Ardenneroffensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ardenneroffensiven var et slag under andre verdenskrig. Det startet sent i desember 1944 og var den siste tyske offensiven på vestfronten under krigen. Den tyske hæren planla å slå en kile inn i den allierte fronten, for så å svinge nordover og erobre Antwerpen og dermed dele de alliertes armeer i to. Hitler hadde håp om at dette ville tvinge de allierte til å forhandle fram en fredsavtale i aksemaktenes favør.

Av tyskerene ble planen kalt «Wacht Am Rhein» (for å lure de allierte til å tro at det var en forsvarsplan), i engelsktalende land er slaget kjent som «Battle of the Bulge», da tyskerenes fremrykning førte til at frontlinjen fremsto som en «bul» på kartet. Tyskerne innledet sin offensiv 16. desember 1944 og først 8. januar 1945 innså de at slaget var tapt, og startet sin tilbaketrekning.

Offensiven var feilslått for tyskerne, selv om den bandt opp store ressurser på alliert side. De allierte var også trege med å reagere på det tyske angrepet, noe som forsinket den allierte timeplanen i flere måneder. De allierte fikk på den annen side muligheten til å gå i kamp med, og bekjempe, de beste tyske avdelingene utenfor Westwall («Vestvollen»), de tyske forsvarsverkene på grensen mot Frankrike, Belgia og Luxembourg. Dette var med på å lette de senere kampene i Tyskland.

Innhold 1 Bakgrunn 1.1 Tysk planlegging 1.2 Tysk detaljplanlegging 2 Det innledende tyske angrepet 2.1 Spesialoperasjonene Stösser og Greif 2.2 Malmédy-massakren 2.3 Kampfgruppe Peiper angriper 2.4 St. Vith 2.5 Bastogne 3 Den allierte motoffensiven 3.1 Tyskerne slår tilbake 3.2 Alliert seier 4 Eksterne lenker

[rediger] Bakgrunn

Etter at de allierte hadde slått seg ut av brohodet ved Normandie i august 1944 og knust de tyske styrkene, rykket de fram i Frankrike i en voldsom hastighet. De støtte underveis på enorme logistiske problemer, siden den eneste dypvannshavnen var ved Cherbourg, nær de opprinnelige invasjonsstrendene, og avstanden dit bare ble lengre og lengre. Selv om flere havnebyer hadde blitt tatt siden invasjonen, hadde tyske styrker omhyggelig sabotert disse havneanleggene først. Et ekstra problem var at det franske jernbanenettet nærmest var utradert etter alliert bombing før invasjonen i Normandie. Dette var opprinnelig ment å sinke tyske forflytninger, men ga nå allierte tropper like mye problemer. Massive mengder forsyninger måtte bringes fram med lastebil, og dette var lite effektivt. Det tok for eksempel et forbruk på fem liter drivstoff for å bringe én liter fram til avdelingne som trengte den, på den belgiske grensen. Tidlig i oktober var situasjonen så ille at selv om tyske styrker trakk seg tilbake, var det få muligheter for de allierte å rykke framover.

De allierte generalene kranglet seg i mellom om å få brorparten av forsyningene til sin armé, slik at i hvertfall én enkelt armé var klar til en offensiv. Den allierte øverstkommanderende, general Eisenhower, insisterte på sin side på en strategi med en offensiv på bred front, men med prioritet til styrkene i nord. Det var disses oppgave å ta de vitale tyske industriområdene i Ruhr. Mens de allierte omgrupperte og ventet på forsyninger, klarte den tyske generalen Gerd von Rundstedt å organisere de gjenværende tyske styrkene til en liten, men relativt effektiv forsvarsstyrke.

