Amerikas forente staters historie (1945–1964)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Artikkelen er del av serien USAs historie |
| 1497–1776 |
| 1776–1789 |
| 1789–1849 |
| 1849–1865 |
| 1865–1918 |
| 1918–1945 |
| 1945–1964 |
| 1964–1980 |
| 1980–1988 |
| 1988– |
Innhold |
[rediger] Den kalde krigen
- Hovedartikkel: Den kalde krigen (1953-1962)
[rediger] Opprinnelsen til den kalde krigen
Krigstidsalliansen mellom USA og Sovjetunionen var en avstikker fra det normale russisk-amerikanske forholdet. Strategisk rivaleri mellom de enorme, utspredte landene går tilbake til 1890-årene da, etter et århundre med vennskap, amerikanerne og russerne ble rivaler over utviklingen av Mandsjuria. Tsarens Russland var ikke istand til å konkurrere industrielt og forsøkte å samle og kolonisere deler av Øst-Asia, mens amerikanerne krevde åpen konkurranse for markedene. I 1917 ble rivaliseringen intenst ideologisk. Amerikanerne glemte aldri at regjeringen i Sovjet forhandlet frem en separat fred med Tyskland i første verdenskrig og etterlot de vestlige allierte til å bekjempe sentralmaktene alene. Varende sovjetisk mistro kom fra landingen av amerikanske tropper i Russland i 1918, som ble involvert, direkte og indirekte, i å assistere de anti-bolsjevikske hvite i den russiske borgerkrigen. I tillegg glemte sovjeterne aldri de gjentatte forsikringene fra Franklin D. Roosevelt om at USA og Storbritannia ville åpne en andre front på det europeiske kontinentet, men den allierte invasjonen skjedde ikke før juni 1944, mer enn to år etter at Sovjet krevde det. I mellomtiden, led Sovjet forferdelige tap, så høyt som 20 millioner døde.
Da krigen endte i Europa 8. mai 1945 var sovjetiske og vestlige (amerikanske, britiske og franske) tropper lokalisert på spesielle steder, stort sett langs en linje i sentrum av Europa som ble kjent som Oder-Neisse-linjen. Bortsett fra noen få mindre justeringer, ville dette bli «jernteppet» i den kalde krigen. I etterpåkloksskap, signaliserte Jalta-avtalen at begge sider kunne bli der og at ingen side kunne bruke makt til å skyve den andre ut. Dette gjaldt i Asia også, spm ble bevist av den amerikanske okkupasjonen av Japan og delingen av Korea. Politisk var derfor Jalta en avtale om status quo etter krigen hvor Sovjetunionens hegemoni styrte over rundt en tredjedel og USA over to tredjedeler.
Der var fundamentale kontraster mellom visjonene til USA og Sovjetunionen, mellom kapitalisme og kommunisme. De kontrastene hadde blitt forenklet og blankpusset i nasjonale ideologier til å representere to måter å leve på, hver rettferdiggjort i 1945 av tidligere katastrofer. Kolliderende modeller av selvforsyning mot eksport, av statlig planlegging mot frie foretak, skulle kjempe om troskapen til den utviklende og utviklede verden i etterkrigstiden.
USA, ledet av president Harry S. Truman siden april 1945, var bestemt på å åpne opp verdens markeder til kapitalistisk handel og å forme etterkrigsverdenen etter de prinsipper som ble lagt ned i den atlantiske avtalen: selvbestemmelse, lik økonomisk tilgang og et gjenoppbygd kapitalistisk Europa som igjen kunne tjene som en mellomstasjon i verdensaffærene. Roosevelt hadde aldri glemt spenningen som han hadde ønsket velkommen prinsippene til Wilsons idealisme under første verdenskrig, og han så sitt oppdrag i 1940-årene å bringe varende fred og ekte demokrati til verden. Hans visjon var likt en visjon av nasjonal selv-interesse. Andre verdenskrig resulterte i enorme ødeleggelse av infrastruktur og befolkninger gjennom hele Eurasia, fra Atlanterhavet til Stillehavet, nesten uten uskadde land. Den eneste netydelige industrielle makten i verden som kom gjennom intakt, og til og med styrket fra et økonomisk synspunkt, var USA, som beveget seg raskt for å konsolidere sin posisjon.
