Saint-Barthélemy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Saint Barthélemy i Vestindia

Saint Barthélemy (også kjent som Saint Barts, Saint Barths, og Saint Barth) er en liten øy i Karibien. Den er del av det franske oversjøiske departementet Guadeloupe. På øya bor det ca. 6800 mennesker, og det offisielle språket er fransk. St. Barths er bare drøyt 10 km lang og knapt 4 km på det bredeste, totalt ca. 25 km² i størrelse.

Denne lille øya var Sveriges siste koloni. Kong Gustav III av Sverige byttet den til seg fra Frankrike i 1784. Nesten hundre år senere, i 1878 solgte svenskene den tilbake til franskmennene, men den dag i dag finnes det mange spor der fra svensketiden. Hovedstaden på øya er Gustavia, som ble oppkalt etter Gustav III.

[rediger] Columbus oppdager øya

St. Barthélemy er fransk

Christoffer Columbus oppdager øya i 1496

Christoffer Columbus oppdaget øya i 1496 og oppkalte den etter sin yngre bror, Bartholome. Den ble imidlertid først angitt som en liten prikk på et spansk kart i 1523, da under navnet San Bartolemé. På grunn av topografien tok det lang tid før noen bosatte seg der.

Øya er fjellrik, med bratte bakker, men uten tilgang på ferskvann. Dette gjorde det vanskelig for sukkerindustrien å etablere seg. Derfor kom det også få slaver dit, men franskmenn og svensker brukte øya som handelsstasjon. Det ble aldri noen stor andel slaver på denne øya, som sammen med Grand Cayman var en av få øyer i Karibien der flertallet av innbyggerne var og er hvite.

I 1648 kom det noen franske nybyggere dit, men de ble drept av karibiske krigere etter noen år. Senere etablerte en gruppe hugenotter fra Normandie der, for å drive piratvirksomhet i området, og St. Barths ble etterhvert en base for slik virksomhet. Piratene angrep til stadighet spanske galleoner i disse farvannene.

Gustav III av Sverige, som hovedstaden er oppkalt etter

[rediger] Svensketiden

Gustav III ble Sveriges konge i 1771. Han ville at landet igjen skulle bli en europeisk stormakt, og var i så måte inspirert av Danmarks økonomiske utbytte fra koloniene i Dansk Vestindia. Han ønsket seg derfor egne kolonier, som på den tiden var et symbol på makt og prestisje.

[rediger] Svensk etablering i Vestindia

I 1784 finner det sted en uventet og underlig transaksjon mellom Frankrikes Ludvig XVI og svenskekongen. Mot at Frankrike fikk overta et større varehus (dvs. handelsrettigheter) i Göteborg, skulle Sverige få øya Saint-Barthélemy.

Den 23. august 1784 fortalte kongen under et møte med riksrådet at Sverige nå var i besittelse av en øy i Vestindia. Dette kom åpenbart som en overraskelse på mange av medlemmene av rådet. Den første rapporten om øya kom fra den svenske generalkonsulen i den franske byen L'Orient, Simon Bérard. Han rapporterte:

"Den (Saint-Barthélemy) är en mycket obetydlig ö, utan strategisk position. Den är mycket fattig och torr, med en synnerligen liten befolkning. Bara salt och bomull produceras där. En stor del av ön utgörs av sterila klippor. Ön har inget sötvatten (ferskvann); alla brunnarna på ön ger bara bräkt vatten (brakkvann). Vatten måste importeras från närliggande öar. Det finns inga vägar någonstans".

Ifølge Bérard var det ingen muligheter for å begynne med jordbruk der, fordi jorden var for karrig. Øyas eneste fordel var en god havn. Derfor anbefalte han kongen at øya skulle gjøres om til et frihandelsområde.

[rediger] Svensk slavehandel etableres

På dette kartet over De små Antiller er de rødeste øyene de som inngår i det franske oversjøiske departementet Guadeloupe. Når kartet forstørres ser man i utsnittet to små røde flekker i nordvestre ende: Den nordligste er den franske halvpart av Saint-Martin-øya, litt sørøst for den ligger Saint-Barthélemy.

På den tiden hadde Frankrike problemer med å få tak i nok slaver til sine egne kolonier i området, på grunn av smuglervirksomheten i området. Svenskene håpet derfor på å kunne bruke øya som base for slaveeksport til de franske koloniene. Dersom dette ble en suksess, var det tanken at Sverige senere skulle utvide sitt koloniherredømme til flere øyer i området. Svenskekongen kjente til at de største slavehandelsnasjonene i Europa, Storbritannia, Frankrike, Portugal, Spania, Holland, tjente stort på sin slavehandel og fulgte derfor Bérards anbefaling. Han døpte om hovedstaden på øya til Gustavia, og prøvde å omdanne Saint-Barthélemy til et senter for slavehandel. Slik ble Sverige en slavehandelsnasjon.