General Montgomerys operasjon Market Garden i september var beregnet på å ta Antwerpen, krysse Rhinen og omgå Sigfried-linjen. Denne operasjonen mislyktes, og etterlot de allierte styrkene knapt i en bedre posisjon enn før. Den belgiske motstandsbevegelsen klarte å forhindre at tyskerene ødela havnene i Antwerpen, men Montgomery valgte å stoppe sin fremmarsj like øst for Antwerpen, for omgruppering og tilførsel av forsyninger, istedet for å presse på for å ta Walcheren. Dette gjorde at tyskerene kunne forsterke de relativt svake troppene og kystbatteriet der, med tre ganger så store styrker. Siden allierte skip måtte seile inn elven Schelde, som hadde Walcheren på den ene siden, var derfor Antwerpen utilgjengelig for de allierte, inntil november, da kanadiske 1. armé utkjempet slaget ved Schelde, ryddet Westerschelde og erobret Walcheren, og således endelig gjorde Antwerpen tilgjengelig for allierte skip. Rundt slutten av måneden var forsyningssituasjonen lettere, selv om allierte styrker var spredt over hele Frankrike, Belgia og Luxembourg.

Den tyske situasjonen var svært alvorlig. Tidligere på sommeren hadde operasjon Bagration – en massiv sovjetisk offensiv på østfronten – stoppet opp i Polen, som tyskerne kalte «ødeleggelsen av Armégruppe Senter». Sovjetisk overmakt var så stor at det bare var mangel på forsyninger og generell utmattelse som gjorde at fremrykningen stoppet opp. På dette tidspunktet var det klart at sovjetiske styrker forberedte en vinteroffensiv, antageligvis i desember.

Tidligere i 1944 hadde allierte bombetokter i all hovedsak satt Luftwaffe på bakken, noe som gjorde at de ikke hadde oversikt over slagfeltet, og ei heller kunne angripe allierte forsyningskolonner. På den annen side ble tyske kolonner i dagslys øyeblikkelig oppdaget, og bombing av disse sammen med den store bombekampanjen mot de rumenske oljefeltene gjorde at Tyskland hadde et stort underskudd av olje og bensin.

Det eneste lyspunktet for tyske styrker var at vestfronten var blitt mye kortere. De forsvarte ikke lenger hele Vesteuropa, men de var mye nærmere tysk territorium, med kortere forsvarslinjer og bedre samband. Det siste betød at man ikke lenger var avhengig av radio, men kunne bruke det tyske telefon- og telegrafnettet. Dette igjen gjorde at allierte styrker ikke kunne plukke opp tyske radiomeldinger gjennom Ultra-programmet.

Med slutten både på operasjon Bagration og den kanadiske offensiven, så ble det stillere etter hvert som høsten la seg over Europa.

[rediger] Tysk planlegging

Hitler hadde oversikt over situasjonen, men følte at det var mulig å organisere et effektivt forsvar av Tyskland hvis de bare slåss på én front. Da operasjon «Market Garden» slo feil, samtidig som operasjon «Bagration» stoppet opp, hadde de tyske styrker en stakket stund initiativet. Det ble klart at hvis det noensinne skulle bli snakk om å angripe igjen, så var tiden inne da.

Med i den tilstanden tyske styrker befant seg i, var det ikke snakk om å gå til offensiv mot de massive sovjetiske arméene. Flere planer ble tatt fram, men de munnet ut i liten strategisk gevinst. Selv om tyskerene skulle klare å omringe og tilintetgjøre hele sovjetiske arméer vill det gi dem lite, da Sovjet-Unionen hadde enorme reserver å sette inn for de tap de måtte lide.

I vest var mulighetene mer lovende. De allierte hadde helt åpenbart problemer med forsyningene, og dette hadde konsekvenser for tempoet i allierte operasjoner. Dog hadde erobringen av Antwerpen fått ting til å gå i riktig retning for dem igjen. Allierte styrker var strekt ut fra sør i Frankrike til midt i Nederland, med flere dårlig forsvarte områder langs fronten. En vellykket angrep kunne binde opp styrkene deres i lengre tid.

Flere planer ble tatt fram, men den tyske overkommandoen konsentrerte seg om to av dem. Den ene gikk ut på å angripe i to steder på flankene til de amerikanske arméene i håp om å omringe 9. og 3. armé. Dette ville gi Tyskland kontroll over godt defensivt terreng hvor de tidligere hadde forsinket amerikanerne kraftig. Den andre skisserte et klassisk Blitzkrieg-angrep gjennom de dårlig forsvarte Ardennene, for å slå en kile mellom de britiske og amerikanske styrkene og gjenerobre Antwerpen.

