Jean-Jacques Rousseau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jean-Jacques Rousseau (født 28. juni 1712 i Genève i Sveits - død 2. juli 1778 i Paris i Frankrike) var en fransk filosof fra opplysningstiden. Han flyktet tidlig hjemmefra og ernærte seg en tid som gravør, musiker og komponist. Hos madame de Warens fant han for en tid et frirom som han hensynsløst oppriktig beskrev i sine Bekjennelser. Verket anses for en av litteraturens mest åpenhjertige selvbiografier.

Jean-Jacques Rousseau tilhørte den gruppen av filosofer hvis ideer inspirerte den franske revolusjon. I 1741 slo han seg ned i Paris og omgikkes blant annet Diderot og Baron d'Holbach. Han brakte et nytt nodesystem med seg som imidlertid ikke ble utbredt. Rousseau fikk fem barn med Thérèse Levasseur, som dog alle kom på barnehjem. Dette står i skjærende kontrast til hans kjærlighet til barn og pedagogiske filosofi (som uttrykt i verket Émile).

Årsaken har muligvis vært at Rousseau ikke følte at han kunne gi sine barn en ordentlig oppvekst. Idehistorikeren Mihail Larsen karakteriserer Rousseau som en «gullgruve for en psykiater» og en selvglad psykopat, kleptoman, mytoman og hypokonder, som imidlertid samtidig var en meget hjertelig person. Men det kan saktens være at den pedagogikk Rousseau fremstiller ikke skal forstås som noe som kommer fra hjertet, men snarere en stiløvelse som ligger i forlengelsen av den klassiske humanismes hang til å skrive flott uten å interessere seg synderlig for innholdet.

Rousseau besvarte en prisoppgave fra Akademiet i Dijon i 1749 som samtidig inneholdt hovedtemaet for hans senere forfatterskap. Prisoppgaven var en besvarelse av et spørsmål omkring hvorvidt vitenskapen og kunsten hadde bidratt til å høyne sedene. Hans svar var benektende. Denne ble fulgt opp av enda en prisoppgave i 1753 om forskjellene mellom mennesker.

Siden flyttet han til Luxembourg, der han skrev Om samfunnspakten (Du contrat social, 1762) med den kjente uttalelse: «Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker». Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin naturtilstand, men at sivilisasjonen og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant - Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand - fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige frihet på i det moderne samfunn Rousseau brukte en form for en sosial kontrakt som argument for å foreslå hvordan individer kunne underkaste sin vilje en felles vilje. I Hobbes' naturtilstand var menneskene krigerske og deres liv onde, brutale og korte. De manglet den sosiale kontrakt som kunne bringe dem ut av denne tilstand. Rousseaus kontrakt virket annerledes, idet den tillot noen av de gode ting som var i naturen da mennesket var på sitt høyeste å vinne innpass i det moderne samfunn. Skjønt Rousseau ikke gikk inn for for noen tilbake til naturen-bevegelse, utforsket hans tanker verdien av et liv tett på naturen, og risikoen ved det siviliserte liv. Dette var idéer som skulle bli meget populære under den kommende romantiske periode.

Hans oppdragelsesroman Émile var epokegjørende innen pedagogikken med sin argumantasjon for fri barneoppdragelse.

Den sosiale kontrakt gjorde folkeviljen til den øverste lov, og forespeilet dermed den franske revolusjon. Her defineres også folkesuverenitetsprinsippet, som legger grunnen for det moderne demokratiet

I 1767 vendte Rousseau tilbake til Paris, der han døde den 2. juli 1778. Han ble begravet ved siden av Voltaire i Panthéon. Rousseau fikk gjennom sin fremhevelse av følelsens og det naturliges verdi en markant innflytelse på vestlig kultur.