Leo XIII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Leo XIII (født Gioacchino Vincenzo Raffaele Pecci 2. mars 1810, død 2. juli 1903) var Den katolske kirkes pave fra 20. februar 1878 til sin død.

Pecci ble født i Carpineto Romano i Italia, som det sjette av syv barn av Ludovico Pecci og Anna Prosperi Buzzi. Han fikk som grunnskoleutdanning hos jesuittene i Viterbo, og studerte deretter ved flere institusjoner i Roma. I 1836 tok han doktorgraden i teologi, bare 26 år gammel. Få år senere tok han også en doktorgrad utroque iuris, det vil si i både kirke- og sivilrett.

Han ble presteviet i desember 1837, og var på det tidspunkt allerede i virksomhet ved Den romerske kurie. I 1843 ble han titularerkebiskop av Damietta. Tre år seere ble han erkebiskop av Perugia, en stilling han ble meget populær i.

Ved konsistoriet desember 1853 kreerte pave Pius IX ham til kardinalprest. I 1877 ble han Den hellige romerske kirkes camerlengo.

Han deltok ved konklavet 1878, hvor han selv ble valgt til pave. Han ble kronet av kardinal Teodolfo Mertel i Peterskirken den 3. mars 1878. Kardinal Mertel var den nest eldste kardinaldiakonen. Normalt skulle protokardinaldiakonen, den eldste, stått for kroningen, men Prospero Caterini var syk og kunne ikke delta i seremonien.

Som pave arbeidet han spesielt for å finne en forståelse av forholdet mellom kirken og den moderne verden. I 1864 hadde Pius IX gitt ut Syllabus errorum, en liste på 80 punkter over det han mente var det vitenskapelige, rasjonalistiske og sekularistiske samfunnets kjetterske innstillinger, samtidig som han bekreftet skolastikkens tanker omkring forholdet mellom vitenskap og religion. Pius' innstilling til vitenskapen hadde ikke vært helt uforsonling; blant annet hadde han åpnet Vatikanets arkiver for utvalgte historikere. Leo bygde videre på dette, og åpnet blant annet en rekke nye seminarer for å sørge for bedre utdanning for prestene.

Leo var den første pave som uttalte seg til fordel for den franske republikken, noe som opprørte mange franske monarkister. Han uttrykte dog skepsis mot fullt demokrati. I forholdet til Italia, som hadde vært meget anstrengt etter at Pavestatene ble innlemmet i det forente Italia under Pius IXs tid, oppnådde han mindre. Han fortsatte med pavens selvpålagte innesperring i Vatikanet, og insisterte på at italienske katolikker ikke skulle stemme ved nasjonale valg eller ha embeter i den italienske staten.

Hans encyklika Rerum Novarum fra 1891 inneholdt kritikk av både kapitalisme og kommunisme. Den tok for seg rettigheter og plikter forbundet med arbeid og kapital, og var et sentralt dokument i utviklingen av den katolske sosiallære. I dokumentet slo paven blant annet fast at alle, også arbeidere, har rett til å danne sammenslutninger. Dermed hadde arbeiderne paven på sin side i kampen for å danne fagforeninger. Dette var banebrytende tanker, ettersom det i flere land i Europa var forbudt å danne fagforeninger; i Tyskland var det ikke før etter første verdenskrigs slutt av det ble tillatt. For perspektivet skyld kan det nevnes at i Norge ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon dannet først omkring et tiår senere.

I en annen encyklika, Providentissimus Deus fra 1893, oppfordret han til økt studium av Bibelen, og advarte mot rasjonalistiske tolkninger som fornektet læren om guddommelig inspirasjon.

Han kom i 1896 med svaret på et spørsmål som lenge hadde vært uavklart i forhold til Den anglikanske kirke, da han i bullen Apostolicae Curae slo fast at anglikanske ordinasjoner ikke er gyldige etter katolsk sakramentsteologi. Den ortodokse kirkes og de orientalske ortdokse kirkers ordinasjoner regnes som gyldige etter samme målestokk. Leo fordømte også frimureri og forbød katolikker å være medlemmer av Frimurerordenen.

Leo var den første pave hvis stemme ble tatt opp. Opptaket er bevart.

I løpet av hans pontifikat vokste antalle religiøse ordener, og det ble opprettet mange nye bispedømmer.

Da han døde i Det apostoliske palass 20. juli 1903 var han den pave som hadde sittet tredje lengst, dersom man regner med Apostelen Peter. Han ble slått av sin forgjenger Pius IX, og har senere blitt slått av Johannes Paul II. Han ble gravlagt i Peterskirken, men ble i 1924 flyttet til Laterankirken da gravmonumentet kardinalene reiste for ham der var ferdig.