USA ledet også forsøket på å innføre sin visjon for verden med nye internasjonale institusjoner: Verdensbanken og International Monetary Fund, som ble skapt for å sikre åpen, kapitalistisk, internasjonal økonomi. Sovjetunionen valgte å ikke ta del.
Sovjeterne så også deres vitale interesser og nasjonale sikkerhet på spill i etterkrigens verden som motiverte deres bestemthet på å forme etterkrigstidens Europa. Stalin innsatte Moskva-dominerte regjeringer i Polen, Romania, Øst-Tyskland og Bulgaria. Winston Churchill, lenge en sterk antikommunist, bannlyste Stalin for å dekke til et nytt russisk imperium med et «jernteppe».
[rediger] Oppdemmingspolitikk og eskalering av den kalde krigen
I USA ble snart oppdemningspolitikk mot Sovjet doktrine, etter rådet fra folk som embetsmannen George F. Kennan i utenriksdepartementet som argumenterte med at sovjeterne måtte «oppdemmes» ved hjelp av «uforandret motstyrke ved alle punkt», inntil sammenbrudd av sovjetisk makt skjedde. Denne politikken ble videre uttalt i Truman-doktrinen-talen i mars 1947, som argumenterte med at USA ville måtte bruke $4 milliarder (i 2005 verdi) i forsøk på å «demme opp» kommunisme.
USA tjente stort på den kalde krigens frykt ved å sette i gang massive rekonstruksjonsforsøk, først i Vest-Europa og så i Japan (og som i Sør-Korea og Taiwan). Marshall-planen begynte å pumpe $12 milliarder inn i Vest-Europa. Stalin svarte med å blokkere adgangen til Berlin som var dypt innenfor den sovjetiske sonen selv om den var underlagt de fire maktenes kontroll, i håp om å få innrømmelser for å heve blokaden. Men det slo kraftig tilbake. Militær konfrontasjon truet mens Truman gikk i gang med et imponerende og provoserende trekk som ville ydmyke sovjeterne internasjonalt ved å fly forsyninger inn over blokaden i 1948-1949.
Truman sluttet seg til elleve andre nasjoner i 1949 og dannet North Atlantic Treaty Organization (NATO), Amerikas første «innblandende» europeiske alliansen på 170 år. Stalin svarte ved å integrere økonomiene i Øts-Europa i hans versjon av Marshall-planen, sprengte den første sovjetiske atomenheten i 1949, signerte en allianse med Kina i februar 1950 og dannet Warszawa-pakten, Øst-Europas motpart til NATO.
I 1949 ble den nasjonalistiske kinesiske regjeringen til Chiang Kai-shek kastet av kommunistenes leder Mao Zedong, som erklærte Folkerepublikken Kina. Mao reiste så til Moskva hvor han fremforhandlet en vennskapstraktat, allianse og likesidig assistanse.
Konfrontert med voksende sovjetisk suksess, var amerikanske embetsmenn raske med å eskalere og utvide «oppdemningen». I et hemmelig 1950-dokument, NSC-68, forslo de å styrke deres alliansesystemer, firdoble forsvarsutgiftene og sette i gang en propaganda-kampanje for å overbevise amerikanerne om å kjempe denne dyre kalde krigen. Truman beordret utviklingen av en hydrogen-bombe. Tidlig i 1950 kom det første amerikanske forsøket på å motsettte seg kommunistiske styrker i Vietnam, planer om å danne en vest-tysk hær, og forslag om en fredsavtale med Japan som ville garantere langvarige amerikanske militær-baser.
