Den fransk-preussiske krig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den fransk-preussiske krig ble utkjempet mellom Frankrike og Det nordtyske forbund under Preussens ledelse samt sydstatene Baden, Bayern, Storhertugdømmet Hessen og Württemberg mellom 19. juli 1870 og 10. mai 1871. Den endte med en overveldende tysk seier etter at tyske styrker hadde erobret Paris. Til tross for sin store overlegenhet i antall hadde franskmennene ikke kunnet beseire sine motstandere noe sted.
Krigen medførte at keiser Napoleon IIIs styre i Frankrike ble erstattet av den tredje franske republikk, mens Tyskland i løpet av krigen ble samlet under Preussens ledelse.
[rediger] Bakgrunn
Den fransk-tyske krig 1870-71 hadde mange og dyptliggende årsaker. Franskmenn og tyskere, likesom deres regjeringer, mistrodde hverandre gjensidig. I Frankrike så man med mistro og misunnelse på Preussens økede makt etter krigen i 1866, overvurderte den motvilje mot tysk samling under preussisk ledelse som rådet i store deler av Sydtyskland og håpet, gjerne med hjelp fra Østerrike, å ta «revansje for Sadowa». Hertil kom Otto von Bismarcks løfte om å fullføre samlingen med «blod og jern», samt Napoleon IIIs og hans nærmeste omgivelsers tro på at en ærerik krig kunne befeste dynastiet og stanse den økende motstanden mot regjeringens innenrikspolitikk.
Brennbare emner fantes således på begge sider. Den utløsende årsaken ble imidlertid prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringens kandidatur til den spanske tronen. Spanias regjering tilbød nemlig Leopold tronen. Prinsen og hans familie var i tvil, og han gav avvisende svar to ganger, høsten 1869 og vinteren 1870. Hans holdning ble delt av kong Wilhelm I av Preussen, som i egenskap av huset Hohenzollerns hovedmann deltok i forhandlingene. Den nordtyske forbundskansler og preussiske statsminister Otto von Bismarck var ikke involvert i forhandlingene, men fulgte dem med interesse, overbevist om at en forbindelse mellom Preussen og Spania kunne holde Frankrike i sjakk. Gjennom hemmelige agenter klarte Bismarck å få den spanske regjering til å gjenoppta forhandlingene, og siden han hadde vunnet kronprins Fredrik for sin sak, fikk man prins Leopold i mai 1870 til å endre sin beslutning og akseptere tilbudet om den spanske tronen.
Før kongevalget kunne skje i Spania, ble imidlertid planen kjent i Paris. Den franske regjeringen, spesielt utenriksminister Antoine Agénor de Gramont, som hadde håpet å tilføre Preussen et diplomatisk nederlag, krevde i en aggressiv tone at prinsens kandidatur formelt skulle trekkes tilbake av regjeringen i Berlin. Han lot sin ambassadør, grev Vincent Benedetti, oppsøke kong Vilhelm i Bad Ems for å få ham til å foreta en slik erklæring. Kongen, som ønsket å avslutte sin livsgjerning i ro, svarte unnvikende at saken ikke angikk Preussen, men kun prinsen personlig, og skyndte seg den 13. juli å gi Benedetto del i prinsens definitive avgjørelse og sin velsignelse av denne.
Det telegrammet som kongen lot Bismarck underrette om sin samtale med Benedetti (Die Emser Depesche) ble publisert av Bismarck samme aften i avisene. Det skjedde i en lett redigert form; Bismarck fikk det til å se ut som kongen hadde avvist ambassadørens krav temmelig bryskt.
Denne fremstillingen reiste en storm av sjåvinistisk uvilje i Paris. Den ble skjerpet av Bismarck-inspirerte artikler i den tyske presse. Keiser Napoleon personlig ønsket fred, men han ble revet med av den franske nasjonalforsamlingen, og den 19. juli 1870 offentliggjorde han Frankrikes krigserklæring mot Preussen.
[rediger] Styrkeforhold og mobilisering
Franske forberedelser: De franske militære forberedelsene var dårlige, mens tyskernes var fortreffelige. Derfor tok krigen fra begynnelsen av en ganske annen vending enn Napoleon IIIs rådgivere hadde regnet med. Den 14. juli 1870 besluttet franskmennene å innkalle reservene. Dagen etter bevilget parlamentet og senatet 66 millioner franc til krigen; den 18. juli ble bevilgningen øket til 500 millioner. Samme dag ble krigserklæringen utferdiget, og dagen etter overlevert av den franske chargé d'affaires i Berlin.