Hitler konsentrerte seg om den siste planen fra begynnelsen av. Å avskjære én amerikansk armé ville kanskje slå ut den ene arméen, men andre amerikanske og britiske styrker var i nærheten og ville snart gjenopprette balansen. Å dele amerikanske og britiske styrker mente han ville bringe fram den kjente personkonflikten mellom Patton og Montgomery, da de ville kjekle om det lille av forsyninger som var tilgjengelig. Hvis Antwerpen ble tatt, så ville fire arméer være avskjært uten forsyninger bak tyske linjer. Hitler mente dette ville være nok til å få en separat fred med de vestallierte, noe som ville gi ham frihet til å konsentrere seg om østfronten.

[rediger] Tysk detaljplanlegging

Den tyske overkommandoen bestemte seg midt i september, på Hitler innstendige oppfordring, at den tyske hæren skulle angripe gjennom Ardennene, akkurat som de hadde gjort fire år tidligere under felttoget i Frankrike. Hovedstyrken skulle gå fram til elva Meuse, og så snu nordvest mot Antwerpen og Brüssel. Det vanskeligste momentet kom til å være begynnelsen, hvor terrenget gjorde rask forflytning vanskelig. Etter å ha krysset Meuse ble terrengforholdende bedre, og det var mulig med rask framrykning mot kysten. Planen fikk kodenavn Wacht am Rhein (tysk for «Vakt på Rhinen») for å forvirre alliert etterretning.

Fire arméer ble valgt for operasjonen:

• 6. SS Panzerarmé, ledet av Sepp Dietrich. Denne ble skapt 26. oktober 1944 og inkluderte noen av Waffen-SS' beste avdelinger, inkludert 1. SS Panzerdivisjon og 12. SS Panzerdivisjon Hitlerjugend. Denne ble hovedangrepstyrken, og skulle lede det nordlige angrepet som hadde Antwerpen som mål.
• 5. Panzerarmé, ledet av Hasso von Manteuffel, ble satt inn i midten, med Brüssel som mål.
• 7. Armé, ledet av Erich Brandenberger, ble satt i i sør, for å beskytte flanken.
• 15. Armé, ledet av Gustav-Adolf von Zangen, ble satt inn i nord for å binde ned amerikanske styrker.

Øverstkommanderende for operasjonen var feltmarskalkene Walther Model, sjefen for Armégruppe B, og Gerd von Rundstedt, øverstkommanderende for tyske styrker på vestfronten. For at operasjonen skulle bli vellykket, mente planleggerne at man trenge overraskelsesmomentet, dårlig vær som satte allierte flystyrker på bakken og ingen forsinkelser i gjennomføring av planen. Model uttalte at det var kritisk at man nådde Meuse på dag fire for å kunne gjennomføre et vellykket angrep. Styrkene som ble satt inn var allerede redusert fra det opprinnelig omfanget på 45 divisjoner til rundt 30. Dette var på grunn av mangel både på personell og materiell. Mens man satt opp styrker ble også operasjonen forsinket fra midten av november til 16. desember.

Før offensiven var de allierte blinde for tyske troppeforflytninger. Nettverket til den franske motstandsbevegelsen hadde gitt de verdifull hjelp, men bare fram til de nådde den tyske grensen. Ettersom tyskerne slåss på tysk territorium brukte de også det tyske telefon- og telegrafnettet, og de allierte hadde ingen nytt av at de hadde knekket den tyske Enigma-koden. I tillegg hadde tyske styrker ekstraordinære begrensninger på radiosamband i forbindelse med det kommende angrepet. Etter bombeattentatet mot Hitler (20. juli-attentatet) var det også strammet inn på hemmelighold innenfor Wehrmacht. Det tåkete været gjorde også at allierte rekognoseringsfly hadde liten effekt.

Alt dette gjorde at den allierte overkommandoen regnet Ardennene som en stille sektor, og stolte på etterretningstjenestenes analyser som sa at tyskerne ikke kunne gjennomføre større offensiver så sent i krigen. Allierte styrker i Ardennene var en blanding av ferske styrker (slik som 99. og 106. infanteridivisjon) og erfarne, men utslitte styrker som var sendt til sektoren for å hvile (slik som 2. infanteridivisjon).