På høsten 1786 blir det Svenske Vestindiske Kompani opprettet på øya. Kongen fortalte aksjeeierne at de kunne se fram mot store gevinster. Alle som hadde råd kunne kjøpe aksjer, men kongen skulle beholde ti prosent, noe som gjorde ham til største aksjonær.

Den 31. oktober samme år ble det utstedt et privilegiebrev til Det vestindiske kompaniet, der de fikk rettigheter til å handle med slaver mellom Afrika og Vestindia. Paragraf 14 lød slik:

"Kompaniet är fritt att bedriva slavhandel på Angola och den afrikanska kusten, där sådant är tillåtet".

Gevinsten fra selskapet ble delt slik at kongen fikk en fjerdedel og kompaniets øvrige aksjonærer tre fjerdedeler av utbyttet, selv om kongens eierandel ikke tilsa en slik fordeling. Den 12. mars 1790 innførte kongen en ny tollskatt og konstitusjon for øya. Begge var utformet for å gjøre Saint-Barthélemy til et paradis for slavehandl. De nye lovene ga håpefulle muligheter for slavehandlere over hele verden.

Enhver som importerte slaver fra Afrika til Saint-Barthélemy direkte, skulle slippe å betale toll:

«Fri import av slaver og handel med sorte slaver eller såkalte negere fra Afrika er gitt til alle nasjoner, uten å ha betalt for noen toll eller avgift ved avlastningen».

I tiden rett etter 1800 opplevde øya sterk økonomisk vekst, og befolkningen talte ca. 6 000 mennesker. Folk fra hele Vestindia kom til øya for å kjøpe slaver. De som kom fra andre øyer måtte betale toll når slaver skulle eksporteres fra øya. Slaver i svensk eie kunne imidlertid eksporteres til halv tollsats, fordi svenskekongen ønsket å stimulere til svensk slavehandel. Slik var også forskjell i tollsatsene for slaver som ble fraktet til øya av svensk skip og utenlandsk skip.

Gustavia, øyas hovedstad

[rediger] Svenskene avvikler slavehandelen

Hvor mange slaver som ble fraktet til Vestindia på svenske skip er umulig å si, ettersom de fleste dokumenter fra denne mørke epoken i svensk historie har forsvunnet.

Motstanden mot slavehandel ble imidlertid stadig sterkere, særlig i den ledende slavehandelsnasjonen Storbritannia. Dette påvirket også andre land, som derfor vurderte å avskaffe slik virksomhet. Da emnet ble glohett, besluttet den svenske regjering at det var best å holde seg utenfor, og handelen på Saint-Barthélemy ble nedlagt.

I 1788 sendte den engelske komitéen for avskaffelse av slaveriet Anders Sparman, en svensk motstander av slavehandel, til Gustav III. De fryktet at andre land ville utvide sin slavehandel dersom England avskaffet sin egen. Utsendingen hadde med både bøker om emnet og et brev til svenskekongen, der denne ble oppfordret til å hindre sine undersåtter fra å delta i videre slavehandel. I kongens svar, som ble avlevert gjennom Sparman, skrev han at ingen i landet hadde deltatt i slik handel og at han skal gjøre alt i sin makt for å forhindre at så skjer.

[rediger] Øya selges tilbake

Tiårene etter 1800 ble etterfulgt av katastrofer, både naturmessige og økonomiske, og i 1878 solgte svenskene øya tilbake til Frankrike for 80 000 franc. På det tidspunkt var det bare 1 000 innbyggere igjen der og hendelsen markerer at svensk kolonitid er over. Siden da har det franske flagget vært St. Barts offisielle flagg.

[rediger] St. Barths i dag

Byskiltet til Gustavia

I dag blir St. Barths, sammen med St. Martin 24 km unna, administrert under Guadeloupe, som er et oversjøisk departement tilhørende Frankrike.

Øya har idag ingen arbeidsledige, og kriminalitet er fraværende. Den oppleves i dag slik den framsto da svenskene overtok, og folk flytter til øya, men ikke fra. Dette gjenspeiles også i boligprisene. En villa over to etasjer, tre soverom og noen få mål eiendom blir vanligvis solgt for omkring US$ 7 millioner. Kvadratmeterprisen var høyere her enn på Champs-Elysees i Paris (2005).

Le Select, et eksklusivt utested i Östra Strandgatan

Øya besøkes av ca 160 000 turister årlig, de fleste på dagsbesøk fra naboøya St. Martin. De kommer enten via katamaran eller med fly. Øya er også et populært anløpssted for cruisskip.

[rediger] Transport og kommunikasjon

På øya er det en liten flyplass, Aeroport Gustav III (SBH), med flyforbindelse til St. Martin og det sies at innflyvningen er en av de mest spektakulære i verden. Flyplassen tar kun imot småfly på størrelse av typen Twin Otter.

Det er daglig fergeforbindelse fra Gustavia til både den nederlandske hovedstaden på St. Martin, Philipsburg, og til den franske, Marigot.