Peterskirken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peterskirken (italiensk Basilica di San Pietro in Vaticano, «St. Peters basilika i Vatikanet») i Vatikanet er verdens største kirke og en av Den katolske kirkes patriarkalbasilikaer. Kirken er ikke en katedral; Romas katedral er Laterankirken. Den er formelt sett et pavelig kapell, og omtales i offisielle kunngjøringer fra Den hellige stol ofte som simpelthen Capella Papale.
Innhold |
[rediger] Historie
Kirken er bygget over Caligula og Neros sirkus på Vatikanhøyden. Det var på den arenaen apostelen Peter ifølge tradisjonen ble korsfestet i 64 eller 67, og den første kristne bygningen på stedet skal ha vært et monument reist over graven i 2. århundre. Rester av en struktur som regnes for å være dette monumentet er funnet i krypten under kirken.
[rediger] Konstantins basilika
Den første kirken på stedet ble påbegynt i 324 på ordre fra keiser Konstantin den store. Den ble innviet av pave Sylvester i 326, men byggearbeidene varte til omkring 349. Den var bygget som en romersk basilika, en bygningstype som normalt var brukt til rettsbygninger men som de kristne raskt tok i bruk til kirker. Den hadde fem skip, og var omkring 91 meter lang.
Sentrum i kirken var monumentet til St. Peter, som sto midt i kirken. Over monumentet var en baldakin båret av fire snodde bronsesøyler. Disse er bevart på de store søylene under kuppelen, og er også inspirasjonskilden til baldakinen over høyalteret.
Foran basilikaen var et atrium. Fasaden var dekorert med en mosaikk som viste symboler for Kristus og apostlene.
Korbuen hadde en mosaikk som viste Konstantin som donerte basilikaen, mens apsis hadde en mosaikk som viste Kristus med St. Peter og Paulus. På veggene var det fresker som viste scener fra Bibelen og portretter av pavene.
Både interiør og eksteriør ble endret av en rekke paver gjennom årene.
[rediger] Den nye basilikaen
[rediger] Tidlige planer
I 1377 vendte paven tilbake til Roma fra Avignon. Før Avignon-perioden hadde pavene bodd i Lateranpalasset, men nå ble Vatikanet offisiell residens for pavene. Under pave Nikolas V ble det klart at kirken var i dårlig forfatning, og paven ba Bernardo Rosselini om å tegne en ny kirke. Arbeidet med å bygge denne startet i 1452, men da Nikolas V døde i 1455 ble arbeidet stoppet i nesten et halvt århundre.
[rediger] Grunnstensnedleggelsen
Da Julius II ble valgt i 1503 var arbeidet ikke kommet lenger enn at man hadde revet den gamle kirken, og det ble han som la grunnstenen til den nye. Det skjedde den 2. påskesøndag, 18. april 1506. Paven skred i høytidelig prosesjon, ledsaget av kardinaler og prelater, til den 25 fot dype sjakten der fundamentet skulle legges. Sammen med to kardinaldiakoner, en medaljør, og noen murere klatret han ned, med murerspade og mitra. Medaljøren rakte ham 12 nypregede skuemynter; to store av gull av en verdi av 50 dukater, de øvrige av jern. De var preget med pavens hode, og på reversen av den nye basilika slik den var tenkt. Grunnstenen var av hvit marmor, omkring fire håndflater bred, to lang, og tre fingre tykk, med innskriften
- «Pave Julius II fra Liguria har i 1506, i sitt tresje regjeringsår, latt gjenopprette denne svært forfalne basilika».
Mengden trengte seg på oppe ved kanten av slukten, og paven, som var redd for at dette ville utløse et jordras, velsignet stenen, og satte den på plass - men i hastverket skjevt. Murerne anbragte samtidig etuiet med myntene samme sted. Derpå gav han velsignelsen og en fullkommen avlat, som kardinal Colonna forkynte på latin. Så skred prosesjonen under bønn tilbake til Vatikanet.
Stedet for grunnsteinsnedleggelsen er under den pilar hvorpå er loggiaen som inneholder den hl. Andreas' hode.
[rediger] Arkitektene
Paven ga jobben som sjefsarkitekt til Donato Bramante. Under atten senere paver fortsatte arbeidet. Da Bramante døde i 1511 fikk Rafael, Giocondo da Verona og Antonio da Sangallo jobben. De så at man trengte mer plass, og forlenget kirken. Mens Bramante hadde tenkt seg en form som et gresk kors (+), valgte etterfølgerne form som et latinsk kors (†).
Den siste av de tre nye arkitektene, da Sangallo, døde i 1546, og Michelangelo tok over. Han gikk til dels tilbake til Bramantes design, selv om han beholdt det lange skipet. Han tegnet også kuppelen, men døde før den ble fullført. Etter ham fulgte Jacopo Vignola, og så i 1573 Giacomo della Porta. Kuppelen ble fullført av Domenico Fontana i 1589. Fasaden var den siste store delen som ble fullført, av Carlo Maderno i 1614. Den siste arkitekten under byggeperioden var Gian Lorenzo Bernini, som ble utnevnt i 1629 og fikk ansvaret for fullføringen av interiøret, og Petersplassen. Hans fremste bidrag inne i kirken er baldakinen over høyalteret.
[rediger] Mål og tall
Peterskirken er verdens største kirke, med et gulvareal på 21.477 m². Den ytre omkretsen er 1.778 m, og den er 186,35 m lang og 97,5 m bred. Midtskipet er 40 m høyt, og kuppelen 132,5 m. Det er 44 altere (mot den konstantinske kirkens 120), 11 kupler (inkludert hovedkuppelen), 778 søyler, 395 statuer og 135 mosaikkpaneler.
[rediger] Eksteriør
Fasaden ble bygget 1606–1614 av Carlo Maderno. Trinnene foran den er tegnet av Bernini som en del av Petersplassen. Klokketårnene er en del av den opprinnelige designen, men ble lagt til senere fordi man først hadde problemer med styrken i fundamentene. På midten er Velsignelsesloggiaen, hvor paven står ved spesielle anledninger. Presentasjonen av en ny pave foregår også fra dette stedet.
Buegangen til venstre for fasaden kalles Klokkebuen (dersom man ser opp kan man se klokkespillet) og leder inn i Vatikanstaten. Rett innenfor ligger den tyske kirkegården, Campo Santo teutonico, der blant annet biskop Johannes Olav Smit ligger begravet.
Før jubelåret 2000 ble fasaden totalrenovert og nymalt. Mange har reagert negativt på fargene; man har vært vant til den skittenhvite stenen, og Madernos fargeplan vakte derfor forundring da den ble restaurert.
[rediger] Eksterne lenker
Churches of Rome - S Pietro in Vaticano
