Ford Mustang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mustang er en populær bilmodell fra amerikanske Ford Motor Company. Opprinnelig ble den utviklet fra Falcon. Den første produksjonsmodellen, en hvit cabriolet med svart interiør, rullet av samlebåndet i Dearborn, Michigan 9. mars 1964. Ford presenterte den for publikum på Verdensutstillingen i New York 17. april samme år, og på alle tre amerikanske TV-nettverk 19. april. Det var den mest vellykkede nylanseringen i bilindustriens historie, og ga nærmest opphav til opptøyer ved Ford-forhandlere rundt om i USA. Den opprinnelige Mustangen inspirerte uttrykket pony car, og inspirerte mange kopier.

Innhold 1 Priser 2 Teknikk 3 Skreddersøm 4 Ut på markedet 5 Fra sportslig bil til sportsbil 6 Industrien reagerer 7 Mustangen vokser opp 8 Neste generasjon 9 Populære Mustang-motorer 10 Karosserityper gjennom årene 11 Spesialutgaver og modifiserte utgaver 11.1 Tidligere utgaver 11.2 Nåværende tredjeparts utgaver 12 Priser 13 Se også 14 Kilder 15 Eksterne lenker 15.1 Generell informasjon 15.2 Klubber og online-fora 15.3 Diverse

[rediger] Priser

Mustang var først en idé hos Fords produktsjef Donald N. Frey, og senere tatt under vingene til Ford-sjefen Lee Iacocca. Først var den en to-seters roadster med midtmotor, senere en fireseters personbil og til slutt en enkel, men velutstyrt hardtop med en seksylindret rekkemotor på 78 kW, 212 Nm og 2,8 liter og en tretrinns manuell girkasse. Denne siste utgaven ble tatt fram av David Ash og Joseph Oros i Fords Lincoln-Mercury utviklingsavdeling. Den var resultet av en intern designkonkurranse ledet av Iacocca. Prisen var på rimelige USD 2 368.

Stylingen lignet biler som kostet hundrevis av dollar mer, med langt panser og kort bagasjeromslokk. Dette minnet om biler som Lincoln Continental og to-seters Ford Thunderbird, med en snev av Ferrari rundt grillen. Mustang fikk et antall priser fra bilindustrien i sitt første år, inkludert bladet Motor Trends «Årets bil», sikkerhetsbil for løpet Indianapolis 500 i 1964 og som første bil Tiffanys designpris.

[rediger] Teknikk

På tross av stilen og det sportslige imaget, så var Mustang bygget opp av velprøvde komponenter. Mye av rammen, hjulopphenget og drivverket kom fra Ford Falcon og mellomklassebilen Fairlane. Bilen var bygget på en konvensjonell ramme fra 1964-modell Falcon, med langsgående firkantrør og fem sveisede tverrliggere. Selv om de fleste Mustanger var hardtoper, så ble cabrioleten utviklet først, for å komme konstruksjonsproblemer med den mindre stive karosserkonstruksjonen uten tak i forkjøpet.

Lengden til Mustang og Falcon var identisk på 4613 mm, selv om akselavstanden på Mustang var kortere (2743 mm). Med en bredde på 1732 mm var også Mustang smalere, selv om sporvidden var nesten identisk. Egenvekten med seksylindret motor var på rundt 1170 kg, og en fullt utstyrt modell med V8 var på rundt 1360 kg.

Som Falcon og Fairlane hadde Mustang uavhengig hjuloppheng framme, med et system med korte og lange bærearmer (SLA) med skruefjærer («spiralfjærer») montert over den øvre bærearmen. Bakre hjuloppheng var en stiv aksel med bladfjærer. Standardbremsene var 9 toms (229 mm) trommelbremser fra Falcon på sekssylindrede modeller og 10 toms (254 mm) på åttesylindrede modeller. Bremsene var ikke tilstrekkelige, og snart ble skivebremser tilgjengelig framme. Styringen var lett, men langsom, med fem omdreininger på rattet fra side til side og en utveksling på 27,0:1. Servostyring som tilleggsutstyr forbedret dette til 21,7:1, med 3,7 omdreininger fra side til side. Den raskere utvekslingen kunne også fåes på manuelt styrte modeller, men på bekostning av tyngre styring.