Den franske krigsledelsen lyktes ikke i å samle mer enn 300 000 menn. Størstedelen av dem ble forlagt mellom Metz og Saarbrücken, bortsett fra 1. korps, ledet av marskalk Patrice Mac-Mahon som ble samlet omkring og nord for Strasbourg, 5. korps ved Bitsche, 6. korps ved Châlons-sur-Marne, og 7. korps i øvre Alsace. Stor uorden rådet såvel under mobiliseringen som under arméenes oppmarsj.
Preussiske og tyske forberedelser: Natten mellom 15 og 16. juli 1870 ble mobiliseringsordrer utstedt i Det nordtyske forbunds medlemsstater, fulgt en av tilsvarende avgjørelse i de sydtyske stater. Det nordtyske forbunds riksdag bevilget 120 millioner daler og de sydtyske folkeforsamlingene tilsammen 34 millioner gylden til krigen.
Den 23. juli begynte jernbanetransportene og den 4. august rykket tyskernes venstre flanke over den franske grensen.
Tre arméer ble dannet.
- Den første armé (ledet av Karl Friedrich von Steinmetz og bestående av 7. og 8. korps, senere også av 1. korps) rykket frem fra nordøst mot Saarbrücken.
- Den 3. armé (kommandert av kronprins Fredrik av Preussen og bestående av 5. og 11. preussiske, 1. og 2. bayerske og baden-württembergske korps, senere også 6. preussiske) ble forlagt i og bak linjen Karlsruhe-Landau.
- Den 2. armé (ledet av prins Fredrik Karl av Preussen og bestående gardekorpsene 3., 4., 9., 10. og 12., senere også 2., hver med 30 000 mann) steg av ved Mainz, og fortsatte til fots bak begge de andre arméene.
Øverstkommanderende for alle arméer var kong Vilhelm av Preussen, med general Helmuth von Moltke som generalstabssjef.
[rediger] Krigens innledning
Franskmennenes 2. korps rykket frem til Saarbrücken den 2. august og fordrev de svake tyske styrkene som befant seg der, men trakk seg i de følgende dagene tilbake til høydene ved Spichern. Der ble de angrepet og slått tilbake av tyskernes 1. og 2. armé den 6. august.
På den andre fløyen overskred den 3. tyske armé grensen den 4. august og beseiret divisjonen Douay av det første franske korps, som var blitt sendt til Wissembourg. Dagen deretter fortsatte fremrykningen til Wœrth (Wörth), der marskalk Patrice Mac-Mahon hadde tatt stilling med sitt korps og en divisjon av det 7. korps. Etter et modig forsvar ble han slått den 6. august og trakk seg da i all hast tilbake til Châlons-sur-Marne, dit også 5. korps begav seg fra Bitsche. Støttet av Rhinarméen, som den franske feltarméen ble kalt, trakk de seg etterhvert tilbake til Metz. Der ble de reorganisert og forent som det 6. korps, og stilt 12. august under marskalk Achille Bazaines kommando.
Franskmennene kunne til å begynne med ikke få seg til å beordre et ordnet tilbaketog til Frankrikes indre. En slik retrett ville prisgi en stor del av landet til fienden. Når retretten likevel ble nødvendig, og troppene skulle overføres fra den østre til den vestre Moselbredden, ble de 14. august angrepet av tyskernes 1. armé ved Colombey-Nouilly og ytterligere svekket.
Tyskernes 2. armé hadde i mellomtiden rykket frem med hovedretning mot Pont-à-Mousson, og størstedelen av dens tropper nådde Mosel den 15. august. Samme dag satte franskmennene seg i marsj fra Metz mot Verdun, men gikk så langsomt frem at de den 16. august ble møtt av tyskernes 3. og 10. korps ved Vionville. Tyskerne hadde rykket raskt frem fra Pout-à-Mousson i nordvestlig retning for å kunne holde følge med franskmennene, som de trodde var i fullt tilbaketog.
Etter det blodige slaget ved Vionville som størstedelen av Bazaines armé deltok i, inntok marskalk Bazaine stilling med ryggen mot Metz. Størstedelen av 1. og 2. tyske armé var nå kommet over til den vestre Moselbredden. En frontforandring 180 grader ble utført til høyre, hvoretter tyskerne angrep franskmennene den 18. august 1870 (slaget ved Gravelotte). Etter slaget — det største under krigen — ble franskmennene drevet tilbake til Metz. Der ble de omringet av tyske styrker.