To store spesialoperasjoner var planlagt for offensiven. I oktober ble det bestemt at Otto Skorzeny, den tyske kommandosoldaten som hadde befridd Benito Mussolini, skulle lede en gruppe engelsktalende soldater i operasjon Greif. De skulle ha amerikanske og britiske uniformer, og deres oppgave var å ta seg bak amerikanske linjer for å endre skilt, omdirigere trafikken og generelt skape kaos. Til slutt skulle de ta bruene over Meuse mellom Liège og Namur. I november ble en annen operasjon lagt til: oberst Friedrich August von der Heydte skulle lede en avdeling fallskjermjegere i et natthopp bak allierte linjer for å ta et viktig veikryss nær Malmedy.

Tysk etterettning hadde satt 20. desember som sannsynlig startdato for den kommende sovjetiske offensiven på østfronten. Det var ventet at denne ville knuse det som var igjen av tysk motstand i øst, og åpne veien for Stalin til Berlin. Tyske planleggere håpet at Stalin ville vente med å angripe da det tyske angrepet i Ardennene hadde startet, for å se hvordan det falt ut.

For den siste delen av planleggingen forlot Hitler og staben hans hovedkvarteret Wolfsschanze i Østpreussen og dro til hovedkvarteret Ørneredet sør i Tyskland, hvor Hitler hadde styrt det vellykkede felttoget i 1940 mot Frankrike og BeNeLux-landene.

[rediger] Det innledende tyske angrepet

Det tyske angrepet begynte 16. desember 1944 klokken 5.30 på morgenen. Innledningen var et massivt artilleribombardement mot de allierte stillingene vis-a-vis 6. SS Panzerarmee. Klokken 8.00 angrep alle de tre tyske arméene gjennom Ardennene. I nord angrep 6. SS Panzerarmee gjennom Losheim-gapet og Elsenborn-åsen for å forsøke å nå Liège. I senter angrep 5. Panzerarmee mot Bastogne og St. Vith, begge viktige veikryss. I sør angrep 7. Armee mot Luxembourg for å forsøke å sikre flanken mot allierte motangrep.

Tyskerne tok i bruk taktikker som russerne hadde brukt på effektivt vis mot dem under operasjon Bagration. Den første tyske bølgen besto for det meste av infanteri, som ryddet veien og gjorde knipetangsmanøvre hvor de pansrede styrkene kunne utnytte stillingen. Det første angrepet kom overraskende på amerikanerne, og mange av de mest framskutte amerikanske posisjonene overga seg. Først litt lenger bak møtte tyskerne sterk motstand, noe som sinket dem ned.

Langs den nordligste aksen møtte 6. SS Panzerarmee uventet sterk motstand fra den amerikanske 2. og 99. infanteridivisjon, og de ble stoppet ved Elsborn-åsen. Dette tvang Dietrich til å sette inn panserstyrkene sine tidlig. Det dårlig været var dog ikke bare til hinder for allierte flystyrker; de sinket også den tyske framrykningen etterhvert som veiene ble dårligere og dårligere. Resultatet var at tusenvis av kjøretøyer ble sittende fast i massive køer.

I midten og i sør gikk det bedre for tyskerne.

Hitler hadde forutsagt at det ville ta Eisenhower to eller tre dager å skjønne at kampene i Ardennene ikke bare var et lokalt motangrep. Hans spådom slo kraftig feil; allerede før den første dagen var omme sendte Eisenhower forsterkninger til området, stikk i strid med rådene staben hans ga ham. Innen en uke hadde 250 000 soldater blitt sendt. På samme tid ble amerikanske 101. luftbårne divisjon sammen med en kampgruppe fra 10. panserdivisjon sendt for å forsvare Bastogne. 82. luftbårne divisjon ble sendt nordover, til nærheten av Liège.

[rediger] Spesialoperasjonene Stösser og Greif

Se utdypende artikler: Operasjon Stösser og Operasjon Greif

Operasjon Stösser hadde opprinnelig blitt planlagt for morgentimene den 16. desember, men måtte utsettes på grunn av dårlig vær og drivstoffmangel. Det neste tidspunktet var 3.00 den 17. desember, og hoppstedet var 11 km nord for Malmedy. Målet var veikrysset «Baraque Michel», og Von der Heydte skulle ta det og holde det i omtrent 24 timer før 12. SS Panzerdivision Hitlerjugend skulle avløse dem.

