Tredje punerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Punerkrigene
Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Den tredje punerkrigen ble utkjempet mellom Karthago og Roma fra 149 f.Kr. til 146 f.Kr. Det var den tredje av tre betydelige kriger mellom den tidligere fønikiske kolonien Karthago og den romerske republikk. Konfliktene ble kalt «punerkrigene» på grunn av at romernes navn for karthagenerne var Punici (eldre Poenici, på grunn av deres fønikiske opphav).

[rediger] Bakgrunn

I årene mellom den andre og tredje punerkrig, var Roma opptatt med erobringen av de hellenistiske imperiene i øst, og med å nådeløst undertrykke de iberiske folkene i vest, selv om de hadde vært essensielle i Romas suksess i den andre puniske krig. Karthago var strippet for allierte og territorium (Sicilia, Sardinia og Hispania) og led under en krigserstatning på 200 sølv-talenter som skulle betales hvert år i 50 år.

Romerne hadde fortsatt et bittert hat mot Karthago som nesten hadde ødelagt dem i den andre punerkrigen. Følelsene satt så dypt at den mektige statsmannen Cato vanligvis uttrykte i diskusjoner om Karthagos skjebne, ceterum censeo Carthaginem delendam esse, som betyr «og forøvrig mener jeg at Karthago må ødelegges». Imens hadde Karthago fått tilbake mye av sin velstand gjennom handel, noe som alamerte Roma om at et gjenoppstått Karthago kunne igjen true dem med krig.

Fredsavtalen fra slutten av den andre punerkrigen krevde at alle grensetvister som involverte Karthago skille behandles av det senatet og krevde at Karthago skulle få Romas eksplisitte godkjennelse før de væpnet sine innbyggere eller leiet soldater. Resultatet var at Karthago måtte ta alle sine grensedisputer med Romas allierte, Numidia, til senatet hvor det ble nesten alltid tatt bestemmelser i Numidias favør.

[rediger] Krigens gang

Se også: Slaget ved Karthago

I 151 f.Kr. var karthagenernes gjeld til Roma helt tilbakebetalt, noe som i hellenistisk tankegang betydde at traktaten var nå utgått, selv om den i romernes øyne ikke var det. Romerne så istedet på traktaten som en permanent deklarasjon over karthagenisk underordning til Roma, på samme måte som de romerske traktatene med hennes italiske allierte. Numdia satte i gang enda et angrep på karthagenisk jord, og i respons satte Karthago umiddelbart i gang en ekspedisjon for å slå tilbake den numidiske invasjonsstyrken.

Resultatet var at Karthago led et ydmykende militært nederlag og ble påkrevd nye femti år med gjeld til Numidia. Etterpå viste Roma misnøye med Karthagos beslutning om å føre krig mot hennes nabo uten Romas godkjenning, og fortalte henne at for å unngå krig måtte hun «blidgjøre det romerske folk». Det romerske senatet begynte så å samle en armé. Etter Utica deserterte til Roma i 149 f.Kr., erklærte Roma krig mot Karthago. Karthagenerne gjorde en rekke forsøk på å forhandle med Roma, fikk et løfte om at dersom tre hundre barn av Karthagos elite ble sendt som gisler til Roma, skulle karthagenerne beholde rettighetene sine til deres land og selvstyre. Men selv etter at dette var gjort, landet romerne en armé ved Utica hvor konsulene krevde at Karthago skulle overlevere alle våpen og rustninger. Etter at de ble overlevert, krevde romerne i tillegg at karthagenerne skulle flytte minst 16 km inn i landet, mens selve Karthago ble brent ned. Da karthagenerne hørte dette, oppgav de forhandlingene og byen ble umiddelbart beleiret, noe som startet den tredje punerkrigen. Karthagenerne holdt ut beleiringen fra 149 f.Kr. til 146 f.Kr., da Scipio Aemilianus tok byen med storm.

[rediger] Etterspill

Mange karthagenere døde av sult i den siste tiden av beleiringen, mens mange andre døde i de siste seks dagene av kampene. Da krigen sluttet ble de siste 50 000 karthagenerne, en liten del av den opprinnelige befolkningen, solgt som slaver.

Byen ble systematisk brent i noe mellom 10 og 17 dager. Så ble bymurene, dens bygninger og dens havn helt ødelagt og det omkringliggende området ble vistnok saltet for å sikre at ingenting kunne gro der igjen. Saltingen kan ha vært en symbolsk forbannelse mot Romas beseirede fiende, eller beretningene kan ha diktet det opp. Det er ikke tilstede i beretningene om krigen, og dagens historikere bestrider at det faktisk skjedde.

Resten av Karthagos territorier ble annektert av Roma og grunnlagt som den romerske provinsen Afrika.