Postmodernisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Postmodernisme er en betegnelse på ulike retninger, innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og kunst, fra annen halvdel av 1900-tallet til første del av 2000-tallet.
Selve begrepet «postmodernisme» er omstridt, i likhet med de ulike tankeretningene og metodologiene som kan inkluderes i begrepet. Enkelte later til å betrakte «postmodernismen» som enda en blant mylderet av «ismer» innenfor modernismen; andre mener det dreier seg om en helt ny retning i idéhistorien.
Innhold |
[rediger] Utviklingen av postmodernistisk tenkning
Postmodernismen kan sies å hvile på to grunnforestillinger: For det første at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket; for det andre at enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. Postmodernister vil derfor ofte ta utgangspunkt i tekstlige fremstillinger, snarere enn i tradisjonell empiri (det er imidlertid viktig å innse at en postmodernistisk definisjon av «tekst» vil være mye videre enn den tradisjonelle). Postmodernismen avviser all essensialisme og all totalisering. I praksis innebærer postmodernismen ofte overskridelse av 1900-tallets etablerte faggrenser.
Den franske poststrukturalismen fra slutten av 1960-tallet var avgjørende for utviklingen av postmodernismen. Selv om de selv nølte med å kalle seg «postmodernister», la idé– og kulturhistorikeren Michel Foucault (1926–84) og filosofen Jacques Derrida (1930–2004) premissene for videre teoriutvikling. Begreper som diskurs (Foucault), dekonstruksjon og différance (Derrida) er sentrale.
I motsetning til tilhengere av mange modernistiske «ismer», vektlegger postmodernistene historie og tradisjon. Blant tidligere tenkere som ofte nevnes som forgjengere og inspirasjon for vår tids postmodernisme, er Friedrich Nietzsche, Ferdinand de Saussure, Antonio Gramsci, Mikhail Bakhtin, Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer, Paul Ricoeur, Louis Althusser og Jacques Lacan. Postmodernismen har også vært inspirert av kunst og litteratur, som Cervantes, Rabelais, Laurence Sterne, Jorge Luis Borges og Samuel Beckett.
Postmodernismen har møtt, og møter fortsatt sterk motstand, både innenfor humaniora og naturvitenskapene. På enkelte felter har postmodernismen likevel langt på vei blitt normalperspektivet. Eksempler kan være ulike kulturstudier, postkoloniale studier og feminisme. Blant fagfolk som har bidratt til postmodernismen eller benyttet postmodernistiske innfallsvinkler innenfor ulike fagområder, kan nevnes Jean-François Lyotard, Jean Baudrillard, Richard Rorty, Fredric Jameson, Gilles Deleuze, Stuart Hall, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, Gayatri Chakravorty Spivak og Homi Bhabha.
[rediger] Kritikk mot postmodernisme
Begrepet postmodernisme ("etter modernismen") brukes ofte om en ideologi som er kritisk til modernitetens ideologier, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes - enkelt sagt - at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen.
I mange lærebøker fremstilles gjerne postmoderniteten negativt, blant annet fordi den synes å innebære en relativistisk holdning: Alt er relativt - alt kan være like riktig - og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankres i. Et skrekkeksempel er siste verdenskrig, da mange mennesker tydeligvis ikke hadde faste nok verdier til å motstå presset fra nazismen.[1]
[rediger] Litteraturteori og skjønnlitteratur
Selv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, Paul de Man (1919–83) og Yale-skolen. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernisisk tekstbegrep.
Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på 1980-tallet. Gerard Genette valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». Julia Kristevas begrep «intertekstualitet» er hentet fra Bakhtin, men knytter også an mot poststrukturalistisk teori.
Foruten i bibliografien, finner vi postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med nyhistorismen og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte Harold Blooms The Western Canon (1994).
I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på 1980-tallet, med forfattere som Paul Auster og Umberto Eco. Jorge Luis Borges skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på 1940-tallet. Vladimir Nabokov og Samuel Beckett nevnes også ofte som tidlige eksempler. Salman Rushdie, John Fowles, Thomas Pynchon og Julian Barnes er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av kriminallitteraturen må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk.
Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken, enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene Joel og Ethan Coen, David Lynch, Terry Gilliam og Jake Kasdan (Zero Effect, 1998) kan stå som eksempler.
I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som The Beatles, Kinks, David Bowie, Brian Eno, David Byrne/Talking Heads, Prince, Blur og Manu Chao (m.m.fl.) låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære.
[rediger] Kunst
Postmodernisme kan ses som en reaksjon mot modernismens formalisme, dens strenghet og purisme, elitepreget og kravet om universialisme. Stikkord kan være nykonseptualismen og relativismen, en forestilling om at ikke noe samfunn eller noen kultur er viktigere enn noen annen. Kunsten skal ikke være universial og tidløs, men ufullkommen, folkelig, tilgjengelig, kortlivet, lokal og midlertidig. Et vesentlig kjennetegn er at forskjellene mellom kunst og populærkultur forsvinner.
Eksempel på postmoderne kunstnere:
Sherry Levine - Richard Prince - Jeff Koons - Roy Lichtenstein - Robert Rauschenberg - Andy Warhol
[rediger] Arkitektur
Som arkitektonisk stil er postmodernismen preget av hyppig bruk av referanser og at arkitekturen blander elementer fra eldre perioder.
I løpet av 1950 og 1960-tallet kom det frem en kritikk mot modenismen i arkitekturen spesielt rettet mot Internasjonal stil. I 1966 kom Robert Venturis bok Complexity and Contradiction in Architecture som kan oppfattes som et manifest mot modernismen.
Begrepet er brukt fra midten av 70-tallet av bl.a. av arkitekten Charles Jencks. Han definerer postmodernisme som dobbel koding: kombinasjonen av moderne teknikk med noe annet (vanligvis tradisjonelle bygninger) for å få arkitekturen til å kommunisere med publikum og et opplyst mindretall, vanligvis andre arkitekter.
Begrepet har overlevet fordi det kan oppfattes som et fikserbilde som omskriver vårt behov for å navngi en ny erfaring. Vår tid har et diagnostiseringsbehov som omgir og holder i live begrepet om det postmoderne, som et uttrykk for en kriseerfaring, det vil si en erfaring av endring av eventuelt ( og forhåpentligvis) å bli annerledes.
Postmoderne arkitektur kan inndeles i tre faser: I den første fasen er den pluralistisk, så inntrer en eklektisk periode før postmodernismen blir mer klassisitisk rundt midten av 1980-tallet.
Andre arkitekter: Daniel Libeskind · Aldo Rossi · Robert Venturi
[rediger] Eksterne lenker
- Postmodernisme og dens kritikere
- Postmodernisme en introduksjon
- Introduksjon til postmodernisme pdf
- Geir Winje: RELIGION OG ETIKK
[rediger] Litteratur
- Bertens, Hans & Joseph Natoli (red.); Postmodernism: the key figures, Blackwell Publisher 2002
- Jencks, Charles; What is Post-Modernism?, Art & Design 1986
- Werne, Finn; Arkitekturens ismer, Stockholm 1997 ISBN 91-972366-3-2
