Galileiske måner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

De galileiske månene. Vist fra venstre mot høyre i økende avstand fra Jupiter: Io er nærmest, så Europa, Ganymede og Callisto.

De Galileiske månene er de fire største månene til planeten Jupiters, oppdaget av astronomen, fysikeren og filosofen Galileo Galilei da han i januar 1610 brukte sitt teleskop for astronomiske observasjoner. Månene er mye større enn noen av de andre av Jupiters måner, og er lett synlige med en kikkert eller et lite teleskop. Det hadde faktisk vært mulig å se månene med det blotte øyet hvis ikke Jupiters lys hadde vært så sterkt.

[rediger] Oppdagelse

Io, Europa og Callisto ble først observert den 7. januar 1610, og mens han fortsatte med å undersøke månene, oppdaget han den fjerde, Ganymedes, den 11. januar. I dag er det mange som tror at den kinesiske astronomen Gan De oppdaget månene i 362 f.Kr., nesten 2000 år tidligere.

Galileo hadde observert månenes bevegelse over mange dager, og oppdaget at de var i bane rundt Jupiter. Denne oppdagelsen støttes Nikolaus Kopernicus' heliosentriske teori, som mente at ikke alt roterer rundt Jorden.

[rediger] Navngivning

Alle fire måner har navn etter Zevs' elskerinner i den greske mytologi. Navnene ble foreslått av Simon Marius kort tid etter oppdagelsen, men Galilei nektet å bruke Marius' navneforslag, og innførste i stedet et nummereringssystem med romertall: Månen vi i dag kjender som Io fikk betegnelsen «Jupiter-I», Europa ble kalt «Jupiter-II», Ganymedes «Jupiter-III» og Callisto «Jupiter-IV». Først i midten av det 20. århundre ble navnene Marius' navneforslag brukt, men Galileis nummersystem brukes fortsatt ofte parallelt med navnene. Når man oppdager en ny måne i bane rundt Jupiter, vil den automatisk få et nummer etter Galileis system før egentlige navn blir vedtatt.