Det dårlige været gjorde at de 1 300 fallskjermsoldatene ble spredt over et stort område, og før klokken tolv på dagen hadde bare 300 klart å samle seg. von der Heydte oppga da planene om å ta veikrysset, og ga ordre om å drive geriljaaktivitet i området. På grunn av at de var så spredt fikk de allierte inn rapporter om fallskjermstyrker rundt i hele Ardenner-området, og brukte mye energi på å sikre sine bakre områder.

For operasjon Greif gikk det bedre: Skorzeny klarte å få sin engelsktalende bataljon inn blant allierte styrker. Selv om de ikke klarte å ta brua over Meuse så klarte de å spre usikkerhet og frykt på skala som var mye større enn avdelingens størrelse skulle tilsi. Til og med general Patton var bekymret og beskrev situasjonen som svært alvorlig på 17. desember.

Kontrollposter ble satt opp over alt i bakre linjer, noe som sinket ned forflytningen av soldater og materiell. Militærpolitiet spurte ut soldater om alt mulig de mente enhver amerikaner burdte vite, alt fra navnet på Mikke Mus' kjæreste, baseball-statistikker og hovedstaden i delstaten Illinois. Det siste spørsmålet fikk general Omar Bradley, og selv om generalen visste det riktige svaret — Springfield — så visste ikke soldaten som spurte ham det, da han trodde det var Chicago, Illinois. Resultatet ble at generalen ble holdt i arrest en kort stund.

Den økte sikkerheten gjorde livet vanskeligere også for de tyske infiltratørene, og flere av dem ble tatt til fange. Under avhør oppga de at de hadde blitt sendt for å drepe general Eisenhower, med det resultatet at generalen nærmest ble holdt i husarrest. På grunn av at de ble tatt til fange i allierte uniformer, ble de senere skutt. Dette var i tråd med vanlig praksis på alle sider på den tiden.

Skorzeny selv slapp unna og overlevde krigen, og hadde et fargerikt liv i årene etterpå.

[rediger] Malmédy-massakren

I nord hadde hadde spydspissen i den tyske 6. SS Panzerarmee, Kampfgruppe Peiper, som besto av 4 800 menn og 600 kjøretøyer under ledelse av oberst i Waffen-SS Jochen Peiper trengt inn i Belgia. 7.00 på morgenen 17. desember erobret de et amerikansk drivstofflager nær Büllingen, hvor de stoppet for å fylle på drivstoff før de kjørte fortsatte vestover. 12.30, nær landsbyen Baugnez, på høyden halvveis mellom Malmédy og Ligneuville, møtte de den amerikanske 285. ildledelsebataljon.

Etter et kort slag overga amerikanerne seg. De ble avvæpnet og sendt til en åker i nærheten sammen med noen andre amerikanere som var fanget tidligere. En stridsvogn og en lastebil kom til stedet like etterpå. En enkelt SS-offiser trakk opp en pistol og skjøt den første mannen i rekke, en sanitetsoffiser. Så skjøt han nestemann i rekken. Andre soldater åpnet ild med maskingeværer.

Det er ikke kjent hvorfor dette skjedde, da det ikke finnes noen skrevne ordrer fra SS om at krigsfanger skulle skytes. Slike hendelser var dog vanlige på østfronten. Året før hadde amerikanerne henrettet tyske og italienske krigsfanger på samme måte (Biscari-massakren).

Nyhetene nådde raskt allierte avdelinger og spredte seg som ild i tørt grass. Senere kom en alliert ordre om at SS og fallskjermjegere skulle bli skutt på stedet. Fangede SS-soldater som hadde vært del av Kampfgrupe Peiper ble stilt for retten i den kontroversiell Malmédy-saken etter krigen.

Kampene fortsatte, og innen kvelden hadde Leibstandardte-divisjonen kommet i kamp med amerikanske 99. infanteridivisjon, og Kampfgruppe Peiper hadde nådd Stavelot. De var allerede bak skjema, da den samme framrykningen tok ni timer i 1940. Etter hvert som de amerikanske styrkene trakk seg tilbake så sprengte de forsyningslager og bruer. Spesielt drivstoffmangelen skulle senere vise seg kritisk for tyskerne.