[rediger] Skreddersøm

Både salgssuksessen og overskuddet fra en rimelig bil som Mustang kom fra tilleggsutstyr. Selv om Ford ikke var først ute med en omfattende liste med tilleggsutstyr, ga det kundene mulighet til å tilpasse bilen til både budsjett og smak. Det førte også ofte til at salgsprisen lå flere hundre dollar over grunnprisen, noe som ga både forhandlerene og fabrikken et overskudd.

Tilleggslisten ga flere valg innenfor drivverket. Kundene kunne velge en firetrinns manuell girkasse (USD 115,90 eller 188,- for henholdsvis seks- og åttesylindrede motorer) eller tre-trinns Cruise-O-Matic automatgirkasse (179,80 eller 189,60). Den vanlige sekssylindrede motoren kunne byttes ut med en 4,2 liter på 122 kW eller en 157 kW V8 på 4,7 liter. Med den siste motoren og firetrinns manuell girkasse kom tidsskriftet Road & Track fram til en tid på 8,9 sekunder fra 0-96 km/t (0-60 mph). Fra juni 1964 kom en ny, kraftigere motor (HiPo for High Performance) på 202 kW. HiPo-pakken inkluderte sportsligere understell, med stivere fjærer og støtdempere, stivere krengningsstabilisator framme, raskere utveksling på styringen og bredere dekk. Dette var et tilvalg som kostet 442,60 uten girkassen, og var således det dyreste tilvalget. Av 680 992 Mustanger produsert i 1965 ble bare 7 273 utstyrt slik.

Andre tilvalg var differensialbrems, felger eller hjulkapsler, servostyring, servobremser, klimaanlegg, senterkonsoll, vinyltrekk for taket, forskjellige radioer, sofa i stedet for separate seter og diverse annet. Listen fortsatte å vokse gjennom tidene, og inkluderte senere valg som interiørendringer og GT-pakke. Denne siste inkluderte skivebremser framme, sportstunderstell og annet. Utvalget motorer ble også større.

[rediger] Ut på markedet

Bilens lansering på markedet stemte overens med at den første bølgen av «babyboomen» begynte å jobbe og skapte en sterkere økonomi. Ingen annen amerikansk bilprodusent hadde på den tiden en rimelig, men ungdommelig bil på programmet, og Iacocca visste å utnytte dette. Selv om han presset på gang på gang for å få bilen i produksjon, falt hans forslag på stengrunn. Ford hadde fremdeles økonomiske problemer etter av Edsel-avdelingen gikk under sent i 1959, og Fords toppledelse under Robert McNamara var ikke villige til å ta en slik stor risiko.

Iacocca fikk til slutt grønt lys for å produsere Mustangen i midten av 1962, noe som ga utviklingsavdelingen bare 18 måneder på å designe og utvikle bilen. På tross av dette ble modellen ferdig på tiden og innenfor budsjettet, mye takket være at de brukte eksisterende deler fra andre Ford-modeller. På designsiden gikk de utover mye av Ford-praksises på den tiden, og utnyttet det siste innenfor tidens stanseteknologi for å lage kompliserte kurver. Sidevinduene var også krumt sikkerhetsglass, noe som på den tiden var relativt dyrt å få til feilfritt. Selv om rammen var fra Falcon, så var karosseriet totalt forskjellig, med lenger akselavstand, videre sporvidde og lavere seteposisjon. En annen nyhet kom også på Mustang: «Torque box», en avstivning av karosseriet som ga Mustang bedre kjøreegenskaper enn mange andre biler fra samme tidsperiode.

[rediger] Fra sportslig bil til sportsbil

Noen store endringer skjedde med Mustangen på begynnelsen av 1965-modellen, bare fem måneder etter introduksjonen. Først ut var en nesten total endring av motorprogrammet. 2,8 liter rekkesekseren ble erstattet av en ny versjon på 3,3 liter på 89 kW ved 4400 omdreininger i minuttet (rpm) og 258 Nm dreiemoment ved 2400 rpm. 4,2 literen ble ikke produsert lenger etter 1964-modellen, og en ny motor på 4,7 liter med toports forgasser og 149 kW tok plassen som standard V8. En versjon på 168 kW med fireports forgasser kom så, fulgt av den uforandrede HiPo-motoren. Likestrømsdynamoen ble byttet ut med en vekselstrømsgenerator på alle Ford-modeller, og den etter hvert berømte Mustang GT ble introdusert, med fireports forgasser og i alle karosserityper. Ryggelys kom i 1965.