Ved Châlons-sur-Marne ble det imidlertid dannet en ny armé under marskalk Mac-Mahon, kalt Châlonsarméen og bestående av 1., 5. og 7. korps og de nydannede 12. korps. Mot denne rykket den 3. tyske armé og den nydannede Maas-arméen (ledet av kronprins Albert av Sachsen og bestående av gardekorpset, 4. og 12. korps av 2. armé, mens resten av denne samt 2. armé fortsatte beleiringen av Metz).
[rediger] Keiser Napoleon III tas til fange, republikk innføres i Frankrike
Keiser Napoleon III sluttet seg personlig til Châlons-arméen, som den 21. august marsjerte til Reims for å fortsette til Paris. Regjeringen ba imidlertid om at marskalk Mac-Mahon hurtigst mulig skulle forene sine styrker med marskalk Bazaines. Mac-Mahon gav seg derfor i vei, og satte 23. august sin armé i marsj mot nordøst. Om aftenen 25. august fikk tyskerne, som beveget seg på linjen Verdun-Vitry-le-François, rede på de franske forflytningene. De endret da plutselig marsjretning mot nord. Franskmennene beveget seg meget langsomt, og snart lå tyskerne rett etter dem og trengte dem nordover mot den belgiske grense. Der ble det 5. franske korps under Pierre Louis Charles de Failly sammen med en divisjon av det 7. korps den 30. august overrumplet og slått ved Beaumont.
Endelig angrep tyskerne franskmennene fra alle sider i slaget ved Sedan den 1. september. Mac-Mahon var blitt såret tidlig under slaget, og general Emmanuel Félix de Wimpffen overtok kommandoen. Dagen etter overga Napoleon III seg og ble tatt til fange med sine 104 000 soldater. Det var en overveldende seier for preusserne, ikke bare hadde de tatt en hel fransk armé til fange, mens den andre ble holdt innestengt i Metz, men de hadde også fanget Frankrikes leder.
Da nyheten om keiseren var blitt tatt til fange nådde Paris, førte det til at det franske keiserdømmet ble avviklet under en fredelig revolusjon. Det ble erstattet med den tredje franske republikk. Den nye regjeringen, som kalte seg nasjonalforsvarsregjeringen og ble utropt den 4. september, bestemte at krigen skulle fortsette, mens Napoleon III fikk dra i eksil til England.
De preussiske styrkene vendte seg nå mot Paris. Kringsettelsen av byen var fullført i midten av september av den 3. tyske armé og Maas-arméen (4. armé). I Paris ble det på sin side bygget opp en stor armé under militærguvernøren, general Louis Jules Trochu. Opprettelsen av nye arméer i provinsene tok fart etter at Léon Gambetta overtok krigsporteføljen i regjeringsdelegasjonen i Tours. Med ukuelig viljeskraft lyktes han i å mobilisere en ny armé med ikke mindre enn 600 000 mann.
[rediger] Den republikanske regjeringen fortsetter kampen
Den første republikanske armé, den såkalte Loire-arméen (også kalt 1. Loire-armé, og bestående av to korps), ble dannet syd for Orléans under kommando av general Louis Jean Baptiste d'Aurelle de Paladines. Den rykket frem over Mer-Marchenoir, og lyktes gjennom slaget ved Coulmiers den 9. november å fordrive fra Orléans en arméavdeling utsendt fra inneslutningsarméen ved Paris (bestående 1. bayerske korps m.fl. tropper) som siden 11. oktober (første slag ved Orléans) hadde holdt byen.
Loirearméen inntok en fast stilling nord for Orléans og fikk betydelige forsterkninger. Imidlertid var Metz begynt å forhandle etter at Bazaine 31. august-1. september forgjeves hadde forsøkt å bryte inneslutningslinjen gjennom slaget ved Noisseville. Prins Fredrik Karl av Preussen fikk da ordre om å skynde seg til Loire med sin 2. armé. Han gjorde dette, og konsenterte sine tropper (3., 9., og 10. korps) rundt Pithiviers den 20.-24. november. Den på denne krigsskueplassen værende tyske arméavdelingen (1. bayerske korps, 2. infanteri- og 3. kavalleridivisjon) var blitt stilt under storhertug Fredrik Franz av Mecklenburg-Schwerins kommando, og hadde forflyttet seg til Dreux for å hindre fransk aktivitet på denne siden.
