Robert Brasillach
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Under utvikling: Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.
Robert Brasillach (født 31. mars 1909 i Perpignan i Frankrike (nær den spanske grensen), skutt 6. februar 1945 i Montrouge), var en fransk forfatter, journalist, filmkritiker og antisemitt. Han ble dømt til døden for landsforæderi, på grunn av det og den store litterære produksjonen hans betraktes han som en martyr av det ekstreme høyre i Frankrike. Det har blitt spekulert i at Brasillach var homofil og at det bidro til den strenge straffen.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn og utdannelse
Faren til Robert var løytnant i de franske kolonistyrkene, og var derfor fraværende under første del av sønnens liv. I 1914 ble han drept i Marokko av muslimske opprørere, da var Robert ennå ikke seks år. Da han var ni giftet moren seg om igjen, med en lege, og hele familien flyttet fra Syd-Frankrike til byen Sens utenfor Paris. Etter å ha fullført grunnskolen i Sens dro Brasillach 16 år gammel til Paris for å gå på Lycée Louis-le-Grand, som er en forberedende skole for å komme inn på et av Frankrikes mest prestisjefulle universitet, École Normale Supérieure. Dette klarte han da også med et nødskrik, han ble opptatt som nummer 26 av 28.
École Normale er en utklekkingsplass for Frankrikes fremtidige politiske og kulturelle ledere, sammen med Robert gikk bl.a. Jean-Paul Sartre og Georges Pompidou, og syv Nobelprisvinnere har gått på denne ene av «Grandes écoles». Dette var en vei som også var åpen for Brasillach, men som han vendte seg bort fra. Han konsentrerte seg etter hvert om sin egen litterære produksjon, dessuten var han for uavhengig til å fordype seg i det obligatoriske pensumet. Det forventes at studentene tar en prøve (agrégation) som leder inn mot en embetskarriere, Brasillach strøk på den både i 1930 og 1931.
[rediger] Personlig liv
Brasillach hadde et noe spesielt familieliv. Hans beste studievenn, Maurice Bardèche, giftet seg i 1932 med Brasillachs søster Suzanne, og alle tre flyttet sammen i en utvidet familie. Forholdet mellom de tre var så nært at Brasillach ble med bestevennen og søsteren på bryllupsreisen deres.
Det gikk mange rykter om at Brasillach var homofil, andre intelektuelle fascister som Louis-Ferdinand Céline og Pierre Drieu la Rochelle brukte det for å fornærme ham. Bardèche og Brasillach ble av en studiekamerat kalt «brasillèche et bardache» (på fransk betyr lèche å slikke, mens bardache betyr en gutteprostituert). Under den tyske okkupasjonen hadde han en tett forhold til et medlem av den tyske administrasjonen, Karl-Heinz Bremer, og var utrøstelig da han senere falt på østfronten. Det er ikke mulig å si noe avgjørende om dette, men hvis ryktene stemmer kan det delvis forklare Brasillachs vei mot fascismen: En beundring for den nazistiske maskuliniteten og mektige menn, som også går igjen i mye av skrivingen hans.
[rediger] Politisk utvikling
Brasillach ble tidlig i studietiden tiltrukket av Action Française, som under ledelse av Charles Maurras samlet store deler av det franske ytre høyre. I opposisjon til Den franske revolusjon og dens republikanske idéer, sto bevegelsen for de klassiske tradisjonelle verdiene: Monarki, katolisisme og fremmedfrykt - spesielt antisemitisme. Bevegelsen hadde stor oppslutning blant studenter og intelektuelle.
Mellom 1932 og 1939 beveget Brasillach seg vekk fra den mer konservative Action Française, og mot kretsen rundt den radikale avisen Je Suis Partout (Jeg er overalt). Je Suis Partout ble snart det ledende talerøret for fascisme og antisemitisme i Frankrike. En viktig pådriver for ham var den høyreekstreme oppstanden i Paris 6. februar 1934, da femten høyredemonstranter ble skutt av politiet og 1500 skadet (6. februar er forøvrig datoen da Brasillach ble henrettet i 1945, han var selv svært klar og stolt over symbolikken i det, hver 6. februar etter 1934 hadde han pleid å legge fioler på stedet for sammenstøtet). I 1937 ble han sjefsredaktør for Je Suis Partout, samme år dro han til nazistenes partidag i Nürnberg og beskrev den i den begeistrede artikkelen Hundre timer med Hitler. I Brasillachs øyne var det nazistiske Tyskland en heroisk og romantisk idé, helt motsatt det Frankrike han oppfattet som gjennomdekadent.
[rediger] Litterær produksjon
Det er ganske typisk for Brasillach at hans første offentlige publikasjon (i 1930) var en ondskapsfull og falsk nekrolog over André Gide, som han laget med begrunnelsen at Gide nå var en gammel mann som likegodt kunne dø (Gide var da 60 år). Bakgrunnen var at Gide hadde beveget seg fra å ha sympati med Action Française til å bli kommunist. Mange av de kronikkene Brasillach skrev har en svært hatefull tone. Allerede året etter var han en etablert kritikker i magasiner som Revue Française og Revue Universelle, men også i avisen Action Française (talerør for den politiske bevegelsen). Samme år ble han litteraturansvarlig i Action Française, selv om dette var en politisk avis ble den regnet som det viktigste litterære talerøret i Frankrike ved siden av L'Humanité (utgitt av kommunistpartiet).
