Vår Frue kirke (Trondheim)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Vår Frue kirke (Trondheim) | |
 |
|
| Beliggenhet: Trondheim, Sør-Trøndelag. | |
| Generelt | |
| Byggeår: | ca. 1200 |
| Endringer: | Skipet forlenget 1686, tårnet oppført 1742, nygotiske vinduer og våpenhus 1880-tallet. |
| Viet til: | Jomfru Maria |
| Arkitektur | |
| Periode: | Romansk og gotisk |
| Arkitekt: | Bjørn Signarsson (byggherre) |
| Teknikk: | Kvadermur, senere mur av kløyvd naturstein. Spor etter krysshvelv i koret. |
| Materiale: | Grønnskifer , kleberstein, diverse naturstein |
| Mål: | 63m x 18m med vesttårn |
| Tårn: | Vesttårn med lav tårnhette |
| Portal: | Vestportal i sandstein fra 1739, middelaldersk portal i koret, samt mindre nord- og sørportaler i våpenhusene. |
| Kor: | Ytre mål 11,5 x 11,5 m |
| Skip: | Ytre mål 25 x 18 m, indre bredde 15 m |
| Kirkerommet | |
| Prekestol: | Prekestol i rokokkostil 1771, bekroning fra Domkirkens prekestol 1738. |
| Døpefont: | 1800-tallet. Barokt dåpsfat i sølv fra 1694. |
| Alter: | Barokk altertavle fra 1744. Sto fram til 1837 i Domkirken. |
| Diverse: | Lysekroner fra 1600- og 1700-tallet. Orgel fra 1922 med barokkfasade fra 1771. |
| Annet | |
| Kirkegård: | Middelaldersk kirkegård rundt kirken, nedlagt 1830. Delvis utlagt som gate og byggegrunn 1681, forøvrig som park 1884. |
Vår Frue kirke er en middelalderkirke i Trondheim, den eneste ved siden av Nidarosdomen som har overlevd fram til våre dager. Kirken var viet til jomfru Maria, og har fra 1400-tallet av av blitt omtalt som Vår Frue kirke. Kirken ligger mellom det middelalderske gateløpet Vår Frue Strete og den nyere Kongens gate, midt i hjertet av byen. Kirken har blitt ødelagt av brann flere ganger, men har blitt gjenoppbygd etter hver brann. Etter reformasjonen har kirken blitt sterkt utvidet vestover, men murverket i de originale østlige delene er likevel svært godt bevart. Kirken er den tredje største bevarte middelalderkirken i Norge, men har havnet i skyggen av Nidarosdomen et steinkast unna og derfor blitt viet lite oppmerksomhet. Riksantikvaren har oppført den på en liste over tolv store kirker av nasjonal verdi, som på grunn av størrelse og rikdom medfører ekstra utfordringer for vern og vedlikehold [1]. Etter flere tiår med forslumming, pågår nå en større renovering foran kirkens offisielle 800-års-jubileum i 2007.
Innhold |
[rediger] Kort bygningsbeskrivelse
Den middelalderske delen av kirken utgjør dagens østlige del, og er for det meste oppført i nøyaktig tilhugget grønnskifer og kleberstein, lik de eldre delene av Nidarosdomen. I koret fins en tidliggotisk portal med et konge- og biskophode, foruten et romansk og et stort gotisk vindu med vakker klebersteinsinnfatning. De øvrige middelaldervinduene stort sett er ødelagt av senere restaureringer.
Skipet er forlenget med 15 meter til ca dobbel lengde på 1600-tallet med ujevne skift, hovedsaklig av kløyvd naturstein med brede, ujevne kalkfuger mellom. Skipet er avsluttet i vest med et ruvende tårn med klokker og tårnur. Tårnet har en sandsteinsportal, et forgylt kongemonogram og årstallet 1739, som var byggestart. I 1770-årene ble tårnet dekket med en pyramideformet tårnhette med arker og utsiktsglugger for brannvakten. Kirken har to våpenhus foran de middelalderske inngangene på nordre og søndre langvegg i skipet. Søndre våpenhus er oppført i bindingsverk etter siste brann i 1708, mens det nordre ble erstattet med et større nygotisk tilbygg i tegl under en restaurering på 1880-tallet.
Dagens store nygotiske vinduer ble satt inn ved restaureringen i 1880-årene, som ikke bare ødela de originale middelaldervinduene, men som også resulterte i en skjemmende teglsteinsinnramming som avviker sterkt fra resten av murverket. Etter at kirkens tykke kalkpuss ble fjernet på 1950-tallet, kan kirkens lange historie leses ut fra de mange sårene og de ulike kvalitetene på murarbeidet.
Kirken hadde tidligere et av landets vakreste barokk- og rokokko-interiører, som også ble utslettet ved restaureringen på 1880-tallet, så nær som orgelet, prekestolen, og den praktfulle barokkaltertavlen. Under kirken ligger forseggjorte gravkjellere fra 16-1700 tallet, som er i stor grad bevart, trass ødeleggelser ved restaureringer og ombygninger.
[rediger] Aktiviteter
Med sin unike beliggenhet, midt i folkelivet i Trondheim sentrum, har Vår Frue kirke blitt utpekt som hverdagskirke med lav terskel og stor takhøyde. Kirken benyttes av Kirkens Bymisjon, som symbolsk har fått innredet et alter av brostein, på tvers av kirkerommet. Kirken og sognet er sammenslått med Nidarosdomen til Domkirken og Vår Frue Menighet, og blir sjelden brukt til høymesser.
Det avholdes messe med suppeservering hver torsdag kl. 18:30 og nattåpen kirke hver fredag kl. 20. Dessuten er kirken vanligvis åpen mellom 11:30 og 14:30 på onsdager, men dette utgår så lenge den innvendige oppussingen foran jubileet pågår.
