Jupiter (planet)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jupiter (symbol ♃) er den femte planeten fra Solen og den største planeten i vårt solsystem, 318 ganger større enn Jorden. Jupiter har 2,5 ganger større masse enn alle de andre planetene i solsystemet til sammen. Planeten er oppkalt etter den romerske guden Jupiter.

Innhold 1 Fysiske kjennetegn 1.1 Atmosfære 1.2 Ringer 1.3 Magnetosfære 2 Måner 3 Eksterne lenker

[rediger] Fysiske kjennetegn

Jupiter har en relativt liten steinkjerne, omgitt av metallisk hydrogen, flytende hydrogen, og til slutt hydrogen i gassform. Det er ingen tydelig grense mellom de forskjellige hydrogenfasene, overgangen er helt jevn. Kjernetempraturen er på ca. 20 000 C°.

[rediger] Atmosfære

Jupiters atmosfære består av cirka 86 % hydrogen og cirka 14 % helium hvis man ser på antall atomer. Atmosfæren inneholder derimot cirka 75 % hydrogen og 24 % helium hvis man ser på massen, der 1 % er andre gasser. Atmosfæren inneholder spor av metan, vanndamp, ammoniakk, og stein. Det finnes mindre mengder av karbon, etan, hydrogensulfid, neon, oksygen og svovel. I den ytterste delen av atmosfæren finnes det krystaller av frossen ammoniakk.

Denne atmosfæresammensetningen er veldig lik den støv-/gasskyen solsystemet en gang ble dannet fra. Saturn har en tilsvarende sammensetning, men Uranus og Neptun har mye mindre hydrogen og helium.

Den ytre atmosfæren til planeten har differensiell rotasjon, noe som først ble observert av Giovanni Cassini i 1690. Døgnet til polarområdene på Jupiter er omtrent fem minutter lengre enn døgnet ved ekvator. I tillegg går skybånd ved forskjellige breddegrader i motsett retning av de vanlige vindene. Vekselvirkningen mellom disse kolliderende sirkulerende systemene lager stormer og turbulens. Vindhastigheter på over 600 km/t er derfor ikke uvanlig. En spesielt stor storm på omtrent tre ganger diameteren til Jorda er kjent som Den store røde flekken.

Det eneste fartøyet som har vært i Jupiters atmosfære er Galileo-sonden.

[rediger] Ringer

Jupiter har et ringsystem bestående av røyklignede støvpartikler som stammer fra meteornedslag i planetens måner. Hovedringen stammer fra månene Adrastea og Metis. To mindre ringer som omgir hovedringen stammer fra månene Thebe og Amalthea. Det finnes også en mye større og svakere ring lenger vekke fra planeten som sirkulerer baklengs i forhold til resten av ringene. Det antas at den stammer fra oppsamlet romstøv.

[rediger] Magnetosfære

Jupiter har en svært stor og kraftig magnetosfære. Denne er så stor at hvis man kunne se magnetfeltet til Jupiter fra Jorda ville det være fem ganger så stort som fullmånen, selv om avstanden er mye større. Dette magnetfeltet samler en stor fluks av partikkelstråling i strålebeltene til Jupiter, i tillegg skaper det en stor gasskive og et fluksrør forbundet med månen Io. Magnetosfæren til Jupiter er den største strukturen i solsystemet.

Pioneer-romsondene bekrefter eksistensen av det enorme magnetfeltet, og at det er ti ganger sterkere enn det rundt jorda og inneholder 20 000 ganger så mye energi. De følsomme instrumentene om bord fant ut at den magnetiske nordpolen til Jupiter er på den geografiske sørpolen. Aksen til magnetfeltet er 11 grader fra rotasjonsaksen og ikke i senter. Dette er tilsvarande som på jorda. Pioneersondene målte «baugsjokket» «bow shock» til magnetosfæren til en bredde på 26 millioner kilometer, mens magnethalen strakk seg lengre ut enn Saturns bane.

[rediger] Måner

Utdypende artikkel: Jupiters måner

Jupiter har 63 kjente måner. En av fire av månene har ikke noen navn. De galileiske månene, Io, Europa, Ganymedes og Callisto, er de fire største månene, og er lett synlig i en kikkert eller et lite teleskop. De ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei, og var de første naturlige satellitter som ikke går i bane rundt jorden, som ble oppdaget.

[rediger] Eksterne lenker

• Informasjon om Jupiter fra «De ni planetene»
• NASA - Jupiter Fact Sheet (engelsk)
• NASA - Solar system Exploration: Jupiter (engelsk)
• Nineplanets - Fakta om jupiter (engelsk)