Oscar Wilde
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde (født 16. oktober 1854 i Dublin i Irland, død 30. november 1900 i Paris i Frankrike) var en irsk forfatter, dramatiker, dikter og novellist. Han var en av de mest vellykkede dramatikere i det senviktorianske London, og en av de mest kjente personer i sin samtid. Han var kjent for sitt vidd og sine skarpe kommentarer, men hans karrière ble ødelagt da han ble dømt til fengsel for «homoseksuelle forbrytelser».
Innhold |
[rediger] Fødsel og ungdom
Oscar Wilde ble født i Dublin av protestantiske anglo-irske foreldre. Han var sønn av Sir William Wilde og Jane Francesca Wilde, født Elgee. Moren var en fremgangsrik forfatter og irsk nasjonalist, faren var Irlands ledende øre- og øyekirurg og skrev bøker om arkeologi og folklore. Han var dessuten en aktet filantrop. Oscar fikk hjemmeundervisning til han var ni år gammel, hvorpå han begynte på Portora Royal School i Enniskillen i grevskapet Fermanagh (1864–1871). Deretter studerte han klassisk litteratur ved universitetet i Dublin til 1874, hvor han vant Berkeleys gullmedalje for sin innsats. Han fikk et stipend til universitetet i Oxford, hvor han studerte videre til 1878.
[rediger] Ekteskap og familie
Da studietiden var over dro Wilde tilbake til Dublin, hvor han møtte og forelsket seg i Florence Balcome. Hun ble siden forlovet med Bram Stoker, hvilket fikk Wilde til å skrive til henne at han kom til å forlate Irland for godt. Han dro i 1878 og kom bare to ganger tilbake til sitt hjemland, på korte besøk. De påfølgende seks årene tilbragte han i London, Paris og De forente stater, hvor han reiste rundt for å forelese. I London møtte han Constance Lloyd, datter av den velstående Horace Lloyd. Han fridde til henne, og de giftet seg 29. mai 1884 i Paddington, London. Paret fikk to sønner, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Da Wilde ble skandalisert og fengslet tok Constance etternavnet Holland for seg og sine sønner; hun døde i 1898 etter en operasjon. Cyril ble drept i første verdenskrig, mens Vyvyan overlevde og ble forfatter og oversetter. Han utgav sine memoarer i 1954; hans sønn Merlin har redigert og utgitt flere verker om sin bestefar.
[rediger] Estetikk
Mens han studerte ved Oxford ble Wilde kjent for sin deltagelse i de estetiske og dekadente bevegelser. Han fikk seg langt hår, var åpent nedlatende overfor «mandige» idretter, og pyntet værelsene sine med påfuglfjær, liljer, blått porselen og andre kunstgjenstander. Wilde var svært imponert over de engelske forfatterne John Ruskin og Walter Pater, som forsvarte kunstens sentrale rolle i livet. Senere ironiserte over dette synet da han skrev (i romanen Bildet av Dorian Gray) at «all kunst er unyttig». Dette sitatet gjenspeiler dessuten Wildes støtte til den estetiske bevegelsens grunnprinsipp: «Kunst for kunstens egen skyld». Den estetiske bevegelsen fikk en varig innflytelse på engelsk dekorativ kunst. Som den ledende estetiker ble Oscar Wilde en av sin tids mest fremtredende personligheter. Selv om han ble latterliggjort for sine paradokser og vittigheter, ble han flittig sitert. I 1879 begynte Wilde å forelese om estetiske verdier i London. I 1882 dro han på en rundreise i USA og Canada, hvor han ble både slaktet og hyllet. Da han kom tilbake til Storbritannia, arbeidet han som kritiker for Pall Mall Gazette i årene 1887-1889, hvorpå han ble redaktør av Woman's World.
[rediger] Litterære verker
Wilde hadde allerede i 1881 utgitt et utvalg av sine dikt, men de vekket ikke større begeistring. Hans mest kjente eventyr, The Happy Prince and Other Tales (Den lykkelige prinsen og andre historier), kom i 1888. I 1892 kom det en ny eventyrsamling, The House of Pomegranates, som forfatteren beskrev som «tiltenkt hverken det britiske barn eller det britiske folk». Hans eneste roman, The Picture of Dorian Gray (Bildet av Dorian Gray) ble utgitt i 1891. Det har ofte blitt hevdet at det finnes paralleller mellom hovedpersonens liv og Wildes, og dette ble også anført som bevis i rettssaken mot ham. Wildes favorittgenrer var sosietetskomedier og skuespill. Fra 1892 kom det nesten hvert år et nytt verk av Oscar Wilde. Hans første virkelige suksess med et større publikum var dramaet Lady Windermere's Fan i 1892, som ble fulgt opp med A Woman of No Importance (1893), An Ideal Husband (1895) og The Importance of Being Ernest (Hvem er Ernest?, 1895), Wildes mesterverk hvor han utsatte overklassen for skarp satire. I 1893 forbød forleggeren å sette opp skuespillet Salomé, men det ble satt opp i Paris året etter, og ble senere utgangspunktet for Richard Strauss' opera av samme navn.