Ved siden av gudstjenester brukes kirken som konsertlokale. Bl.a. holder studenter ved NTNU Institutt for Musikk (tidl. Musikkonservatoriet) en gratis mini-konsert hver lørdag kl. 14 i skoleåret.
[rediger] Kirkens historie
[rediger] Middelalderen
Harald Hardråde bygget en kirke viet til Maria på 1060-tallet nær Nidarosdomen. Denne kirken omtales i dag som «den eldre Mariakirken» og ble revet på slutten av 1100-tallet. Vår Frue kirke ble trolig påbegynt kort tid etter, og er dermed omtalt som «den yngre Mariakirken», selv om byen kan ha hatt flere kirker viet til Maria.
En gammelnorsk innskrift på korhjørnet forteller om kirkens tilblivelse:
«Hin helga Maria á mik – Biorn Signarsson gerðe mik»
«Den hellige Maria eier meg – Bjørn Signarsson gjorde meg»
Trolig var Bjørn Signarsson en rik mann som finansierte arbeidet, selv om han ikke er kjent fra andre kilder. Slike byggherreinnskrifter er meget uvanlige på norske middelalderbyggverk.
Kirken ble bygget med tradisjonell form, med et rektangulært skip avsluttet i øst av et kvadratisk kor. Dimensjonene var imidlertid uvanlig store - koret var 11,5x11,5 m og skipet 25x18 m – noe som plasserer kirken blant de største middelalderkirkene i landet, utenom domkirkene. Skipet i Vår Frue kirke er faktisk det bredeste rommet man kjenner fra norsk middelalder, med en indre bredde på 15 meter, og på grensen av hva som var mulig å legge tak over uten indre søyler. Koret kan opprinnelig ha hatt to krysshvelv, men bare rester av hvelvkonsollene er bevart, innmurt i korveggen.
Sørsiden av kirken har trolig vært dens viktigste og vendte mot byens torg, som iallfall i senmiddelalderen lå i sørenden av kirkegården rundt kirken. Koret og sørsiden av skipet er i sin helhet bygd av kvaderstein, mens nordsiden av skipet har kvadre nederst, og mer vilkårlige naturstein lenger opp, noe som kan bety at man slapp opp for kvadre etter en tids pause i byggingen. Trolig var denne «baksiden» av kirken glattpusset og hvit. Kirkens hovedinnganger var portalene på nord- og sørveggen, som trolig hadde våpenhus av tre eller (senere) bindingsverk. Dessuten må det ha eksistert en monumental vestportal.
Det har hersket stor tvil om dateringen av kirken. Snorre omtaler en massakre på Birkebeinere som hadde søkt tilflukt i Mariakirken under Baglernes angrep på Nidaros i 1206. Omtalen tyder på at kirken var en stavkirke som ble delvis ødelagt i angrepet. Denne kan etter kort tid ha blitt erstattet av en steinkirke, noe som har gjort at Vår Frue kirkes offisielle 800-års-jubileum er satt til 2007.
Likevel tyder flere trekk på at deler av kirken kan være eldre enn dette, og den ble trolig påbegynt sent på 1100-tallet. De nederste delene er bygget i grønnskifer, et materiale som er lite brukt i Trondheim etter 1100-tallet. Kirken har flere romanske trekk typisk for sent 1100-tall i Trondheim, bl.a. en såkalt attisk baseprofil på skip og kor, og et romansk rundbuevindu i koret, ikke ulikt vinduene i kapittelhuset i Nidarosdomen fra 1170-årene. Et tympanonfelt fra tidlig 1100-tall er innfelt i sørveggen, og kan være gjenbrukt fra en tidligere kirke. Sørportalen i koret er i tidlig gotisk stil, med en spissbue flankert av et konge- og et biskophode, datert til tidlig 1200-tall, noe som også er forenlig med stilmessige trekk ved byggherreinnskriften på korhjørnet. Skipet har hatt vinduer fra sent 1200-tall, men disse er fjernet ved senere ombygginger. Østveggen i koret har et stort gotisk vindu ombygget i sengotisk stil på 13-1400-tallet.
Mange av de nøyaktig tilhogde kleberkvadrene er signert med steinhuggermerker lik de man finner på Nidarosdomen, noe som viser at steinhuggere herfra sto for byggingen. Det pågår for tiden en nøyaktig kartlegging av steinhuggermerkene på kirken, noe som forhåpentlig vil kaste lys over kirkens tidligste bygningshistorie.
[rediger] Senmiddelalderen og reformasjonen
Vår Frue kirke var en av byens 9 sognekirker i middelalderen, og er nevnt som dette første gang i 1280. Vi vet ellers lite om i kirken i middelalderen, men kirken mottok rike gaver i form av jordegods. I Aslak Bolts jordebok fra 1431/32, er den oppført som eier av gårdene Nardo, Tempervollen i Bymarka og Skårvoll på Støren.
Kirken strøk med i den store bybrannen i 1531, sammen med Nidarosdomen og resten av byen. Vår Frue kirke ble fullstendig gjenoppbygd, mens bare østre del av Nidarosdomen ble gjenreist etter denne brannen.
Ved reformasjonen ble alle sognekirkene i Trondheim nedlagt, unntatt Vår Frue kirke og Korskirken, som lå like ved. I 1578 bestemte kongen at den mest forfalne av disse to skulle rives og brukes til reparasjon av Nidarosdomen, noe som ble Korskirkens endelikt. Vår Frue kirke er således den eneste sognekirken som har overlevd fra middelalderens Trondheim.
Samtidig som Korskirken ble revet, ble Nidarosdomen redusert til sognekirke. Sogneinndelingen ble noe kunstig, idet bysentrum lå nord for både Vår Frue kirke og Nidarosdomen. Vår Frue kirke ble dermed liggende inne i sognet til Nidarosdomen, og nordsiden av Vår Frue kirke ble nå hovedsiden av kirken. Knivingen om ressurser med Nidarosdomen har siden preget Vår Frue kirkes historie.
