), Riga keiserlige seilerklubb (1878) og Riga sykkelforening (1886). Latvias sportsunion ble stiftet i Riga 6. mars 1921, og ble senere til Latvias forente sportsforeninger, som representerte landet internasjonalt, for eksempel ovenfor IOC. Under verdenskrigene var det ingen organisert aktivitet i byen, og etter 1945 ble all organisert idrett overtatt av sovjetiske myndigheter.

I dag så er Skonto Stadion Rigas største arena for sport. Det sto ferdig i 1996, og ble renovert til Melodi Grand Prix i 2003. Det rommer 6.500 tilskuere og består av fire haller. Det arrangeres mesterskap i fotball, ishockey og andre grener her.

Et større stadion ble påbegynt i 2004, og skal stå ferdig i 2006. Det blir hetende Arena Riga, og skal romme 12.500 tilskuere på et område på 58.000 m², hvorav over 22.000 m² er under tak.

Ishockey er Latvias nasjonalidrett, og av Rigas titalls lag så er laget Skonto Riga det mest fremtredende, og også et av de mer fremgangsrike i landet. Det finnes også et fotballag ved samme navn (stiftet 1991), som også er et av landets beste. De har vunnet ligaen alle år fra 1991 til 2003, og cupen syv ganger i samme intervall.

[rediger] Klima

Riga har et maritimt klima, ganske likt det man finner i Stockholm med milde, våte vintre. Gjennomsnittstempraturene er -4.9°C i januar og +16.9°C i juli.

[rediger] Transport

Trafikken til Riga har økt betydlig i senere år, etter som infrastrukturen har blitt forbedret. Riga som havneby er et knutepunkt for logistikk, og et senter i vei- og jernbanenettet. De fleste turister kommer til byen gjennom flyplassen Riga International Airport, som ble pusset opp og modernisert i 2001, samtidig med 800-årsjubileumet. Lufttrafikken har doblet mellom 1993 og 2004. Fra 2004 hadde Air Baltic regelmessige direkteflyvninger til Riga fra Oslo Lufthavn Gardermoen. I 2005 åpnet også Norwegian en rute på samme strekning, og Air Baltic kom samme år med en rute til Bergen.

Det er fergeforbindelse til Stockholm, Kiel og Lübeck.

Offentlige transportmidler innad i byen inkluderer busser, trolleybusser, trikker og minibusser. Minibussene kjører ruter, men ikke til faste tider, og stopper bare på holdeplasser der noen vil av eller på. De er det raskeste alternativet, men også det dyreste. De andre transportmidlene følger rutetider, og er rimeligere.

Sovjetmyndighetene hadde planer om t-bane i Riga, men miljøverngrupper fikk satt en stopper for planene i 1986.

De første bussene begynte å gå i 1852, men da var de riktignok trukket av hester. Likeså var de første trikkene, i 1882, også hestetrukne.