[rediger] Wildes seksualitet
Wilde har blitt kategorisert som bifil og homofil, alt etter hvordan man definerer begrepene. Hans tilbøyelighet til forhold med yngre menn var nokså velkjent; det første var sannsynligvis med Robert Ross. I Wildes litteratur finnes et tidlig indisium på hans seksualitet i The Portrait of Mr. W.H. (1889), hvor han fremsetter en teori om at Shakespeares sonetter ble skrevet på ut fra dikterens forelskelse i en ung mann.
[rediger] Skandale og fengsel
I 1891 begynte Wilde et seksuelt forhold med Alfred Douglas, hvis noe eksentriske far, John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry, ble forarget over sønnens forhold til Wilde, og konfronterte dem offentlig flere ganger. I februar 1895 fornærmet markien Wilde ved å legge igjen en beskjed i Wildes klubb hvor han kalte ham en «somdomitt» (sic). Venner av Wilde oppfordret ham til å ignorere fornærmelsen, men Lord Alfred forsøkte å få ham til å saksøke markien, hvilket han gjorde. Påtalemyndigheten kjente imidlertid ikke til Wildes romantiske forhold til andre menn, og da Wilde ble spurt om dette, nektet han. Markiens forsvarsadvokat klarte å frembringe beviser for at Wilde hadde hatt seksuelle forhold til flere menn, med den følge at saken ble henlagt. Men ut fra de beviser Markiens forsvarer hadde funnet, ble Wilde tiltalt for å ha «begått særdeles usømmelige handlinger med andre mannlige personer», dvs. å ha hatt sex med andre menn, hvilket var straffbart på den tiden. Han ble arrestert 6. april 1895, tiltalt etter en lov som var vedtatt samme år.
I den foregående rettsaken hadde Wilde opptrådt vittig og unnvikende; i sin egen rettssak gav han under krysseksaminasjonen et følelsesladd forsvar for «kjærligheten som ikke våger å si sitt eget navn». Wilde ble funnet skyldig i å ha begått homoseksuelle handlinger 25. mai 1895 og dømt til to års hardt straffarbeid. Han ble først fengslet i Pentonville, deretter i Wandsworth, og til slutt i Reading, hvor han skrev et langt brev til Lord Alfred. Han kunne ikke sende det mens han var i fengsel, men gav det til Ross, som utga det etter Wildes død i en meget forkortet versjon (omtrent en tredjedel) med tittelen De Profundis (1904). Det er uvisst hvorvidt Lord Alfred noen gang mottok brevet (han nektet selv for det). Det ble først utgitt i sin helhet i 1962.
[rediger] Wildes siste år
Fengselsoppholdet tæret på Wildes helse, og etter løslatelsen i 1897 tilbragte han sine siste tre år fattig og isolert (etter eget valg) fra sosietets- og kunstnersirkler. Han skrev i denne tiden diktet The Ballad of Reading Gaol (Balladen om Reading fengsel).
Han tilbragte sine siste dager på Hôtel d'Alsace i Paris. På dødsleiet konverterte han til katolisismen, som han lenge hadde beundret - helt siden tyveårsalderen i Oxford, da han begynte å oppsøke katolske messer. Han døde av hjernehinnebetennelse 30. november 1900.
Han ligger begravet i Le Père Lachaise i Paris.
[rediger] Bibliografi
- Spøkelset i Canterville (The Canterville Ghost) (1887)
- Den lykkelige prinsen og andre historier (The Happy Prince and Other Stories) (1888)
- Bildet av Dorian Gray (The Picture of Dorian Gray) (1891)
- Lady Windermere's Fan (1892)
- A Woman of No Importance (1893)
- Hvem er Ernest (The Importance of Being Earnest) (1895)
- An Ideal Husband (1894)
- Salomé (1896)
