Storfugl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Storfugl | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Tetrao urogallus |
| Norsk(e) navn: | storfugl, tiur |
| Hører til: | hønsefugler, moderne fugler, fugler |
| Habitat: | barskog og løvskog |
| Utbredelse: | Europa, Asia |
Storfugl (vitenskapelig navn Tetrao urogallus) er den største arten i hønsefuglfamilien. Hannen, som kalles tiur, kan bli bortimot 90 cm lang og veie opptil 6 kg. Hunnen, som kalles røy, blir betraktelig mindre (drøyt 60 cm lang og ca 2 kg. Storfuglen finnes utbredt i skogsområdene over hele landet, og livnærer seg hovedsakelig på frø og plantedeler, særlig fra furu, men foretrekker bær og urter i sommerhalvåret.
Typisk storfuglbiotop er gammelskog (barskog), med innslag av løvskog) og åpne sletter, i tillegg til "skjørtegraner" - dvs. smågran - som gir skjul for predatorer som rødrev, hønsehauk og mår. Arten er utbredt over store deler av Nord-Europa og vest- og Sentral-Asia med flere underarter.
Parringen – tiurleiken – foregår på spesielle spillplasser i april–mai. Spillet innledes med at tiuren lager "kneppelyder", før en serie "klunkelyder" og lydserien avsluttes med "slipingen" (som lyden fra en slipestein). Røya har en mindre fremtredende kaklelyd. Leiken er et urgammelt spill, som sørger for at den sterkeste tiuren på spillplassen får føre sine gener videre. Seierherren får pare seg med alle røyene som er representert på spillplassen. Røya legger 6-8 egg i et reir på bakken, som hun ligger på i 20-30 dager, og ungene er flyveferdige etter 2-3 uker.
Populasjonene av storfugl varierer fra år til år, blant annet som følge av variasjoner i smågnagerbestandene, vær og temperaturer m.v. Sammenhengene bak variasjonene er meget komplekse, og forskerne har fremdeles til gode å kunne forklare disse fullstendig.
Mennesklig inngripen i storfuglens biotoper er en viktig årsak til bestandene mange steder er forsvunnet eller er blitt redusert. Det moderne skogbruket, med bruk av flatehogster, har vært en vikig negativ faktor i så måte, men i de senere årene har skogeierne blitt mer bevisste på ringvirkningene av sin virksomhet, men nyere former for skogbruk ivaretar skogsfuglen i større grad, med forsiktigere uttak av gammelskog. Miljøsertifisering av skogbruket er blitt mer vanlig, ettersom verdikjeden er blitt mer fokusert på miljøhensyn, og dette er ventet å ha en positiv effekt på storfuglbestandene.
Mange blander sammen storfugl med den mindre slektningen, orrfugl. Den viktigste forskjellen er at orrfuglen er en del mindre. I flukt virker orrfuglen mindre langhalset og storhodet enn storfuglen. Orrhøna har kortere stjert enn røya, og orrhanen kan skilles fra tiuren ved at den har kileformet stjert. I tillegg påtreffes gjerne orrfugl i myrlandskap, løvskog og skog med mindre innslag av gammelskog.
Det finnes flere underarter, her listet opp fra vest mot øst:
- Tetrao urogallus cantabricus - Nordvestlige deler av Spania
- Tetrao urogallus aquitanicus - Pyrenéene
- Tetrao urogallus major - Mellom-Europa (fra Alpene til de Baltiske stater)
- Tetrao urogallus rudolfi - Det sørøstlige Europa (Bulgaria til sørvest i Ukraina)
- Tetrao urogallus urogallus - Skandinavia; satt ut i Skottland (1837)
- Tetrao urogallus karelicus - Finland, Karelen
- Tetrao urogallus lonnbergi - Kola-halvøya
- Tetrao urogallus pleskei - Hviterussland, Mellom-Europa (Russland)
- Tetrao urogallus obsoletus - Nord-Europa og Russland
- Tetrao urogallus volgensis - Det sørøstlige Europa og Russland
- Tetrao urogallus uralensis - Uralfjellene, vestlige deler av Sibir
- Tetrao urogallus taczanowskii - Sentrale deler av Sibir til nordøst i Mongolia