Tidlig i karrieren var Mustang tilgjengelig enten som hardtop eller cabriolet. Dog var en kombiversjon under vurdering i designfasen. Da 1965-modellen kom i produksjon i september 1964 kom også en 2+2 kombivariant, med skrå bakrute og luftinntak.

Dette var karosseriformen den kjente bilbyggeren og tidligere løpsføreren Carroll Shelby kom til å konvertere til ren løpsbil for å møte Chevrolets Corvette på likefot. Ford støttet denne satsingen, og leverte hvite kombier med svart interiør fra fabrikken i San Jose, California. Disse kom med HiPo 289-motor, firetrinns manuell girkasse, skivebremser framme, men manglet panser, bakseter og merker. Disse ble konvertert til gatebiler, løpsbiler og dragbiler i Shelbys verksted ved Los Angeles International Airport. Opprinnelig ble de kalt GT-350.

Endringer som gjaldt både gate- og løpsvariantene var sidemontert eksos, 15" (380 mm) magnesiumfelger fra Shelby (noen tidlige biler hadde stålfelger), panser av glassfiber med luftinntak, forandrede bærearmer framme for å minske understyring og gi bedre kjøreegenskaper, støtdempere fra Koni, bakdifferensial fra Detroit Locker med trommelbremser fra Ford Galaxie, metallisk bremsebelegg på alle hjul, bakmontert batteri, stabiliseringsstag bak i tillegg til forsterket stabiliseringsstag framme, måleinstrumenter i dashbordet, en hattehylle og reservehjulsholder der baksetet hadde vært og kraftige modifikasjoner på motoren, noe som drev opp effekten til 228 kW.

Selv bilens grunnkonstruksjon ble stivet av i front, med en støtte av vinkeljern på eksportmodellene og et såkalt Monte Carlo-stag som koblet sammen støtdempertårnene under panseret. Shelbys innflytelse på bilen minsket etter hvert som Fords øket, men årgangene 1965–1970 og storebroren GT-500 med «big-block» motor er i dag svært ettertraktede samleobjekter. Andre tunere fulgte i Shelbys fotspor, og Mustang ble levert i mange spesialvarianter opp gjennom årene.

[rediger] Industrien reagerer

I løpet av de to første produksjonsårene produserte de tre fabrikkene i San Jose, Dearborn og Metuchen i New Jersey nesten 1,5 millioner Mustanger, en rekord som har stått siden. Konkurrentene General Motors (GM) og Chrysler ble satt på sidelinjen. Chrysler hadde akkurat kommer med Plymouth Barracuda, en bil som senere skulle bli en suksess, men i begynnelsen bare var en Plymouth Valiant med annen karosseriform. GM på sin side trodde de hadde en konkurrent i Corvair Monza med bakmontert motor, men den kom ikke i nærheten av salgstallene til Mustang. Monza var bare tilgjengelig med sekssylindret motor, i motsetning til Mustangs V8-ere. GM kom ikke med noen troverdig konkurrent før de kom med 1967-modellene av Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird. Selv Lincoln-Mercury kom med en Mustang-konkurrent i 1967, den noe mer påkostede Mercury Cougar. Dette modellnavnet var egentlig gitt til Mustang i utviklingsfasen. I 1968 kom American Motors (AMC) med Javelin og senere med den kraftigere toseteren AMX.

Alle disse små, sportslige og ofte kraftige bilene ga opphav til begrepet pony car, avledet av navnet på bilen som startet det hele. 1968-modellen sementerte sin popularitet da den ble Steve McQueens foretrukne bil i suksessfilmen Bullitt, hvor den ble kjørt mot Dodge Charger i en berømt biljakt gjennom San Fransiscos gater.

[rediger] Mustangen vokser opp

I 1966 kom Mustang med små endringer i utvendig, og et par nye tilbehør, slik som automatisk girkasse for HiPo-motoren, nye farger både utvendig og i interiøret, en AM/åttespors musikkanlegg i «Stereosonic» og en av de første kombinerte AM/FM-radioene i bil. 1967-modellen kom med store endringer, blant annet på grunn av ønsket om å kunne tilby såkalte big-block V8-motorer. 289-motoren, som tidligere ble regnet som kraftig, ble nå stilt i skyggen av en 239 kW 6,4 liters Ford-motor rett fra Thunderbird, med en fireløps forgasser. Midt i 1968-modellen kom 428 Cobra Jet-motoren på 7 liter, hvor det var tatt ut beskjedne 250 kW fra et potensial på 305 kW. I 1969 kom den tredje karosseriformen, samt en håndbygget kraftutgave for å tilfredstille produksjonsreglene i løpsserien NASCAR, nemlig Mustang Boss 429.

