Arnulf av Kärnten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Arnulf av Kärnten (født trolig 850; død 8. desember 899) var hertug av Kärnten og Bayern, østfrankisk konge fra 887 til 889, konge av Italia fra 894 til 895 og fra 896 til 899 og tysk-romersk keiser fra 896.

Han var utenomekteskapelig sønn av den bayerske hertug Karlomann og hans konkubine Liutswind. Han tilbragte sin barndom ved farens hoff i Moosburg i Kärnten, som etter at Arnulf hadde overtatt den avsatte keiser Karl den tykkes titel som konge over Østfrankerriket ble en ny brikke på Europas politiske kart.

Arnulf valgte heller strid enn forhandling. Ved det avgjørende slaget ved Leuven i september 891 beseiret han invaderende vikinger og satte dermed stopp for vikingenes herjinger i området. Årsbøkene i klostret i Fulda (Annales Fuldenses) beskriver hvordan døde viktinger fylte floden Dijile, hvor Arnulf etter sin seier lot oppføre en borg på en øy i floden.

Arnulf mislyktes i å erobre Stor-Mähren i 892, 893, 894/895 og 899, men vant antagelig deler av dets territorium, tilsvarende dagens vestre Ungarn. I 895 brøt Bøhmen ut fra Mähren, og ifølge en avtale mellom Arnulf og den bøhmiske hertug Borivoj, som regjerte 870-895, ble Bøhmen et vasallrike og unngikk dermed truslen om invasjon.

I 896 invaderte Arnulf Italia, og ble kronet til keiser av pave Formosus (891-896).

Han døde 899, og ble etterfulgt av Ludvig barnet. Arnulfs illegitime sønn Zwentibold regjerte som konge av Lotharingen fra 895-900.

[rediger] Eksterne lenker

• Litteratur av og om Arnulf av Kärnten i det tyske nasjonalbibliotekets katalog