[rediger] Gjenreising etter branner før 1708
Vår Frue kirke brant igjen i 1599, men ble også denne gangen gjenoppbygget. I 1606 fikk kirkevergene kongelig tillatelse til å bruke stein fra klosterruinene på Bakke og Elgeseter til reparasjon av kirken. Det imidlertid usikkert om dette ble gjort i særlig omfang, for kirken fikk ingen større utvidelser før i 1640-årene, da man bygget et tårn med plass til klokker og tårnur. Tårnet var oppført i utmurt bindingsverk og plassert utenfor vestenden av det middelalderske skipet.
Med unntak av første etasje ble tårnet ble ødelagt da kirken strøk med i neste bybrann, allerede i 1651. Ved gjenoppbyggingen etter denne brannen fikk kirken et nytt tak som var flatt invendig og hadde bjelkeloft. Taket ble dekket med topp moderne glaserte takstein, og ble kronet av en takrytter med en liten klokke. Taket ble imidlertid fornyet allerede etter ti år pga. store lekkasjeproblemer. Tårnfoten overlevde som nevnt brannen, og ble brukt som plass for døpefonten.
I 1662 var økonomien blitt såpass bedret at man rev tårnfoten for å bygget et nytt solid tårn i massiv mur, med stein tatt fra Reinskloster, hyllingsstolen på Domkirkegården og særlig fra vestskipet i Nidarosdomen, som hadde ligget som ruin siden brannen i 1531. Første etasje i det nye tårnet sto ferdig i 1665, da man måtte ta en pause pga. finansieringsvansker. Planen var fortsatt å fullføre tårnet, og endog bygge ut kirken til en korskirke med armer mot syd og nord, noe som ville gitt kirken en form typisk for andre større barokkirker i Norge, som Vår Frelsers kirke i Oslo.
Tårnet var neppe fullført ved den neste bybrannen i 1681, og etter dette ble gatenettet helt omregulert etter en barokk byplan utarbeidet av generalmajor Johan Caspar von Cicignon. Den nye hovedgaten Kongens gate ble trukket rett over kirkegården, tett opp til nordveggen av kirken. Følgelig måtte planene om en korskirke oppgis, og man valgte heller å rive vestveggen og den nye tårnfoten og utvide kirken 15 m mot vest. Det nye skipet sto ferdig i 1686, med et monumentalt rundvindu over vestportalen, samt et kongemonogram med årstall i gavlen.
I 1705 var økonomien igjen så god at man kunne bygge et nytt tårn, som ble plassert over taket på vestskipet og ble i 1707 toppet med en høy tårnhjelm og rommet nystøpte kirkeklokker fra Ila.
[rediger] Kirken etter brannen 1708
Den nyutvidede kirken brant dessverre igjen allerede i bybrannen 1708, kun et år etter at det dyre tårnet sto ferdig. Domkirken strøk også med i brannen, og denne gangen agiterte Domkirkens prester for at Vår Frue kirke ikke skulle gjenoppbygges, men byens befolkning burde samles i Nidarosdomen, der vestskipet hadde stått som en ubrukt ruin i snart 200 år. Dette resulterte i en bitter strid som endte med at menigheten i Vår Frue kirke med nød og neppe klarte å overtale kongen til å tillate gjenreisning på den betingelse at man klarte seg uten hjelp utenfra, både denne gangen og ved lignende ulykker i framtiden. Imidlertid ble dette siste gangen Vår Frue kirke ble rammet av brann, så mye av arbeidet fra denne gjenreisningen er bevart fram til i dag.
Menigheten hadde tyvstartet på gjenreisningen før kongens godkjenning var gitt, så arbeidet skred raskt fram. Våpenhusene ble gjenoppført i bindingsverk, i samme stil som før brannen. Søndre våpenhus er fortsatt bevart. Taket sto ferdig med røde, hollandske takstein i 1709. Innvendig fikk taket tønnehvelv av tre, dekorert med lyseblå skyer og stjerner. Disse ble kalket over på 1800-tallet, men gjenoppdaget under restaurering på 1900-tallet, og det er tale om å gjenskape stjernehimmelen til 800-årsjubileet i 2007.
Altertavlen var reddet under brannen og kom på plass igjen. Prekestol ble oppført allerede 1708, og det ble snekret ny biskopstol på veggen, samt 54 benker på gulvet i skipet. Kirken begynte igjen å se komplett ut, etter at klokkene ble omstøpt 1710, og et rødt kirkegårdsgjerde kom på plass 1713. Bygging av private, lukkede veggstoler skjøt for alvor fart, og etterhvert var veggene helt dekket av disse såkalte pulpiturene.
[rediger] Byggingen av tårnet
Pulpiturene sammen med private gravkjellere under kirken, ga kirken store inntekter, noe som gjorde at man i 1739 begynte bygging av et stort tårn utenfor vestenden av skipet, ledet av murmester Rasmus Banch. Man trengte enorme mengder stein - grunnflaten var 11,5x11,5 m, høyden 29,5 m, og murene var 2,5 m tykke. Man fikk ikke ta mer stein fra Domkirken, så mye ny bruddstein måtte tas ut. Tårnet er merket med et gyllent kongemonogram og årstallet 1739, men sto ikke ferdig før i 1742. Det hadde da et topp moderne tårnur, en eksklusiv portal av engelsk sandstein og et flatt tak med balustrade og pyramider i hjørnene, som man kan se på Gerhard Schønings tegning fra 1770-årene.
Det elegante taket ble et meget populært utsiktspunkt blant byens befolkning, men var også kilde til stadige vannskader, som førte til dyrt vedlikeholdsarbeid. Problemene ble ikke ble løst før tårnet i 1779 etter store protester fikk en lav, pyramideformet tårnhette, som det siden har hatt. Tidlig på 1900-tallet var det planer om å erstatte denne med en høy, spiss tårnhjelm, men tårnhetten ble da sett på som bevaringsverdig og berget for ettertiden.