Denne var tilgjengelig bare i 1969 og 9170, og så ut som en vanlig Mustang SportsRoof (det nye markedsføringsnavnet for fastback-utgaven), bare med muskelutgaven Mach 1 sitt interiør. Den hadde ingen av de prangende merkene eller fargene som var vanlige på den tiden. Bare et luftinntak på panseret, 15 tommer (380 mm) «Magnum 500»-felger med Goodyear Polyglas dekk og et lite merke med «BOSS 429» på hver skjerm avslørte at den største og kraftigste Ford V8 noensinne var montert under panseret. Det var ikke hentet ut spesielt mye krefter av motoren, både på grunn av løpsreglement og forsikringskostnader, så den kom med 280 kW rett fra fabrikken, selv med mange løpsdetaljer på motoren. En 50 til 75 kW ekstra var tilgjengelig så snart den enslige originale forgasseren, det trange inntaket og eksossystemet var byttet ut. Servostyring var obligatorisk, men verken automatgir eller klimaanlegg var tilgjengelig. I det siste tilfellet var det ganske enkelt ikke plass under panseret.

I samme toårsperioden ble det også tilgjengelig en annen bil som ble produsert for å godkjennes til løpsbruk. Dette var Boss 302, som skulle brukes i den nye Trans-American klassen. Ford forsøkte her å kombinere kjøreegenskapene til en sportsbil med motorkraften til en muskelbil, og pressen var svært positive til resultatet. De omtalte den som «bilen GT-350 skulle ha vært». Bilen hadde dekaler og farger fra Ford-designeren Larry Shinoda og en ny 1968-momdell motor på 4,9 liter med topp fra den kommende 1970-modellen på 5,8 liter. Denne var god for 216 kW, og hadde en firetrinns manuell kasse. Ford hadde egentlig tenkt å kalle bilen Trans Am, men Pontiac kom dem i forkjøpet med en spesiell variant av Firebird.

[rediger] Neste generasjon

Mustang ble nå basert på den større mellomklassebilen Ford Fairlane/Mercury Comet i stedet for den kompakte Falcon, og bilen ble stadig større og tyngre. Toppen ble nådd med 1971-73-modellene, tatt fram under Fords nye designsjef Semon "Bunkie" Knudsen, opprinnelig fra General Motors.

Under Knudsens ledelse ble de siste big-block Mustangene solgt, nemlig 429 Super Cobra Jet fra 1971, med 280 kW motor. Motorvolumet ble begrenset av strengere utslippskrav i USA, og 5,8 liter på 1972 og -73-modellene ble den største motoren. Ytterligere to kraftige motorer ble introdusert i 1972, kalt 351 HO og 351 Cobra Jet. Begge bilene hadde brukbare ytelser, men nådde ikke opp til de tidligere Boss- og Cobra Jet-modellene. Amerikanske bilprodusenter byttet også fra brutto til netto dreiemoment og effekt i 1972, noe som gjør det vanskeligere å sammenligne tall. Denne nye bilen var radikalt forskjellig fra normen på 1960-tallet, og Ford fikk et utall brev som forlangte at Mustang skulle gå tilbake til det tidligere konseptet.

I 1974 kom den kortlivede Mustang II, utnevnt til Motor Trends «Årets bil» i USA. Den var mindre og likere den opprinnelige Mustangen, men selv om Icocca insisterte på et kvalitetsnivå over det som ellers var vanlig i amerikansk bilindustri, ble bilen kritisert for at den var både mindre og tyngre enn den opprinnelige Mustangen. Den var tilgjengelig som hardtop og kombi, med en 2,3 liters rekkefirer med overliggende kamaksel. En 2,8 liters V6 var det eneste alternativet, hvilket betød at den populære V8-utgaven for første og siste gang ikke var tilgjengelig i 1974. Ford fikk en mengde brev og artikler i pressen som krevde at V8eren skulle komme tilbake.

Siden det aldri var ment å ha en V8 i bilen, ble det nå et jag for å få redesignet den så en 4,9 l (302 kubikktommer) kunne leveres før 1975-modellen kom på markedet. Som forgjengeren hadde Mustang II opphavet sitt i en annen kompakt bil, nemlig Ford Pinto. Forskjellene her var dog større enn mellom den originale Mustangen og Falcon. Bilen solgte godt, med mer enn 400 000 levert første året. Det kan også nevnes at fire av de første fem årene med Mustang II er på topp-10-listen over salgsår for Mustang-serien.

Oljekrisen i 1973, økte forsikringspremier og strengere amerikanske sikkerhets- og utslippskrav gjorde denne typen biler mindre populære. Chrysler avsluttet produksjonen av Barracuda og stallkameraten Dodge Challenger i 1974, og GM var nær på å ta Camaro og Firebird ut av produksjon. På tross av dette, og på grunn av at Mustang tross alt solgte bra, kom en ny modell i 1979. Denne ble utviklet under Fords nye designsjef Jack Telnak. Denne nye modellen var basert på Fords Fox-plattform, og førte videre linjene fra forgjengerene.

[rediger] Populære Mustang-motorer

• 289 Windsor
• 302 Windsor
• BOSS 302
• 351 Windsor
• 5.0
• 351 Cleveland
• Boss 351
• 390 FE
• 428 Cobra Jet
• 428 Super Cobra Jet
• Boss 429
• Straight-6
• Modular 4.6
• Ford Essex V6 3.8/232
• 2.3 OHC
• 2.3 Turbo

[rediger] Karosserityper gjennom årene

1. 1964.5-1966
2. 1967-1968
3. 1969-1970
4. 1971-1973
5. 1974-1978
6. 1979-1986
7. 1987-1993
8. 1994-1998
9. 1999-2004
10. 2005+

[rediger] Spesialutgaver og modifiserte utgaver

[rediger] Tidligere utgaver

• Shelby Mustang (GT-350 and GT-500)
• Mach 1
• Boss 302
• Boss 429
• Boss 351
• M81 Mclaren
• GT Enduro — 1982
• SVO — 1984–1986
• 7-Up Mustang — 1990
• Bullitt Mustang — 2001
• Cobra — 1993–2004, except 2000 and 2002 (Australia only)
• Cobra R — 1993, 1995, 2000
• MACH 1 Special Edition — 2003–2004

[rediger] Nåværende tredjeparts utgaver

• Roush Performance
• Saleen
• Steeda
• Team Shinoda http://www.teamshinoda.com
• FR500C

[rediger] Priser

Mustang kom på det amerikanske bladet Car and Drivers topp-10-liste fem ganger; i 1983, 1987, 1988, 2005 og 2006. Mustang ble også nominert til Nordamerikas Årets Bil i 2005, og vant Årets Bil i Canada samme år.

[rediger] Se også

• Shelby Mustang
• Ford Motor Company
• Dodge Charger – en konkurrent på slutten av 1960-tallet
• Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird – konkurrenter fra 1967 til 2000

[rediger] Kilder

• 2005 Mustang draws inspiration from the 60's (lest 2004-01-11)
• Chilton Automotive Books: Ford Mustang/Mercury Cougar, 1964-73 Repair Manual, Thomson Delmar Learning, ISBN 0-801-99060-2
• The Reminiscences of L. David Ash (lest 2005-01-30)

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Generell informasjon

• Ford Motor Company (engelsk)
• AutoGuideWiki.com (engelsk)
• Classic Ford Mustangs (engelsk)
• Mustang Blogger (engelsk)
• Henry Ford Museum (engelsk)
• Mustang Anthology (engelsk)
• Ford Mustang Specifications (engelsk)

[rediger] Klubber og online-fora

• Norsk Mustang Club
• Austin & Central Texas SVT Owners nettside (engelsk)
• European Mustang Registry (engelsk)
• Ford Mustang-eiere (CarDomain) (engelsk)
• Modded Mustang Forums (engelsk)
• MuscularMustangs.com (engelsk)
• Mustang Club of America (engelsk)
• Mustang Evolution Forums (engelsk)
• Mustang GT Registry (engelsk)
• Mustang II Registry (engelsk)
• MustangForums.com (engelsk)
• The SSP Mustang Page (engelsk)
• StangNet Forum (engelsk)
• Texas Mustang Club (engelsk)
• TurboMustangs (engelsk)
• Yellow Mustang Registry (engelsk)

[rediger] Diverse

• Saleen Mustang ombygginger (engelsk)