Folkesuverenitetsprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten.

Dette formuleres første gang i en uttalelse fra det engelske parlamentet sommeren 1649, etter oppgjøret med kong Charles 1.. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. Senere formuleres prinsippet endelig hos Jean-Jaques Rousseau i hans verk Contrat Social, på norsk "samfunnspakten". Her fastsettes folket selv som suveren: "Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare representeres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt"^[1]

I Norges grunnlov finnes referansen i paragraf 49: "Folket udøver den lovgivende magt ved Stortinget..."

Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling eller gjennom direkte folkeavstemninger.

Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen - i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814.

Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det s.k. stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det bruk som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten.