Heliosentrisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heliosentrisme er teorien om at Solen er solsystemets sentrum, og at Jorden og de andre planetene roterer rundt Solen.
Ordet stammer fra gresk Helios (Sola). Heliosentrisme er motsetningen til geosentrisme, som plasserte jorda i sentrum. Nikolaus Kopernikus regnes som mannen bak overgangen fra det geosentriske verdenssynet til det heliosentriske, med boken "De Revolutionibus Orbium Coelestium" i 1543. Systemet hadde han utviklet allerede i 1507.
Den første som foreslo det heliosentriske system var imidlertid den aleksandrinske astronomen og matematikeren Aristarkhos (ca 310-230 f.Kr.). Han hadde imidlertid ikke autoritet nok til å få gjennomslag for sin idé.
Opprinnelig var teorien at solen også var universets sentrum. Forskjellen mellom solsystemet og universet ble ikke klar før den moderne tidsalder, men er vesentlig i kontroversen mellom kosmologi og religion. I det 17. og 18. århundre, da teorien ble utviklet og forsvart av Kopernikus, Galilei og Kepler, førte den til voldsomme diskusjoner. Siden Galilei, Kepler og Kopernikus påsto at universets sentrum var solen, og kirken mente det var jorden, kunne de tre astronomene beskyldes for å fornekte Guds forsyn.