Tårnhetten har fire arker med utsikt i alle fire retninger, samt en overetasje med små glugger (kobbhus) i alle retninger. Brannvakta holdt til i overetasjen fram til 1937. Helt øverst er det også et lite rom med glugger til utkikk.
Etter at tårnet sto ferdig, fikk kirken ingen større endringer de neste hundre årene. Domkirkens barokkaltertavle ble donert til kirken i 1837, og komforten ble bedret da kirken fikk sitt første varmeanlegg i 1850-årene, noe som riktignok ødela mange gravkjellere.
[rediger] Restaureringer
Ved sine tallrike forseggjorte veggstoler, galleri og prekestol, hadde Vår Frue kirke et praktfull barokk- og rokkokkointeriør ved slutten av 1800-tallet. En hardhendt restaurering på 1880-tallet under Christian Christie sørget for at interiøret ble skrotet, så nær som orgelet og altertavlen, og interiøret ombygd til et nygotisk stilpreg. Kirken fikk også nye, store vinduer, som ødela middelaldervinduene i skipet og gjorde stygge inngrep i murverket. Nordre våpenhus ble revet og erstattet av et nygotisk tegltilbygg.
Restaureringen fortsatte noe skånsommere under arkitekt Sverre Pedersens ledelse i 1906 med tårnet og søndre våpenhus. Tårnet fikk nå dagens urskive i glass og jern, og vestportalen ble fornyet med sandstein fra Hovin. Åpningen mellom tårn og skip ble stengt med en vegg i nyrokokko. Innvendige tak og vegger ble malt med dekorasjoner inspirert av folkekunsten.
I 1950-årene ble kirken igjen restaurert, under arkitekt John Tverdahl. Nå angret man seg på den harde restaureringen i 1880-årene, og vurderte å tilbakeføre interiøret til tilstanden før denne restaureringen, men kun prekestolen kom på plass igjen, etter at den hadde vært brukt som lysthus i en privat hage. De innvendige dekorasjonene fra 1906 ble overstrøket, kun dekorasjonene i kortaket ble beholdt. Tidens begeistring for naturstein gjorde at man hogde bort kalkpussen på utsiden av kirken, slik at natursteinen i veggene kom til syne. Etter dette har Vår Frue kirke hatt det utseendet den har i dag.
Imidlertid ble kirken de påfølgende tiårene nærmest oversett og forslummet, med støv, skitt, knuste ruter, fuktskader og midlertidige reparasjoner. En rapport fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider i 1996 påpekte forfallet og kom med en rekke forslag til tiltak.
[rediger] Pågående restaurering
Rapporten fra 1996 ble foranledningen til ledet til en storstilt restaurering for å sette kirken i stand til det offisielle 800-års-jubileet i 2007. Kirken har fått nytt tak og bedre vannavrenning, de tette sementfugene fra 1950-tallet erstattes med pustende kalkfuger, og endel av gravkjellerne blir ryddet og satt i stand. Videre er vinduene reparert med blyglass, kirken skal vaskes og males innvendig, og litt av himmelhvelvingen med stjerner fra 1700-tallet er avdekket permanent. Korgulvet blir senket, slik at altertavlen fra 1740-tallet kommer bedre til sin rett. Tavlen blir renset og fargerestaurert, sammen med korsfestelsesgruppen i korbuen. Sauer-orgelet blir restaurert tilbake til sin originale tilstand fra 1922, og tårnet har fått nytt elektronisk klokkespill. Det blir også bygget nye toaletter og kjøkken til bruk for Kirkens Bymisjon. Blant de mer kontroversielle tiltakene som er foreslått, er igjen å kalke kirken utvendig, slik mesteparten av murverket opprinnelig var tiltenkt.
[rediger] Begravelser
[rediger] Kirkegården
Vår Frue kirke har siden middelalderen vært omgitt av en kirkegård, som opprinnelig strakte seg rundt kirken på alle sider. Etter nyreguleringen etter brannen i 1681, ble Kongens gate lagt tett opp til kirkens nordside, slik at den nordlige delen av kirkegården ble begravet av gate og bygninger. Kirken fikk ingen økonomisk kompensasjon for dette, men fikk lov til å kjøpe to tilstøtende gårder mot øst for å utvide kirkegården. Kirkegården fikk etter dette den rektangulære formen den siden har hatt. Kirkegården var omgitt av et kirkegårdgjerde, som var rødmalt på 16- og 1700-tallet. Åpninger i gjerdet var forsynt med kirkerister for å holde unna husdyr, særlig griser.
Ettersom Vår Frue kirke var sognekirke for godt over halvparten av befolkningen i Trondheim, ble kirkegården etterhvert for trang. Ved utgraving av nye graver, dukket det stadig opp gamle beinrester, som helt siden middelalderen hadde blitt lagt i et benhus på kirkegården. Benhuset ble gjenoppført etter hver brann, før det til slutt ble revet i 1743 og beinrestene lagt i en felles grav.
Plassproblemene ved kirkegården ble ikke løst før to parseller av Domkirkegården ble lagt ut til bruk av Vår Frue kirke på 1820-tallet. Siste begravelse ved Vår Frue Kirkegård skjedde i 1830, og i 1884 ble kirkegården nedlagt og gjerdet fjernet. Enkelte eldre gravstøtter fikk bli stående, men forøvrig har området siden vært utlagt som park.
Kirkegården ble ved nedleggelsen delt i to ved at Vår Frue gate ble forlenget til Kongens gate. Østre del fikk navnet Tordenskioldsparken etter at Vilhelm Bissens Tordenskioldstatue ble oppstilt her i 1876. Statuen ble flyttet til vestre del av kirkegården i 1951 da en musikkpaviljong ble oppført i Tordenskioldsparken. Paviljongen ble fornyet i 1996.