[rediger] Korea-krigen
- Hovedartikkel: Korea-krigen
Tidlig i 1950 kom den første amerikanske forpliktelsen til å danne en fredsavtale med Japan som ville garantere langsiktige amerikanske militærbaser. Noen observanter trodde at den japanske avtalen førte Stalin til å godkjenne en plan for å invadere amerikansk-støttede Sør-Korea 25. juni 1950. Frykten for at et forent kommunist Korea kunne nøytralisere amerikansk makt i Japan og føre til en ekspansjon av sovjetisk innflytelse, forpliktet Truman amerikanske styrker og fikk hjelp fra FN til å drive nord-koreanerne tilbake til Stalins overraskelse. I en historisk diplomatisk tabbe hadde sovjeterne boikottet FNs sikkerhetsråd, og dermed dens makt til å nedlegge veto mot Trumans gjøremål i FN, fordi det ikke ville godkjenne Kina.
Men Truman gjorde sin egen tabbe og lot styrkene sine gå til den kinesisk-koreanske grensen. Kina svarte med menneskelige bølger-angrep i november 1950 som knuste de amerikanskledede styrkene. Kampene stabiliserte seg langs den 38 parallellen som hadde separert koreanerne, men Truman stod nå ovenfor et fiendtlig Kina, et kinesisk-sovjetisk partnerskap, og et tappet forsvarsbudsjett som ble firdoblet på atten måneder. Koreakrigen var også dyr menneskelig sett, med over 50 000 amerikanere drept og nesten en million drepte og sårede koreanere på begge sider.
[rediger] Eisenhower-administrasjonen og «massiv gjengjeldelse»
I 1953 døde Stalin og den nye presidenten Dwight D. Eisenhower brukte anledningen til å få slutt på koreakrigen, men fortsatte kald krig-politikken. Hans utenriksminister John Foster Dulles var den dominerende figuren i nasjonens utenrikspolitikk i 1950-årene. Han slo fra seg «oppdemningen» til Truman-administrasjonen og støttet et aktivt «frigjørings»-program som skulle føre til en «opprulling» av kommunismen. Den viktigste av disse doktrinene var «massiv gjengjeldelse»-politikken, som Dulles annonserte tidlig i 1954, og satte til side de dyre konvesjonelle bakkestyrkene som karakteriserte Truman -administrasjonen til fordel for å samle det enorme overtaket til det amerikanske atomarsenalet og tildekket etterettning. Dulles definerte denne tilnærmingen som «brinkmanship», og understreket at «kunsten å bevege seg til kanten av stupet uten å komme i krig, er en helt nødvendig kunst.»
Begge landene fortsatte å forsøke å ekspandere sin innflytelsessfære ved å bruke både åpne og tildekkede midler. Den nye sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov ekspanderte Moskvas politikk ved å etablere nye forbindelser med India og andre viktige land som ikke var del av noen blokk, ikke-kommunistiske stater i den tredje verden. Khrustsjov øket også Sovjets makt ved å utvikle en hydrogenbombe og ved å skyte opp den første menneskeskapte satellitten i 1957.
Samtidig konsoliderte Sovjet deres tak på mange av sine allierte og klienter, mens de ekspanderte sin innflytelse. De bygget Berlin-muren i 1961 for å stoppe tyskerne fra å forlate det kommunistiske øst. Mens Berlin-muren propaganda-messig var et tilbakeslag, fikk sovjeterne en stor seier da Khrustsjov dannet en allianse med Cuba etter Fidel Castros vellykkede revolusjon i 1959. I 1956 derimot intervenerte Sovjet for å slå ned et anti-sovjetisk opprør i Ungarn, noe som viste svakheter i den sovjetiske blokken. Samtidig ble de kinesisk-sovjetiske båndene svakere, selv ikke illusjonen om at den kommunitiske verden var en monolitt, var der lenger.