Gambetta bestemte seg for å rykke frem i retning Paris, og gav ordre om at Loire-arméens høyre fløy (to korps) skulle slå seg frem fra Gien over Montargis. Denne bevegelsen mislyktes da angrepet ble slått tilbake av tyske styrker (10. korps) ved Beaune-la-Rolande den 28. november. Den venstre fløyen (2. korps ledet av general Antoine Eugène Alfred Chanzy) skulle nå føres fremover, men ble den 2. desember slått ved Loigny og Poupry av storhertugens arméavdeling. Prins Fredrik Karl, som hadde fått kommandoen også over denne arméavdeling, passet da på å bryte gjennom franskmennenes langstrakte stillinger og bemektiget seg etter det andre slaget ved Orléans den 3. og 4. desember denne byen.
General d'Aurelle de Paladines ble deretter avsatt, og Loire-arméen delt i to arméer. Venstre fløy av den såkalte 2. Loire-armé, under general Chanzy, trakk seg etter heftig strid ved Beaugency den 7.-10. desember og ved Loir i fullstendig oppløsning tilbake til Le Mans. Der ble den på nytt ble angrepet av tyskerne under prins Fredrik Karl, og etter hårde kamper den 10.-12. januar 1871 ble den fullstendig knust.
[rediger] Den tyske riksgrunnleggelse
Den 18. januar lot kong Wilhelm I av Preussen etter ønske fra Bismarck seg utrope til tysk keiser i Speilsalen i slottet i Versailles. De preussiske styrkene hadde sitt hovedkvarter i slottet under beleiringen av Paris fra 1870 til 1871.
[rediger] Paris kapitulerer
I det nordlige Frankrike var en ny fransk armé, den såkalte nordarméen (2 korps, 45.000 mann), blitt dannet under general Louis Faidherbe. Mot denne ble etter Metz' fall den 1. tyske armé sendt (1. og 8. korps) under general Edwin von Manteuffel (senere under general August von Goeben), og etter slaget ved Amiens (27. november 1870), Hallue (23-24. desember 1870), Bapaume (3. januar 1871) og Saint-Quentin (19. januar 1871) var franskmennenes krefter slutt.
Fra hovedstaden var det blitt gjort et stort utfall den 30. november 1870 under general Auguste-Alexandre Ducrot i sydøstlig retning og et annet (slaget ved Mont-Valérien) under general Trochu den 19. januar 1871 i sydvestlig. Siden alle matforrådene var brukt opp, overga Paris seg og våpenhvile sluttet den 28. januar 1871
[rediger] Fortsatte stridigheter og endelig tysk seier
Den våpenhvile som ble sluttet etter Paris' fall gjaldt imidlertid ikke den østlige krigsskuesplass. Der hadde tyskerne under general August von Werder beleiret Strasbourg (som åpnet sine porter 28. september) og trengt seg frem i det øvre Alsace samt begynt å beleire Belfort. Etter at Loire-arméen var knust hadde dens høyre fløy (3. korps), som først ble kalt den 1. Loire-armé, senere Østarméen, under general Charles Denis Bourbaki trukket seg tilbake til Bourges.
Gambetta la da en dristig plan: Han ville sende denne armé til Belforts unnsetning, og deretter trenge inn i Tyskland. General von Werder tok med det nydannede 14. korps stilling foran Belfort og lyktes gjennom det forbitrede slaget ved Lisaine den 15-17. januar å kaste tilbake franskmennene. Disse ble deretter angrepet i sin venstre fløy av en nydannet armé (2. og 7. korps) under general von Manteuffel som kom fra Troyes og Auxerre, og ble til slutt trengt inn på sveitsisk område ved Verrières, der de ble avvæpnet av sveitsiske myndigheter.
Belfort kapitulerte den 18. februar, da våpenstillstanden inntrådte på denne krigsskueplassen.
[rediger] Krigen til sjøs
Ved krigsutbruddet stakk deler av den 470 skip store franske marine til sjøs for å iverksette en blokkade av den nordstyske kyst. Den nordtyske forbundsflåte var alt for liten til å kunne konfrontere sin fiende, men likevel ble ikke den franske blokkaden helt vellykket. Dette skyldtes franskmennenes kroniske kullmangel og mangelen av forsyningsbaser nærmere Nordsjøen og i Østersjøen.