[rediger] Gravkjellerne
I middelalderen var begravelser inne i kirken var svært sjeldne, og da var det helst geistlige som ble begravet under gulvet. Tidlig på 1600-tallet åpnet man for at også godt betalende borgere kunne få gravsteder inne i kirken. Opprinnelig ble kistene bare satt ned i en murt grav under gulvet, men etterhvert ble plassen utnyttet bedre ved at man fikk mure hvelvkjellere i full høyde under gulvet. Begravelsesformen ble meget populær blant byens overklasse, og kirken fikk store inntekter på dette. Man måtte betale både for å få oppføre gravkammer og for hver gang graven ble åpnet. Kirken kunne også selv bygge ut gravkjellere, f.eks. fikk det nye tårnet i 1739 gravkjeller under hele tårnfoten. Kryptene ble brukt ikke bare som familiegravsted, men også for venner og bekjente av krypteieren, formodentlig mot god betaling. Det kunne derfor bli temmelig mange kister i en krypt – en av de største (Collin-krypten fra 1703) hadde 34 kister.
Etterhvert begynte man å forstå at begravelser i kirken var forbundet med smittefare, og praksisen ble forbudt i 1805. Gravkjellerne i Vår Frue kirke har etter dette ikke vært benyttet, og mange av dem ble ødelagt ved innlegging av varmeanlegg i 1853 og 1902. Etter restaureringsarbeidene fra 1880-tallet av, er noen av kjellerne ikke lenger tilgjengelige, slik at man ikke har full oversikt over hvor mange gravkjellere eller kister som finnes i dag, spesielt under den østlige delen av kirken.
Gravkjellerne under Vår Frue kirke er meget forseggjorte, og omtales populært som «Trondheims katakomber». Først i 1989 begynte man med en delvis opprydning i noen av kjellerne, et arbeid som ennå ikke er avsluttet.
[rediger] Kirkeklokker
[rediger] Tidligere klokker
Kirkeklokkene har spilt en viktig funksjon i byens liv, og var blant de første tingene som kom i orden etter hver gang kirken ble ødelagt av brann. Klokkene kan tidligere ha vært plassert i en frittliggende klokkestøpul eller vært plassert i en takrytter, men da kirken fikk tårn i 1640-årene, ble klokkene plassert her. Disse ble ødelagt i brannen i 1651, men den smeltede klokkemalmen ble plukket fram fra brannruinene og allerede høsten 1652 sendt til omstøping i Holland, noe som resulterte i tre klokker i ulike størrelser. Ettersom tårnet strøk med i brannen, ble de to største klokkene hengt opp i en klokkestøpul på kirkegården, mens den minste klokken fikk plass i en liten takrytter, som synes på Maschius’ stikk fra 1661.
Klokkene gikk igjen tapt i brannen i 1681, og klokkemalmen ble sendt til omstøping i Amsterdam i 1683, noe som resulterte i to nye store klokker, som ble opphengt i en klokkestol på kirkegården. Disse ble hengt opp i det nye solide tårnet over vestenden av skipet i 1707, og strøk dermed med i bybrannen året etter.
Billigste alternativ for å få nye klokker var å smelte om klokkemalmen hos gjørtleren O. Møller i Ila, som i 1711 lagde to nye klokker på hhv 700 og 325 kg, som ble opphengt i et provisorisk klokkehus på kirkegården. Arbeidet var imidlertid av dårlig kvalitet, og den store klokken sprakk allerede etter fire års bruk. Man overveide da å få den omsmeltet i Amsterdam, men det ble igjen billigst å bruke Møller, noe som ble en uklok beslutning. Allerede i 1719 var begge klokkene sprukket, og man valgte da å gå til anskaffelse av tre helt nye klokker fra Amsterdam.
[rediger] Dagens klokker
To av dagens klokker ble støpt ved Jan Albert de Grawes klokkestøperi i Amsterdam 1719, og er på hhv 540 og 380 kg, kalt Toll’a og Gammel-nia, etter ringetidene de ble brukt ved. De inneholder en langt inskripsjon som forklarer tilblivelsen og nevner alle kirkens patroner og inspektører. Klokkene ble hengt opp i det skrøpelige klokkehuset på kirkegården, sammen med en tredje klokke på 1120 kg som falt ned og sprakk.
I 1729 ble denne, sammen med Møllers gamle sprukne klokker omsmeltet i Amsterdam, til tre nye på hhv 1120, 830 og 260 kg, kalt Stor’a, Ny-nia og Kvinten. Klokkehuset på kirkegården ble på denne tiden beskrevet som «pillraadent» og man fryktet at flere av klokkene skulle bli ødelagt. Bare storklokken ble derfor plassert i klokkehuset, mens de øvrige bare ble lagret i kirken helt til alle fem klokkene kunne henges opp i det nye tårnet i august 1742.
Kvinten sprakk under ringingen ved Oscar Is død 1859, og ble omstøpt 1903. Tonen passet imidlertid ikke med de andre klokkene, og da også Ny-nia sprakk, ble begge klokkene omstøpt i 1915. Denne gangen passet ikke klangen til Ny-nia, så den måtte omstøpes enda en gang før alle klokkene igjen var i harmoni.
Vår Frues fem klokker er omtalt som en av de fineste samlinger av kirkeklokker i Norge.
[rediger] Klokkespill
I 1961 fikk kirken et Schulmerich Carillons elektronisk klokkespill, der lyden fra et lite sett staver av klokkemetall ble elektronisk forsterket og spilt på store høyttalere i tårnet. Klokkespillet sluttet å fungere på 1980-tallet og ble demontert og gitt til Ringve musikkhistoriske museum i 2006. Samtidig fikk kirken et nytt, datastyrt elektronisk klokkespill som slår timesslag og spiller en liten melodi hver dag kl. 9, 12 og 18. På repertoaret står salmer, folkemelodier og andre kjente sanger.