Sovjetunionen var ikke alene i sine forsøk på å øve innflytelse over andre nasjoner. USA frustrete sovjetisk intervensjon ved å vifte med overlegne amerikanske atomvåpen og brukte CIA til å kaste fiendtlige regjeringer som Iran. USA reagerte med alarm da det så Muhammed Mossadegh, den nasjonalistiske statsministeren i Iran, nasjonalisere hans nasjons britisk-eide oljebrønner i 1951. Overbevist om at Iran, en vestlig klientstat, var i ferd med å skifte til en pro-sovjetisk politikk. Eisenhower brukte CIA, sluttet seg til Irans militære ledere og kastet Irans regjering i det som ble kjent som «operasjon Ajax». Til å erstatte ham, foretrakk USA å løfte den unge sjahen i Iran, Muhammed Reza Pahlavi, fra sin posisjon som konstituell monark til absolutt hersker. Til gjengjeld tillot sjahen amerikanske selskaper å ta del i utviklingen av hans nasjons ressurser.
USA brukte CIA til å kaste andre regjeringer som var mistenkt for å være i ferd med å bli prokommunisiske, som Guatemala i 1954, et annet demokratiserende regime. I 1958 sendte USA tropper inn i Libanon for å opprettholde det pro-amerikanske regimet, og mellom 1954 og 1961 sendte Eisenhower økonomisk hjelp og 695 militære rådgivere til Sør-Vietnam.
Den første betydelige uenigheten innad i NATO-alliansen skjedde i 1956 da Eisenhower måtte presse Storbritannia og Frankrike til å trekke seg ut fra en dårlig planlagt invasjon med Israel som var ment å ta Suez-kanalen fra Egypt (se Suez-krisen). Eisenhower-administrasjonen motsatte seg fransk og britisk imperielle eventyr i regionen av ren forsiktighet, av frykt for at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nassers sammenstøt med regionens gamle kolonimakter ville øke sovjetisk makt i regionen.
[rediger] Kennedy og Cubakrisen
Den kalde krigen nådde sin topp under Cubakrisen, en spent konfrontasjon mellom Sovjetunionen og USA over den sovjetiske utplasseringen av atomraketter på Cuba. Krisen begynte 16. oktober 1962 og varte i tretten dager. Den er regnet av mange som øyeblikket da den kalde krigen var nærmest å bli atomkrig.
[rediger] Det «rike samfunnet» og det «andre Amerika»
De umiddelbare årene etter andre verdenskrig var preget av stabilitet og rikdom for den hvite middelklassen. Vekst i konsum, de suburbane områdene og økonomien overskygget det faktum at rikdommen ikke gjaldt alle. Mange amerikanere fortsatte å leve i fattigdom gjennom årene med Eisenhower. Den kalde krigens retorikk om frihet og demokrati var særlig langt fra virkeligheten for en stor del av befolkningen, afro-amerikanerne i sør, som fortsatte å lide av sosial, økonomisk og politisk diskriminering.
I sentrum for middelklassens kultur i 1950-årene var en voksende opptatthet av konsumvarer. Ikke bare et resultat av etterkrigens rikdom, men også økningen i variasjon og tilgjengelighet i konsumvarene som reklame i økende grad skapte etterspørsel. Rike amerikanere i 50- og 60-årene kjøpte bilder, oppvaskmaskiner, søppelkverner, fjernsyn og stereoanlegg. I slående motsetning var rikdommen i 50- og 60-årene konsumentdrevet i motsetning til investeringsdrevet.
Ettersom befolkningen i drabantbyene, med sin økende mobilitet, vokste til å omfatte en tredjedel av nasjonens befolkning i 1960, svarte amerikanske bilprodusenter i Detroit med stadig mer prangende biler. Veksten av drabantbyene var ikke bare et resultat av etterkrigstidens rikdom, men fremskritt i enebolig-markedet. William Levitt begynte en nasjonal trend med hans bruk av masseproduksjons-teknikker til å konstruere et stort «Levittown»-bosetningsanlegg på Long Island. Imens vokste drabantbybefolkningen pga en babyeksplosjon. Drabantbyene gav større hjem for større familier, sikkerhet fra det å bo i by, privatliv og rom for konsumentvarer.
