Slaget ved Agrigentum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Første punerkrig
Agrigentum – Lipariøyene – Mylae – Sulci – Tyndaris – Kapp Ecnomus – Adys – Tunis – Panormus – Drepana – Aegatesøyene

Punerkrigene
Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Slaget ved Agrigentum (Sicilia, 261 f.Kr.) var det første slaget i Den første punerkrig og den første storslagne militærkonfrontasjonen mellom Karthago og Den romerske republikk. Slaget ble utkjempet etter en lang beleiring som started i 262 f.Kr., og resultatet ble romersk seier og begynnelsen for romersk kontroll av Sicilia.

Innhold 1 Innledning 2 Beleiringen av Agrigentum 3 Slaget 4 Ettervirkninger 5 Referanser

[rediger] Innledning

I 288 f.Kr. okkuperte en gruppe italienske leiesoldater, kalt Mamertines, byen Messina på den nordlige delen av Sicilia, der de drepte alle mennene og tok kvinnene som sine hustruer. Fra denne basen begynte de å terrorisere landsbygden, og de ble et problem for den uavhengige byen Syracus. Da Hiero II av Syracus kom til makten i 265 f.Kr., bestemte han å gå til aksjon mot mamertinene og beleiret Messina. Mamertinene ba om hjelp fra to stater: Karthago og Roma.

Ivrig som de var etter kontroll over den fruktbare øya Sicilia, sendte begge statene sine hærer til området. For romerne, som ikke hadde en marine på denne tiden, var dette den første kampanjen utenfor Italia. Messina-problemet ble snart glemt, og det skulle vise seg at striden heller sto mellom de to supermaktene med Syracus i midten. I de etterfølgende årene forekom det noen få småkamper mellom de to hærene, der begge maktene testet terrenget og lærte hvordan å manøvrere seg i det bakkede landskapet på Sicilia.

[rediger] Beleiringen av Agrigentum

I 262 f.Kr. sendte romerne en hel hær til Sicilia, anført av de to konsulene Lucius Postumius Magellus og Quintus Mamilius Vitulus. Fire legioner og alliert kavaleri, tilsammen 40 000 menn. Dette var en reaksjon på den karthagenske rekrutteringen som hadde foregått de siste årene. Roma ble støttet av det nå allierte Syracus, og de marsjerte i juni samme året mot Agrigentum, som lå på den sørvestlige kysten av Sicilia. Denne byen skulle fungere som en base for den forventede karthagenske armeen, men da romerne ankom var den bare bemannet med en liten gruppe, ledet av Hannibal Gisco

Gisco svarte med å barrikere byen sammen med befolkningen og alle varer de kunne finne i de nærliggende områdene. Byen var forberedt på en langvarig beleiring, og det eneste Gisco kunne gjøre var å vente på forsterkninger fra Karthago. På denne tiden var beleiringsutstyr, som for eksempel beleiringstårn, ukjent for romerne. Den eneste måten de kunne erobre en befestet by som Agrigentum var en blokkade. Dermed stasjonerte hæren utenfor bymurene, og var forberedt på å være der til byen overga seg på grunn av sult. Med logistisk hjelp fra Syracus, var deres egne forsyninger ikke et problem.

Noen få måneder senere begynte Gisco å kjenne virkningene av blokkaden, og sendte bud om øyeblikkelig hjelp fra Karthago. Forsterkningene kom til Heraclea Minoa vinteren 262-261 f.Kr., 50 000 soldater, 6000 kavaleri og 60 krigselefanter, anført av Hanno. Forsterkningsstyrken marsjerte sørover for å redde sine allierte, og etter noen få mindre kavaleri-konfrantasjoner satte Hanno opp sin leir i nærheten av den romerske. Hanno satte umiddelbart sine soldater i militærformasjon, men romerne avslo invitasjonen. I stedet befestet romerne seg på den ytre siden, og bygde en linje sirkumvallasjon. Agrigentum-blokkaden fortsatte, men romerne ble nå selv beleiret.

[rediger] Slaget

Med Hanno stasjonert utenfor basen kunne ikke lenger den romerske forsyningen fra Syracus komme frem. I frykt for å gå sult i møte, bestemte konsulene seg for å gå til angrep. Denne ganger var det Hanno som nektet å stille opp, trolig med den intensjon å heller sulte dem ut. Samtidig begynte tilstandene innenfor bymuerene til Agrigentum å bli kritiske, etter mer enn seks måneders beleiring. Hannibal Gisco, som kommuniserte med utsiden ved hjelp av røyksignaler, tryglet om hjelp, og Hanno ble til slutt tvunget til å akseptere nærkamp. Detaljene rundt selve slaget er forskjellig berettet i ulike kilder.

Hanno stasjonerte det karthagenske infanteriet i to linjer, med elefantene og forsterkningene i den andre, og kavaleriet ble trolig utplassert på flankene. Den romerske slagplanen er ukjent, men de organiserte seg trolig i den typiske triplex acies-formasjonen. Alle kilder er enige om at kampene varte lenge og at romerne klarte å knekke den karthagenske fronten. Dette forårsaket panikk i bakkant og de karthagenske reservene flyktet fra slagmarken. Det er også sannsynlig at elefantene fikk panikk, og at de i flukten deorganiserte den karthagenske formasjonen. Uansett, romerne klarte å slå motsanderen og ble seierherrer. Deres kavaleri klarte å angripe leiren til Karthago og ta flere elefanter til fange. Slaget ble ingen komplett suksess da flesteparten av Hannos soldater, og til og med Hannibal Gisco, klarte å flykte.

[rediger] Ettervirkninger

Etter dette slaget okkuperte RomaAgrigentum og solgte hele befolkningen som slaver. De to konsulene ble seierherrer, men på grunn av Giscos flukt ble de ikke gitt triumf da de kom tilbake.

Etter 261 f.Kr. kontrollerte Roma det meste av Sicilia og sikret kornavlingene til eget bruk. Dette slaget var den første storstilte kampanjen kjempet utenfor Italia, og seieren ga romerne ekstra selvtillitt til å fortsette med oversjøiske kampanjer.

[rediger] Referanser

• The Fall of Carthage, av Adrian Goldsworthy, Cassel