[rediger] Tårnur
Tårnuret ble laget samtidig med tårnet i 1742, og viste Trondheims offisielle tid. Opprinnelig hadde tårnuret urskriver av tre, men disse ble byttet ut med urskiver i glass og jern ved restuareringen i 1906. Fram til elektrisk drivkraft ble installert på 1980-tallet, måtte urverket trekkes opp annenhver dag. Uret er i dag datastyrt, selv om urverket er originalt.
[rediger] Interiør
[rediger] Altertavler
[rediger] Tidligere altertavler
Etter brannen i 1651 fikk kirken en altertavle, trolig en gave fra noen i menigheten. Denne ble malt av en av byens fremste malere, Hans Rasmussen Haard i 1665. Altertavlen har siden forsvunnet, og bare et billedfelt på 137x107 cm er bevart, mirakuløst nok gjennom to branner og et forsøk på kassering. Altertavlen ble laget på nytt etter hver brann, men billedfeltet ble gjenbrukt.
Billedfeltet viser en triumferende Kristusfigur med seiersfane, et typisk barokkmotiv som sannsynligvis er modellert etter et samtidig kobberstikk og normalt del av en tredelt serie med motiv fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Som eneste sikre verk av Haard er maleriet er historisk interessant, men regnes ikke som noe kunstnerisk høydepunkt, snarere tvert imot. Kristusfiguren er noe hobbitaktig proporsjonert med store hender og føtter, for sikkerhets skyld to høyreføtter. Kunsthistorikeren Brodahl omtaler bildet som et «smøreri», et produkt av norsk kulturliv «paa bunden av en historisk bølgedal».
Utseendet til resten av tavlen er ukjent, men imponerte ikke den ellers svært nøkterne antikvar Schøning da han i 1770-årene omtalte altertavlen som «af maadeligt Billedhugerie, endnu slettere Maling og ingen Architectur.» Kirkeinspeksjonen var heller ikke nostalgisk overfor kunstverket, «hvis plumpe Billedarbeide og ilde anbragte Malinger ere uden al Smag og for det øvede Øie endog virkelig stødende,» som de skrev da tavlen endelig kunne byttes ut i 1837.
Man forsøke i flere år å selge den gamle tavlen, men da det høyeste budet man fikk kun var 2 spd, ble den bare liggende og støve ned, helt til den ble endelig skrotet under restaureringen i 1881. Mange år senere dukket billedfeltet opp igjen, og er i dag bevart i kirkesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim.
[rediger] Dagens altertavle
Vår Frue Kirkes nåværende altertavle ble laget i Trondheim 1742-44 for plassering i oktogonen i Nidarosdomen. Snekkerarbeidene ble utført av Heinrich Kühnemann, en innvandret snekkermester fra Arkangelsk. S. Erichsøn dreide de store søylene, Jonas Granberg fra Jämtland skar billedfigurene, og I. N. Scavenius malte tavlen og billedfeltene. Etter ca 90 år i oktogonen var den fargesterke tavlen gått helt av moten, og den ble i 1837 demontert og erstattet av en kopi av Bertel Thorvaldsens Kristusstatue i Vor Frue kirke i København. Nidarosdomen donerte altertavlen til Vår Frue kirke i bytte mot to lysestaker, og siden oktober 1837 har den stått oppstilt i kirken.
Altertavlen er et pompøst barokkverk i datidens populære jesuitterstil, og etterligner steinformer i tre. Altertavlen er formet som en portal rundt en stamme av tre sentraltema – nederst et lite maleri av nattverden, så midt i portalen et maleri av den korsfestede Kristus, og helt øverst en skulptur av den triumferende Kristus. Portalen er flankert av bibelpersoner og kardinaldyder. Nederst står Moses med lovtavlene og Aron med røkelseskar, flankert av hhv. Fides (troen) med alterkalk og Caritas (kjærligheten) med et barn på armen og ved foten. Over portalen finner vi til venstre Pietas (fromheten) som bærer et lam, og til høyre Spes (håpet) med et anker. Rett over portalen stråler Guds øye, flankert av to gammeltestamentlige profeter, som holder et blomstergirlander båret av to engler som hyller den oppstandne Kristus. Samlet høyde er ca. 10 meter, og den er trolig Norges største.
[rediger] Pulpiturene
Etter brannen i 1651 hadde kirken 20 benkerader på hver side av midtgangen, der menn satt på den ene siden og kvinner på den andre. De tre første benkene var reservert byens øvrighet og deres kvinner, mens menigheten kunne kjøpe seg faste plasser på de øvrige 17 benkeradene. De aller rikeste kunne i tillegg betale adskillig mer for retten til å oppføre private veggstoler, såkalte pulpiturer. Trolig fantes dette allerede før brannen i 1651, iallfall kom den første lukkede veggstolen opp allerede to år etter brannen, og det ble stadig flere utover 1600-tallet. I disse kunne mann og kone sitte sammen, noe som for første gang brøt med det urgamle kjønnsskillet i kirkene.
Endel av stolene ble gjenoppført etter brannen i 1681, men først etter brannen i 1708 ble det virkelig fart i utbyggingen. Denne måten å avsondre seg fra den gemene hop ble meget populær blant byens aspirerende overklasse, og kirken fant raskt ut at den kunne tjene gode penger på fenomenet. Opprinnelig betalte man kun for retten til å oppføre stolen, men etterhvert tok kirken stadig mer også for årlig leie. I 1715 hadde kirken allerede 22 stoler, og etterhvert som kirken fikk bedre økonomi, bygget den selv ut stoler og solgte til høystbydende. Dette ga også pulpiturene et mer enhetlig utseende. Omfanget var så stort at veggene i skipet var til slutt helt dekket av pulpiturer – tre etasjer på nordsiden og to på sørsiden.