De fleste drabantbyene var forbeholdt hvite. Mens få afro-amerikanere hadde råd til å leve i dem, møtte selv velstående afro-amerikanere informelle og formelle barrierer. De få afro-amerikanerne som bosatte seg i drabantbyene ble vanligvis skydd på alle passive og åpne måter. Hyllet for deres samfunnssans, har drabantbyene blitt kritisert av senere kritikkere for sin konformitet og homogenitet. Og det var virkelig slik at drabantbyene var befolket av mange på samme alder og med samme bakgrunn.
[rediger] Borgerretts-bevegelsen
[rediger] Historisk kontekst
Etter rekonstruksjonen adopterte mange stater restriktive lover som påtvang segresjon av rasene og den andreklasses statusen til afro-amerikanerne. I 1883 dømte høyesterett i borgerrettighetssaker (163 US 3 1883), og ødela effektivt mange av de radikale republikansk-drevne reformene. Senere høyesterettssaker som Plessy mot Ferguson (163 US 537 1896) eroderte videre afro-amerikanske borgerrettigheter.
[rediger] Statusen til afro-amerikanere i det dype sør
Stemmerettsdiskriminering forble utbredt i det dype sør inn i 1950-årene. Afro-amerikanske avlingsdelere ble ofte kastet ut av hvite bønder når de forsøkte å stemme. Stemmeredistrerings-styrer brukte diskriminerende praksis som disse for å begrense antallet afro-amerikanske velgere, som å kreve en høyere standard av afro-amerikanere enn hvite, lot hvite søkere registrere seg i deres biler og i deres hjem, behandle svarte søknader sist, selv når de var først i køen, etablerte separate registreringskontorer i forskjellige deler av rådhuset, tilbød assistanse kun til hvite søkere i å fylle ut skjemaet og nektet å opplyse afro-amerikanske søkere om deres status på søknaden.
I det sype sør ble til og med hardere metoder for å hindre afro-amerikanere fra å stemme satt i verk. Svarte søkere ble ofte fengslet og senter for stemmeutdanning, som Mt. Olive baptiskirke i Terrell County, Georgia, ble satt i brann. De truet, mishandlet og i noen saker, drepte svarte søkere.
Sørlige svarte, som stod imot segresjonen, særlig avlingsdelere som ofte ble kastet ut for å ha registrert seg til å stemme, og særlig svarte bønder, levde i konstant frykt for sine arbeidsgivere som sverget å si dem opp, av hvite «borgerråd» som adopterte en politikk med å foreta økonomisk gjengjeldelse mot demonstranter, av hvite grupper som Ku Klux Klan som utførte et ofte uhindret styre av terror rundt om i sør, hvor lynsjing av afro-amerikanere var en vanlig foreteelse og sjeldent fulgt opp. Nesten 4500 afro-amerikanere ble lynsjet i USA mellom 1882 og begynnelsen av 1950-årene.
[rediger] Brown mot skolestyret og «massiv motstand»
I de tidlige dagene til borgerrettsbevegelsen var rettsaker og lobby-virksomhet fokuset i integreringsforsøkene. Høyesteretts avgjørelser i Brown mot skolestyret i Topeka (347 US 483 1954), Powell mot Alabama (287 US 45 1932), Smith mot Allwright (321 US 649 1944), Shelley mot Kraemer (334 US 1 1948), Sweatt mot Painter (339 US 629 1959) og McLaurin mot Oklahoma (339 US 637 1950) førte til en endring i taktikken, og fra 1955 til 1965 var «direkte tiltak» strategien, hovedsakelig bussboikotter, sitt-ned-aksjoner, frihetsryttere og sosiale bevegelser.
