Hieroglyf
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hieroglyfer er et skriftspråk som utviklet for ca 6000 år siden i det gamle Egypt og kalles derfor for de egyptiske hieroglyfer. Hieroglyfene er fonetiske, hvert tegn representerer bestemte lyder akkurat som vårt alfabet, og er et av de eldste skriftspråkene vi kjenner.
Innhold |
[rediger] Definisjon
Ordet hieroglyf kommer fra gresk ἱερογλύφος (ʰieroglýfos), fra hiero- (ἱερός, ʰierós), i betydning «hellig» og glyph (γλύφειν, glýfein) i betydningen «utskjært». Det egyptiske frasen for hieroglyfer er blitt omstavet som MDW NṮR (ofte transkribert som medu netjer som direkte oversatt betyr «gudens ord»).
Hieroglyfer består av både fonogrammer og ideogrammer og de blir brukt om hverandre. Hieroglyfer består av tre forskjellige typer tegn: et alfabet supplert med tegne som representerer mer enn én bokstav, begrepsskifter og determinativer (tegn som uttrykker begreper). Jean-François Champollion beskrev systemet som:
- C'est un systeme complexe, une écriture tout à la fois figurative, symbolique et phonétique, dans un même texte, une même phrase, je dirais presque dans un même mot.
- «Det er et komplekst system, en skrift som på én gang er tegnet, symbolsk og fonetisk, i én og samme tekst, i én og samme setning, jeg ville nesten si i ét og samme ord.»
- (Lettre à M. Dacier, 27. september 1822)
[rediger] Historie og utvikling
Hieroglyfene oppsto for omkring 6000 år siden. De ble i hovedsak brukt av byråkrater og embetsmenn i det gamle Egypt. De første hieroglyfene var kantete og egnet seg for å bli meislet inn i stein. Etter hvert som papyrus ble oppfunnet ble hieroglyfene enklere og mer allmenngjort. Dette resulterte i de to skrifttypene hieratisk og demotisk. De ulike skrifttypene ble brukt til ulike formål og avløste ikke hverandre.
Opprinnelig bestod skriften av 764 tegn. I senere perioder ble skriften utviklet opptil 6000 tegn. Hieroglyfene ble utviklet en gang på 3000-tallet f.Kr og og etter at alle ikke-kristne templer ble stengt døde kunnskapen om hieroglyfer ut. De siste hieroglyfene vi kjenner til ble funnet i et tempel lengst sør i landet og som dateres til 394 e.Kr.
Hovedsakelig består hieroglyfene små bilder som enten leses som en lyd – fonetisk eller tegn på det som bildet viser - ideogram. De hieroglyfiske tegnene kan deles inn i tre kategorier:
- Billedtegn eller piktogrammer hvor hvert bilde betegnet en ting
- Lydskrift eller fonogrammer som uttrykte en eller flere konsonanter og som ble brukt som bokstaver for å skrive andre ord eller deler av ord.
- Determativer eller tegn som uttrykker begreper. Determativene ble lagt til på slutten av ordene. Dette hjalp til å skille ordene fra hverandre.
En tekst kunne inneholde alle disse kategoriene gjorde det vanskelig å tyde.
Lydskriften består kun av konsonanter, ikke vokaler, som gjengir hva man antok for det viktigste av hvert ord, altså et slags skjelett av ordet. Leseren måtte da selv tilføye vokalene. Punktum finnes ikke, men et særskilte tegn som viser hvor et ord slutter.
[rediger] Hieroglyfenes fysiske prosess
Hieroglyfene fremstilte vesener og ting som omgav de gamle egypterne i deres hverdag mennesker, dyr, planter, redskaper og andre gjenstander.
Hieroglyfene ble i begynnelsen hugd inn i stein, noe som gjorde skriften var firkantet. Senere når de begynte å skrive på papyrus, utviklet skriften seg til å bli hieratisk, mykere og forenklet. De ble skrevet i rader eller kolonner, enten horisontalt eller vertikalt. Tegnene kan leses fra høyre til venstre eller omvendt. Det finnes ingen regler for hvilken retning teksten skal stå, retningen bestemmes av hvilken vei tegnet av et dyr eller et menneske snur seg.
Skriftens estetiske utforming var av stor betydning. Når man hogget inn skrift på et monument ble skriften arrangert slik at teksten utfylte den tilgjengelige plassen. Ofte måtte tekststykker gjentas for å oppnå en symmetrisk effekt. Funksjon og estetikk var likestilt. Dekorasjon uten praktisk eller religiøs betydning ga ingen mening.
[rediger] Tolkning
I århundrer hadde tegnene forvirret historikerne. De sto overalt på veggene i de egyptiske templer og monumenter, men var utilgjengelige. Inntil man fant Rosettasteinen i 1799 hadde det vært umulig for egyptologene å tyde de egyptiske hierglofer. Da forskerne hadde løsningen av Rosettasteinen i 1822 åpenbarte en rik litterær fortidsverden for forskerne.
[rediger] Språket forsvinner
Da de første tegnene var meget kompliserte ble det over tid utviklet et mer forenklet systemer, den hieratiske og den demotiske. Da kunnskapen om hieroglyfene døde ut ved kristendommens innførelse ble den gamle skrift avløst av et koptisk tegnespråk med 24 greske bokstaver supplert med 6 demotiske tegn for lyder som ikke finnes på gresk.
Da araberne invaderer Egypt på 1000-tallet blir det koptiske språket avløst av et arabisk. Deler av det koptiske språket blir bevart i den kristne, koptiske kirkens liturgi. I århundrer forsøker de lærde forgjeves å tolke de gamle tegn under den misforståelse at det ikke er et skriftspråk, men en form for tegneserie.
Løsningen skulle forbli ukjent for verden inntil en av Napoleons offiserer fant den mest berømte stein i arkeologiens historie, Rosettasteinen.
Det latinske alfabetet har med en omveg via fønikernes og grekernes skrift utviklet seg fra de egyptiske hieroglyfer, men kun bokstaven «O» som svarer til hieroglyfen for «øye» er med sikkerhet bevart.