Stiftamtmann von Ahlen bygget den prektigste av alle pulpiturene på den fornemste plassen i kirken, på østveggen i skipet, rett i mot prekestolen. Han fikk den dekorert med skjold, krone og riksløver, og den hadde personlig inngang gjennom kirkemuren direkte fra kirkegården i hjørnet mellom kor og skip. Den gjenmurte døren vises ennå i veggen. Von Ahlens stol ble kjent som kongestolen, og ble kjøpt tilbake av kirken i 1729 og brukt som fast stol for stiftamtmannen.
Etterhvert skulle murene bli gjennomhullet av flere slike personlige innganger, og sårene etter disse er klart synlige i dag. Pulpiturene ble skrotet og inngangene gjenmurt under restaureringen på 1880-tallet. Da man i mellomkrigstiden angret på interiørinngrepene, klarte man å gjenfinne kongestolen og prekestolen, og det forelå planer om å rekonstruere interiøret fra før 1880. Imidlertid ble kun prekestolen satt inn igjen under restaureringen i 1950-åra, og pulpiturene kom aldri opp igjen.
Fram til 1926 ble kongestolen, samt en annen veggstol brukt som lysthus av fabrikkeier Bernhard Brænne på hans gård på Munkaunet. De ble da demontert og sendt til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg, der de trolig kom bort under krigen.
[rediger] Orgel
[rediger] Tidligere orgler
Kirken fikk allerede i 1628 låne et orgelpositiv fra Domkirken, og ble dermed en av de første kirkene i Norge med orgel, som på denne tiden var forbeholdt de aller rikeste kirkene. Orgelet gikk naturlig nok tapt i brannen 1651, men i 1659 donerte Kirsten Nielsdatter penger til et nytt orgel, som igjen gikk tapt i brannen i 1681. Etter dette fikk man låne et lite orgelpositiv, før J. A. Rosendahl fikk kontrakt på byggingen av et nytt orgelgalleri og 24-stemmers orgel. Imidlertid brant kirken på nytt i 1707, før han var kommet i gang, så han ble heller satt til å lage nytt tak over den utbrente kirkeruinen. Først i 1736 fikk kirken et lite orgelpositiv fra Danzig, donert av N. H. Nissen. Instrumentet var neppe spesielt stort, for det fikk plass klemt inn mellom pulpiturene på det nye vestgalleriet i skipet. Orgelet, ”hvis skurrende lyd var til forvirrelse for menigheten”, innbragte kun 53 rdr da det ble solgt i 1771 og endte i For kirke i Nord-Trøndelag.
[rediger] Busch-orgelet
Behovet for et virkelig orgel var hele tiden tilstede, noe den rike kjøpmannen Thomas Angell tilgodeså med et symbolsk bidrag på 2-300 rdr i sitt testamente i 1762. Stiftelsen som forvaltet hans etterlatte formue donerte likevel hele beløpet på 1900 rdr, som var billigste anbud på nytt orgel fra orgelbyggeren G. H. Gloger. Han oppfylte imidlertid ikke kontrakten, så man måtte heller skaffe et orgel fra Johan Daniel Busch fra Itzehoe i Holstein for 2500 rdr. Det 28-stemmers orgelet hadde 1681 piper, litt mindre enn det bevarte Wagnerorgelet i Nidarosdomen, og en praktfull barokkfasade som fortsatt er bevart. Orgelet hadde imidlertid så mange feil og mangler at den nye organisten nektet ta det i bruk før det var holdt en offisiell befaring og feilene utbedret. Gloger var igjen billigst, men stakk av fra byen etter å ha mottatt et forskudd på 200 rdr, så ytterligere 500 rdr var påkrevet for å få en orgelekspert fra København oppover for de nødvendige utbedringene. Orgelet holdt seg bra lenge etter dette, men ble til slutt skrotet i 1922 til fordel for et helt nytt orgel. Den vakre barokkfasaden fra Busch-orgelet er likevel bevart som fasade på det nye orgelet.
[rediger] Sauer-orgelet
Dagens orgel stod ferdig i 1922 og ble bygget av W. Sauer, et av europas mest velrenommerte orgelfirmaer. Det er svært få større instrumenter tilbake i Norge av denne typen. Orgelet har 47 stemmer og tre transmisjoner, fordelt på tre manualer og pedal. Disposisjonen var preget av fransk romantisk/symfonisk orgelstil, med en varm og fyldig grunntone, men orgelet ble delvis ombygd i 1971 for å få en lysere klang. Den gamle spillepulten som var pneumatisk koblet mot pipeverket, ble samtidig erstattet av en ny elektrisk forbundet pult, plassert helt framme ved gallerikanten. Orgelet er i dag svært nedslitt, men en større ombygging i 2007 vil tilbakeføre orgelet til standen det hadde da det var nytt.
[rediger] Prekestol
Den nåværende prekestolen ble laget i 1771. Bekroningen over prekestolen kommer fra domkirkens prekestol fra 1738, som ble ombygd på 1800-tallet. Prekestolen i Vår Frue kirke ble i sin helhet skrotet under restaureringen på 1880-tallet, men ble senere gjenfunnet som lysthus i en privat hage, og kom på plass igjen under av-restaureringen på 1950-tallet.
[rediger] Brosteinsalteret
Brosteinsalteret er tegnet av arkitekt Bodvar Schjelderup. Alteret er plassert under orgelgalleriet bak i kirken, og benyttes av Kirkens Bymisjon. Foran alteret ligger et kors formet av brostein.
[rediger] Kalvariegruppen
Kalvariegruppen i korbuen forestiller Jesus på korset, flankert av jomfru Maria og døperen Johannes. Figurene er trolig laget av Erik Kolstrup i 1730-årene og ble restaurert i 2006.