Brown mot skolestyret i Topeka, Kansas, (1954) var en milepæl i amerikansk høyesterett som direkte forbød segresjon i offentlige utdanningsinstitusjoner for svarte og hvite, og dømte på grunnlgaet av doktrinen «separat men like» som sa at ofentlig utdanning kunne aldri gi svarte amerikanere fasiliteter av samme standard som var åpne for hvite amerikanere. 101 medlemmer i representantenes hus og 19 senatorer signerte «det sørlige manifest» som fordømte høyesterettsavgjørelsen.
I 1951 ble skolestyret i byen Topeka anmeldt på vegne av Linda Brown, en student fra Topeka som ble tvunget til å gå 1,5 km til hennes segregerte svarte skole mens en hvit skole lå bare syv kvartal fra hennes hus. Browns sak hadde støtte av NAACP, hvis sjefsrådgiver Thurgood Marshall selv ble utnevnt til høyesteretten i 1967 førte saken. Distriktsdomstolen dømte til fordel for skolestyret og siterte høyesteretts presedens satt i Plessy mot Ferguson i 1896 som tillot statlige lover å kreve «separate men like» fasiliteter i jernbanevogner for svarte og hvite.
Guvernør Orval Eugene Faubus i Arkansas brukte nasjonalgarden i Arkansas til å hindre skoleintegrasjon ved Little Rock Central High School i 1957, og guvernørene Ross Barnett i Mississippi og George Wallace i Alabama blokkerte fysisk skolenes innganger ved deres respektive statsuniversitet. E.H. Hurst, en representant fra Mississippi, forfulgte og drepte en svart bonde for å ha deltatt på et registreringskurs for å kunne stemme. Birminghams offentlige sikkerhetskommisar Eugene T. «Bull» Connor forsvarte vold mot frihetsrytterne og beordret bruk av brannslanger og politihunder mot demonstrantene. Sheriff Jim Clark i Dallas County, Alabama, satte sine politifolk på et demonstrasjonstog på «Bloody Sunday» og truet personlig andre demonstranter. Politiet over hele sør arresterte borgerrettsaktivister for oppblåste anklager. Hvite juryer i flere stater løslatte kjente mordere av lokale afro-amerikanere.
[rediger] Borgerrettsorganisasjoner
Selv om de hadde hvite tilhengere og sympatisører, var den moderne borgerrettighetsbevegelsen lagt for, ledet, organisert og bemannet av afro-amerikanere som plasserte seg og deres familier i fremste rekke i kampen for frihet. Deres heltemot ble ført hjem til alle amerikanere gjennom aviser og, senere, fjernsynsrapporter ettersom deres fredelige marsjer og demonstrasjoner ble voldelig angrepet av opprettholdere av lov og orden. Politiet brukte batonger, pisker, brannslanger, politihunder og massearrestasjoner for å skremme demonstrantene. Det andre karakteristiske trekket ved bevegelsen var at den ikke var monolistisk, ledet av en eller to menn. Den var en spredt, grasrot-kampanje som angrep segresjon på mange forskjellige steder ved bruk av mange forskjellige taktikker.
Mens noen grupper og individer innen bevegelsen talte for «svart makt», svart seperatisme eller til og med væpnet motstand, forble majoriteten forpliktet på prinsippet av ikkevold, en bevisst besluttning av en nedtrykket minoritet til å avstå fra vold for politisk vinning. Ved hjelp av ikkevoldelige strategier, tok borgerretsaktivistene fordelen av økende nasjonale nyhetsrapporter, særlig i fjernsyn, til å kapre nasjonens oppmerksomhet og oppmerksomheten til kongressen og det hvite hus.