[rediger] Kampfgruppe Peiper angriper

Peiper rykket inn i Stavelot 18. desember, men møtte sterk motstand fra de amerikanske styrkene der. Han var ikke i stand til å bekjempe de amerikanske avdelingene i området, så han etterlot en mindre styrke i byen og gikk videre mot brua ved Trois-Ponts. Før han nådde brua hadde de allierte sprengt den og gravd seg inn, klar for kamp.

Styrkene hans ble avskjært fra den tyske hovedstyrken da amerikanerne tok tilbake den dårlig forsvarte byen Stavelot 19. desember. Siden situasjonen i Stoumont begynte å bli håpløs, bestemte Peiper seg for å trekke seg tilbake til La Gleize, hvor han gravde seg ned i påvente av tyske forsterkninger. Siden tyskerne ikke var i stand til å bryte gjennom allierte linjer, måtte Peiper til slutt beslutte å slå seg tilbake til tyske linjer, gjennom de alliertes linjer. 23. desember startet kampgruppen angrepet bakover, men uten mesteparten av kjøretøyene og det tunge utstyret. De fleste soldatene var dog i stand til å unnslippe.

[rediger] St. Vith

Både von Maunteuffels og Dietrichs styrker var avhengige av vegkrysset i byen St. Vith. Forsvarerne, ledet av den amerikanske 7. panserdivisjon og under kommandoen til general Bruce C. Clarke, sto i mot de tyske angrepene og sinket derfor den tyske framrykningen. Den 21. desember klarte tyskerne å ta St. Vith, men de amerikanske styrkene trakk seg tilbake til forberedte forsvarsstillinger i området, og var nok en gang i veien for tyske planleggere. 23. desember hadde tyskerne knust de amerikanske flankene, og de amerikanske forsvarerne måtte trekke seg tilbake til vest for elva Salm.

Den tyske planen krevde at St. Vith skulle tas innen 18.00 17. desember, og denne lange forsinkelsen var et hard slag for den tyske timeplanen.

[rediger] Bastogne

19. desember møttes de øverste allierte befalshaverne i en bunker i Verdun. Eisenhower innså at de allierte hadde mye bedre mulighet å nedkjempe de tyske avdelingene da de var ute i åpent lende enn da de hadde gravd seg ned og forsvarte seg, og sa til generalene som var til stede: «Den nåværende situasjonen må regnes som en mulighet for oss og ikke som en katastrofe. Jeg vil bare se muntre ansikter rundt dette bordet!» Patton tok Eisenhowers poeng og svarte: «Svarte, la oss ha mot til å la djevlene gå helt til Paris. Da kan vi virkelig avskjære dem og knuse dem!» På spørsmål fra Eisenhower om hvor lang tid Pattons 3. armé trengte for å snu nordover for å gå til motangrep, svarte Patton 48 timer, mye til de andre generalenes vantro. Faktum var at Patton allerede hadde gitt ordren før han dro til møtet, og mens de snakket så var hjulene allerede i gang.

21. desember hadde de tyske styrkene omringet Bastogne, som var forsvart av 101. luftbårne divisjon og en kampgruppe B fra 10. panserdivisjon. Innenfor forsvarsverkene der var situasjonen vanskelig; de fleste av sanitetspersonalet og deres forsyninger var tatt av fienden. På tross av dette så holdt forsvarslinjene selv etter flere tyske angrep. Da general Anthony McAuliffe ble vekt med en beskjed om at den tyske kommandanten tilbød ham å overgi seg, kom det berømte svaret «NUTS!» Dette svaret måtte forklares både til tyskerne og de ikke-amerikanske allierte.

Tyske styrker angrep på nøkkelposisjoner rundt byen, og dette gjorde at forsvarerne kunne flytte rundt forsterkninger for å holde de unna. De måtte hele tiden være i bevegelse, men forsvaret holdt.

[rediger] Den allierte motoffensiven

23. desember begynte været å lette, noe som gjorde forholdene lettere for de allierte flyvåpnene. De angrep tyske forsyningslinjer, og P-47-jagere angrep tyske avdelinger på veiene. Det ble også satt opp en luftbro til Bastogne, hvor det ble sluppet medisin, mat, tepper og ammunisjon. Et lag med frivillige kirurger ble flydd inn med glidefly, og utførte operasjoner i et redskapsrom.