[rediger] Veggmaleriet over korbuen
Veggmaleriet over korbuen viser scener fra Jesu lidelse – korsbæringen, oppstandelsen, og i midtfeltet Jesus som viser seg for Maria Magdalena. Maleriet er utført av Simon Hoff ca. 1774. Det ble renset for skitt og gammel ferniss i 2006.
[rediger] Kvinnefigurene i tårnhallen
Den store åpningen mellom tårnhallen og skipet ble i 1906 dekket med en vegg i nyrokokko, flankert av to legemsstore og uvanlig yppige kvinnefigurer, som representerer dydene Caritas (kjærligheten) og Spes (håpet), som forøvrig også er representert på altertavlen i en noe mindre skjødesløs påkledning. Figurene er laget av en begavet, men ukjent kunstner på slutten av 1700-tallet, og var opprinnelig plassert ved Thomas Angells gravmonument i Nidarosdomen.
[rediger] Gjenstander
[rediger] Alterkalken
En gullforgylt alterkalk fra middelalderen har blitt berget gjennom alle branner og ulykker, og er i dag deponert i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum av sikkerhetshensyn. Stilmessig kan kalken være fra første halvdel av 1300-tallet, men den er også stemplet «1262». Hvis dette faktisk er årstallet den ble laget, er det et sensasjonelt tidlig eksempel på bruk av arabiske tall.
[rediger] The Salisbury Tazza
«The Salisbury Tazza» er en sølvkalk med lokk, laget i London i 1603-1604 for greven av Salisbury. Begeret er i renessansestil, innvendig dekorert med blomster- og fruktmotiver, og lokket krones av en pilebunt med hjelm, et element fra grevens våpenskjold. Begeret er 28,6 cm høyt og veier 870 gram. Den rike engelske kjøpmannen Thomas Hammond bragte begeret med seg til Trondheim i 1650-årene, og hans barnebarn Thomas Angell testamenterte begeret til Vår Frue kirke i 1762. Av sikkerhetsgrunner er også dette begeret deponert i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.
[rediger] Sølvhjertene
Vår Frue kirkes prest i 1742, Laurits Lund, fikk laget to hjerter av sølv som en kjærlighetserklæring til sin hustru. Hjertene med parets monogrammer kan den dag i dag ses på alteret.
[rediger] Dåpsfatet
Dåpsfatet er fra 1694 og er donert av lagmann Peter Dreyer og hans kone. Fatet er gravert med tysk tekst, men er laget i Trondheim. Det rikt dekorerte fatet regnes som et høydepunkt i norsk sølvsmedkunst fra barokken.
[rediger] Lysekronene
Kirken har fem lysekroner. Den eldste er fra 1649 og har blitt reddet fra hele tre branner. Den største ble skjenket til kirken i 1652 av enken Kristine Nielsdatter og har inskripsjonen: «Til Gudts ære oc Wor Frue Kirchkis Zirat». Hun donerte enda en lysekrone i 1654, mens Anders Andersen og frue gav en fjerde lysekrone i 1720. Lysekronen over galleriet har ingen inskripsjon.
[rediger] Kollektbøssen
Kollektbøssen er formet som en knelende engel på sokkel, og ble støpt ved Trondheim Mekaniske Verksted, trolig i 1880-årene. Engelen holder den egentlige kollektbøssen, merket «For de fattige». I dag går de innsamlede pengene fra denne bøssen til Kirkens Bymisjon.
[rediger] Kuriosa
- Vår Frues kirkeklokker klang første gang fra tårnet 1. oktober 1742 i begravelsen til Tordenskiolds mor, Maren Schøller.
- I 1709 skulle det nye taket i Vår Frue kirke egentlig dekoreres av byens fremste maler, Ole Joensen, man han døde i et slagsmål før han kom i gang.
- I 1764 ble døråpningene farget med sverte mykgjort med karvebrennevin. Da tårnet ble reparert i 1779 ble både brennevin og øl kjøpt inn til «muren».
- Biskop Johan Christian Schønheider døde av sjokk i etter at han en mørk kveld i mars 1803 snublet over en sinnforvirret mann som kravlet opp av en oppkastet grav på Vår Frue kirkegård.
[rediger] Litteratur
- Bratberg, Terje T. V.: Trondheim Byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 1996
- Brodahl, Joh. E.: Vor Frue kirks altertavler. Trønderske Studier, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondhjem 1920
- Ekroll, Øystein: Med kleber og kalk – Norsk steinbygging i mellomalderen. Det Norske Samlaget, Oslo 1997
- Ekroll, Øystein og Storemyr, Per: Vår Frue kirke i Trondheim. Bygningshistorisk oversikt og tilstandsundersøkelse. NDR 1996
- Lysaker, Trygve: Vår Frue kirke etter bybrannen i 1651. Trondhjemske Samlinger, THF 1993
- Lysaker, Trygve: Vår Frue kirke i Trondheim. Fra brannen i 1681 til det definitive tårn 1742. Trondhjemske Samlinger, THF 1998
- Lysaker, Trygve: ”The Salisbury Tazza” og nytt orgel, Thomas Angells gaver til Vår Frue kirke. Trondhjemske Samlinger, THF 2003
- Martin Syrett: The roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim, vol.I-II. SfM skrifter nr.13, Trondheim 2002.
- Ødegården, Mona og Jantsch, Ann Kathrin: Krypten i Vår Frue kirke. Artikkel i Spor (Vitenskapsmuseet. Fakultet for arkeologi og kulturhistorie) nr. 19 2004.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Aksjon Vår Frue kirke 1207 - 2007
- Vår Frue menighet
- Adresseavisen: Vår Frue kirke kan bli hvitkalket igjen
- Adresseavisen: Vår Frue - i byens hjerte
- Hjemmeside om orgelet i Vår Frue kirke