Lederskapsrollen til svarte kirker i bevegelsen var en naturlig forlengelse av deres struktur og funksjon. De tilbød medlemmer en mulighet til å utøve roller som ble nektet dem i samfunnet. Gjennom historien tjente den svarte kirken ikke bare som et tilbedelsessted men også som en samfunnsaktig «oppslagstavle», en kredittunion, en «folkets domstol» til å avgjøre disputer, en støttegruppe og et senter for politisk aktivisme. Disse og andre fuksjoner forsterket viktigheten til presten. Den fremste geistlige i borgerrettsbevegelsen var Martin Luther King jr., Time Magazines «Årets mann» i 1964. Han var en mann av folket. Hans utrettelige personlige forpliktelse til og sterke lederskapsrolle i den svarte frihetskampen vant ham anerkjennelse på verdensbasis og Nobels fredspris.
Studenter og teologstudenter både i sør og nord spilte nøkkelroller i alle faser av borgerrettsbevegelsen. Kirker og studentledede bevegelser utviklet deres egne organisasjonelle og opprettholdende strukturer. Sørlige kristne lederskapskonferansen (SCLC), grunnlagt i 1957, koordinerte og skaffet midler, hovedsakelig fra nordlige kilder, til lokale protester og for trening av svarte ledere. Studentenes ikkevoldelige koordinasjonskomité, eller SNCC, grunnlagt i 1957, utviklet «fengsel-uten-kausjon»-strategien. SNCCs rolle var å utvikler og knytte sammen sitt-ned kampanjer og å hjelpe til med å organisere frihetsryttere, pådrive stemmeregistrering og andre protestaktiviteter. Disse tre nye gruppene slo ofte sammen sine krefter med eksisterende organisasjoner som nasjonal organsasjon for fremming av fargede folk (NAACP), grunnlagt i 1909, kongressen for raselikhet (CORE), grunnlagt i 1942 og nasjonal urban liga. NAACP og dens direktør, Roy Wilkins, sørget for juridisk bistand for fengslede demonstranter, hjalp til med å skaffe kausjon og fortsatte å teste segresjon og diskriminasjon i domstolene som den hadde gjort i et halvt århundre. CORE startet frihetsryttere i 1961 som involverte mange SNCC-medlemmer, og COREs leder James Farmer ble senere utøvende sekretær i SNCC.
Administrasjonen til president John Kennedy var en blandet velsignelse. Kennedy støttet gjennomføringen av desegresjon i skoler og offentlige fasiliteter. Justisminister Robert Kennedy brakte mer enn 50 saker i fire stater for å sikre svarte amerikaneres rett til å stemme. Men FBIs direktør J. Edgar Hoover var bekymret for mulig kommunitisk innflytelse i borgerrettsbevegelsen og var personlig motstander av Martin Luther King jr., og brukte FBI til å etterforske King og andre borgerrettsledere.
[rediger] Kennedy-administrasjonen
Kennedy var president i bare rundt 1000 dager. Denne korte perioden ble markert av bemerkelsesverdige hendelser som akselerasjonen av USAs rolle i romkappløpet, begynnelsen på eskaleringen av den amerikanske rollen i Vietnam-krigen, Cubakrisen og Grisebukt-invasjonen i Cuba. Disse hendelsene forsterket den kalde krigen med Sovjetunionen. Han utnevnte sin bror Robert Kennedy i sin regjering som justisminister.
President Kennedy ble myrdet i Dallas, Texas, 22. november 1963. Lee Harvey Oswald, som ble arrestert for mordet, ble selv dødelig skutt av Jack Ruby før han kunne formelt siktes eller ført for retten. Fire dager etter Kennedy og Oswald ble drept, opprettet president Lyndon B. Johnson Warren-kommisjonen for å etterforske drapet.
Etter attentatet på Kennedy tjente Johnson ut det som var igjen av perioden på en måte han følte var sammenfallende med Kennedys agenda. Han overbeviste Kennedys regjering å sitte ut perioden, inkludert Robert Kennedy (til tross for det dårlige forholdet mellom Johnson og Kennedy). Han brukte også betydelig politisk kraft til å sikre godkjennelsen av borgerrettslovene av 1964. Disse tiltakene gav Johnson en lett seier i presidentvalget i 1964.
