Tårn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Se også Tårn (sjakk).
Tårn er en høy bygningskonstruksjon hvor høyden som oftest er flere ganger største tverrsnitt. Det kan ha ulike funksjoner som fyrtårn, landemerke, utsiktstårn, kirketårn, klokketårn, forsvarstårn, donjon, vanntårn, boretårn, osv.
Tårnet kan være en selvstendig konstruksjon eller en mer eller mindre integrert del av en bygning, som kirke eller en borg.
Begrepet tårn brukes også i sammenhenger som kanontårn, vingetårn. Et kanontårn er en konstruksjon som holder en eller flere bevegelige kanoner, eksempelvis på krigsfartøy eller stridsvogner. Vingetårn er en konstruksjon på eldre fly hvor vingen var festet i en tårnliknende konstruksjon slik at den kom høyere enn selve flykroppen.
Innhold |
[rediger] Ulike funksjoner
Telekommunikasjonstårn som Tryvannstårnet, Gamlemsveten, Ulriksmasten m.fl. ble et vanlig syn på høye fjell over hele landet ved innføringen av FM og TV på 1960-tallet.
I flatlandskap som Danmark er vanntårn et vanlig syn og på tettbebodde øyer på kysten av Norge kan vi støte på slike. Her pumpes vann opp slik at man får tilstrekkelig vanntrykk til de lokale tappestedene.
Boretårn brukes i boring etter olje fordi man trenger høyde for løftemekanismen og de lange borestrengene som skal heises opp og ned under boringen.
Langs kysten har vi fyrtårn i ulike former langs hele skipsleden. Hovedtyngden av disse ble bygget av fyrvesenet mellom 1841 og 1880.
[rediger] I arkitekturen
[rediger] Kirker
Innen arkitekturen er kirketårn det vi oftest støter på. Et tårn er fundamentert direkte ned til grunnen, mens en såkalt takrytter hviler (rir) på selve takkonstruksjonen. Takrytter med spir var vanlig på stavkirker og middelalderkirker.
Den delen av tårnet som tilsvarer bygningens høyde, og ofte er en integrert del av bygningen, kalles tårnfoten. Tårnet avsluttes gjerne med et parapet (gjennombrudt brystning) eller krenellering – et fortannet brystvern med utsparinger lik det som finnes til forsvarsformål på borgmurer og borgtårn.
Tårn, uten synlig spir er vanlige i England på romanske (normanniske) og gotiske kirker og kalles for battlement tower. Hvilket noen faktisk også har vært i ufredstider hvor man trakk seg tilbake i kirketårnet og forsvarte seg derfra.
Man vet ikke om battlement towers opprinnelig ble bygget slik, eller om tårnhettene blåste eller brant ned og derved skapte en egen tårnmote.
Selve avdekningene, tårnhettene, eller taket har navn etter formen, som hjelm og spir. Et spir er en slank, oftest mangekantet pyramide kledd med skifer eller kopper- eller blyplater. En tårnhjelm er en mindre himmelstrebende avslutning, gjerne avrundet (hjelm). Spir med lite slankhetsforhold går også ofte under denne betegnelsen, en betegnelse ofte brukt om Christies hannoverianske spir på Nidarosdomen i Trondheim.
Kirketårn får ofte betegnelse etter funksjon og plassering, som for eksempel klokketårn, også kalt kampanile (etter italiensk campane som betyr klokker). En støpul er en frittstående, tårnliknenede konstruksjon, som kan være åpen eller innkledd og som skal bære kirkeklokkene. Støpul er vanlig ved mange av våre stavkirker. Vesttårn er en betegnelse på kirketårn som er på over, eller ved inngangen på vestsiden av kirken (Nidarosdomen), eller sentraltårn som er plassert der korsarmene krysser hverandre (Nidarosdomen). Der hvor der er både sentraltårn og vesttårn, kalles sentraltårnet gjerne for hovedtårn (Nidarosdomen).
[rediger] Andre religiøse bygg
Tårn er også vanlige i religøse bygg innen andre religioner som minareter ved moskeer ol.
[rediger] Sekulære bygg
De sekulære tårnhus, som kom som et resultat av de høye tomteprisene på Manhattan og de nye mulighetene som stålet representerte som byggemateriale i New York på slutten av 1800-tallet, ble kalt skyskrapers. I dag bygges enda høyere bygninger, særlig i de store byene i blomstrende industriland i Sørøst-Asia. Disse bygningene kalles ofte for towers, eller tårn.
Det mest berømte tårnet av alle er Eiffeltårnet i Paris som ble bygget i tidsrommet 1887 – 1889 av den franske ingeiøren Eiffel og stod ferdig til Verdensutstillingen i 1889 som en hyllest til hundreårsdagen for den franske revolusjonen.