Innen 24. desember hadde den tyske offensiven stoppet opp. De hadde løpt fra forsyningslinjene sine og begynte å få en kritisk mangel på ammunisjon og drivstoff. Fram til da hadde tyske tap vært lette, spesielt blant panserstyrkene, som bortsett fra Peipers kampgruppe var nesten urørte. Kvelden den 24. anbefalte general Hasso von Manteuffel Hitler å trekke tilbake styrkene til Westwall, men Hitler hørte ikke etter.

Pattons 3. armé var nå på vei for å unnsette Bastogne. 16.50 på 26. desember nådde de første avdelingene fra 37. panserregiment fram til Bastogne, og gjorde slutt på beleiringen.

[rediger] Tyskerne slår tilbake

1. januar satte tyskerne i gang to nye operasjoner. 9.15 iverksatte Luftwaffe operasjon Bodenplatte, et angrep på allierte flyplasser i BeNeLux-landene. Hundrevis av fly angrep, og etterlot seg 465 skadede allierte fly. Kostnaden var høy for Luftwaffe; de tapte 277 fly. 62 fly gikk tapt for allierte jagerfly, men 172 ble tatt av de uventet store mengdene med alliert luftvern. De allierte kom seg raskt etter skadene, men Luftwaffe klarte aldri å komme seg helt igjen, og dette var den siste store operasjonen de fikk på vingene.

Den samme dagen startet operasjon Nordwind, en avledningsmanøver inn Alsace. Det var kamper fra Saarbrucken i nord til Rhinen i sør, en front på 150 km. Etter tretten dager trakk amerikanerne seg tilbake med 11 609 drepte og sårede mot tyskernes 23 000.

[rediger] Alliert seier

Selv om den tyske framrykningen hadde stanset, så kontrollerte de en farlig kile inn i de allierte linjene, hvor de kunne binde opp større allierte styrker. Det allierte motangrepet var planlagt til 1. januar. Pattons 3. armé i sør, rundt Bastogne, skulle angripe nordover. Montgomerys styrker i nord skulle angripe sørover. De to styrkene skulle møtes ved Houffalize.

Blant mange av soldatene var nyhetene om at en offensiv var på vei lite velkomne. Etter to uker med harde kamper var mange utslitte, og januar måned i 1945 var i tillegg en av de kaldeste som noensinne er målt. Offensiven ble satt i verk uansett.

Eisenhower hadde lagt amerikanske styrker i nord under kommandoen til Montgomery, og ønsket at han skulle angripe 1. januar for å avskjære de tyske styrkenes retrett. Montgomery nektet å sende inn det han mente var dårlig forberedte menn i en snøstorm, og før han angrep 3. januar hadde mange tyske soldater unnsluppet. Bare det tunge utstyret måtte de la være igjen. Bradley var spesielt opprørt over dette, og beskrev Montgomery som «totalt gal» og nektet å tjenestegjøre under ham.

Da offensiven begynte gikk til å begynne med den amerikanske fremrykningen sakte, rundt en kilometer per dag. Tyskerne foretok en ordnet tilbaketrekning, og klarte å sinke de amerikanske styrkene vesentlig.

7. januar ga Hitler ordre om generell tilbaketrekning av alle styrker fra Ardennene. Slaget var nå offisielt over, og de allierte måtte bare runde opp de siste etternølerne.

Etter slaget brakte to av de mest egenrådige generalene på alliert side sammen. Amerikaneren Patton og briten Montgomery hadde lenge hatt en torn i siden til hverandre, og en pressekonferanse Montgomery holdt etter slaget provoserte Patton enormt. Han tolket det dithen at Montgomery prøvde å ta æren for å ha reddet Pattons styrker ut av et uføre Patton selv hadde fått de oppi.

Ardenneroffensiven endte da de to amerikanske styrkene møttes 15. januar 1945.

[rediger] Eksterne lenker

• Battle of the Bulge on the Web (katalog) (engelsk)
• The Ardennes: Battle of the Bulge, den offisiell historien til den amerikanske hæren av Hugh M. Cole (engelsk)
• Canadian War Museum online WW2 avisarkiv (engelsk)
• The German Counteroffensive in the Ardennes fra US Army (engelsk)