Napoleon III og andre i den franske overkommando la også planer om å landsette tropper på de nordtyske strender. Dette håpet man ville redusere det voldsomme presset de var utsatt for i Alsace-Lorraine, og anspore Danmark til å gå med i krigen med sin store marine og sin hær på 50.000.
Prøyssiske junkere var engstelige for at franskmennene ville invadere Pommern, fordi det kunne oppildne etniske polakker der til oppstand. Men da franskmennene oppdaget at Preussen hadde gjennomført en kraftig opprustning av forsvarsverkene rundt de større nordtyske havnebyene, blant annet med kraftig kystvernartilleri med svære kanoner fra Krupp, innså de at den franske marinen ikke ville lykkes i å støtte opp under en invasjon.
Som høststormene satte inn, ble blokaden mindre og mindre effektiv. Før vinteren hadde den franske marine oppgitt det hele og trukket seg tilbake til baser ved Den engelske kanal. De troppestyrker som var stilt i beredskap for invasjonen av Nord-Tyskland ble deretter sendt som forsterkninger til fronten ved Châlons. Der ble de tatt til fange i slaget ved Sedan. Etterhvert som franskmennene fortsatte å lide store tap, ble marineoffiserer trukket tilbake fra havnene og sendt til fronten. Dette førte til at den franske flåte ikke lenger kunne stikke til sjøs og gjenoppta operasjoner utenfor Nord-Tyskland.
[rediger] Krigens avslutning
Krigen ble avsluttet ved freden i Frankfurt den 10. mai 1871. Stedet for undertegnelsen var Hotel Schwan på Steinweg.
Freden i Frankfurt bygget på det såkalte Versailler Präliminar-Vertrag, sluttet den 26. februar mellom Otto von Bismarck og Adolphe Thiers på de tyske styrkenes hovedkvarter i Versailles.
[rediger] Krigens følger
Tyske tropper forble stasjonert i deler av det nordlige Frankrike og festninger i Paris inntil Frankrike hadde betalt krigsskadeserstatningene på fem milliarder gullfranc det var blitt pålagt ved fredstraktaten. I september 1873 var erstatningene betalt. Frankrike måtte også tilbakelevere Elsass og Lothingen, som franskmennene hadde annektert i det 17. og 18. århundre, til Tyskland.
Mange franskmenn fant nederlaget svært ydmykende, spesielt hæren og arbeidere i Paris. Parisere som nektet å akseptere nederlaget og skyldte på den konservative regjeringen for ikke å ha maktet å forsvare landet, tok kontroll over den franske hovedstaden og etablerte Pariserkommunen den 18. mars. Den franske regjeringshæren fikk lov å passere forbi de tyske linjene for å slå ned opprøret, og Bismarck løslot 100 000 franske krigsfanger for å hjelpe den franske regjeringen. Flere titusen arbeidere og revolusjonære ble henrettet under den «blodige uken» (21. mai-28. mai) da den franske regjeringen gjenopprettet kontroll over hovedstaden. Minnet om dette har fortsatt å splitte venstre- og høyresiden i fransk politikk. Pariserkommunens sosiale eksperimenter skulle senere bli en inspirasjon for den tyske filosofen Karl Marx og utviklingen av kommunismen.
[rediger] Italiensk samling
Kongeriket Italia brukte maktvakuumet som oppstod ved det franske nederlaget til å fullføre samlingen av italienske stater. På grunn av krigen var Frankrike ikke lenger istand til å garantere Pavestatens uavhengighet.
Den franske garnisonen i Roma hadde blitt trukket tilbake fra juli 1870, og etter Napoleon IIIs nederlag ved slaget i Sedan hadde Pavestaten mistet sin garantist. Italia erklærte Pavestaten krig den 10. september 1870 og den 20. september okkuperte italienske styrker Roma.
[rediger] Ny maktbalanse i Europa
Frankrikes nederlag og samlingen av Tyskland medførte et nytt politisk landskap i Europa. Krigen forbitret forholdet mellom Frankrike og Tyskland i årtier. I Frankrike bidro den til fransk agitasjon for revanche - hevn for tapet av Alsace-Lorraine - som gav navn til revansjismen. Etter krigen arbeidet Bismarck for å isolere Frankrike diplomatisk, men disse bestrebelsene tok slutt da Bismarck gikk av i 1890 og muliggjorde Frankrikes allianse med andre stormakter. Fransk revansjisme var en av faktorene i den spenning som til slutt førte til utbruddet av første verdenskrig.