Hans første bok Présence de Virgile, om den romerske forfatteren Vergil, kom ut i 1931. Deretter fulgte en lang rekke bøker og artikler om litteratur, historie og film, og også fem romaner: I 1932 Le Voleur d'étincelles (Stjernetyven), 1934 kom L'Enfant de la nuit (Barn av natten), så i 1936 Le Marchand d'oiseaux (Fugleselgeren), deretter i 1937 Comme le temps passe (Som tiden går) og tilslutt Les Sept coleurs (De syv fargene) i 1939. Romanene uttrykker en merkelig blanding av naiv uskyld, og av vold og perversitet. Brasillachs mest vellykkede bok skrev han sammen med Bardèche i 1935: Histoire du cinêma, dette var en banebrytende bok om filmens historie. Skuespillet Bérénice ble forsøkt satt opp på Théâtre des Arts i Paris i 1957, men ble tatt av plakaten etter tre dager på grunn av voldsomme antifascistiske demonstrasjoner. I 1941 kom memoarene hans, Notre avant-guerre (Vår før-krigstid), som gir en god beskrivelse av Frankrike før andre verdenskrig.
Under krigen publiserte Brasillach to romaner som føljetonger i Je Suis Partout: La Conquérante (Den kvinnelige erobreren) i 1942 og Six heures à pendre (Seks timer å slå i hjel) i 1944.
[rediger] Krigsfangenskap
Brasillach ble kalt ut til tjeneste i hæren høsten 1939, som løytnant. Da Frankrike kapitulerte for Tyskland etter invasjonen i 1940, måtte han 25. juni gå i et ti måneders langt krigsfangenskap. Det man vet om Brasillachs opphold i fangeleiren bygger på hans egne artikler og brev, samt utsagn fra medfanger. Han misslikte seg tydeligvis ikke, akkurat som i skoletiden fikk han oppleve et tett fellesskap med andre menn. Mange av dem fikk han nære bånd til, under rettsaken i 1945 underskrev et stort antall av de tidligere medfangene et forsvarsskrift for ham. På den annen siden var ikke hatet til jødene blitt mindre, og ting han selv skrev antyder at han anga jødiske medoffiserer til tyskerne. Hvis dette stemmer, hadde det vært forræderi i henhold til fransk lov, men det ble ikke nevnt i rettsaken mot ham etter krigen. Dette behøver ikke å bety så mye, forfølgelsen av jøder var ikke et tema i det franske rettsoppgjøret før flere tiår senere. Under fangenskapet skrev han skuespillet Bérénice og laget utkastet til romanen Les Captifs (Fangene). Han holdt også foredrag for soldatene, sammen med andre intelektuelle offiserer. Foredragsseriene beskrev han senere i artikkelen Universités des camps (Universitetene i leirene).
Brasillach slapp ut fra krigsfangenskapet i april 1941, det var lenge før de andre fangene. Grunnen var at den tyske ambassaden i Paris allerede året før hadde sendt en offisiell henstilling om at han måtte slippes fri, man forventet å kunne dra nytte av ham.
[rediger] Je Suis Partout
Det Frankrike Brasillach kom ut til, var delt i to. Den nordlige og vestlige delen av landet var okkupert av tyskerne (bl. a. Paris), mens den sør-østlige delen og koloniene var ikke okkupert og ble styrt av det reaksjonære Vichy-regimet. Vichy ble ledet av en av de store heltene fra første verdenskrig, marskalk Philippe Petain, og i de første årene etter kapitulasjonen 1940 var det svært populært i den franske befolkningen. Regimet erklærte den tredje republikken for avskaffet, startet forfølgelse av de tidligere politiske lederne, erstattet revolusjonens og republikkens motto Frihet, likhet og brorskap med det nye Arbeid, familie og fedreland, og byttet nasjonens offisielle navn Den franske republikk ut med Den franske stat. Etter andre verdenskrig er det gradvis og motvillig blitt avslørt at regimet var en ivrig pådriver i deportasjonen av franske jøder til tyskernes dødsleire. I tillegg til disse to områdene kom også «det frie Frankrike» ledet av Charles de Gaulle i eksil, som sammen med kommunistene organiserte motstandsbevegelsen mot tyskerne.
Allerede i fangeleiren hadde Brasillach på ny begynt å skrive i Je Suis Partout, og da han slapp fri overtok han igjen som sjefsredaktør. Je Suis Partout utviklet seg i løpet av okkupasjonen til å bli en rabiat kollaboratøravis, med sterke oppfordringer om samarbeid med det nazistiske Tyskland og med voldsomme angrep på «de onde kreftene»: Kommunistene, politikerne fra den gamle republikken (de burde drepes, og flere av dem ble da også drept av Milicen etter avisangrepene) og jødene (som bl.a. ble sammenlignet med rotter). Det mest infame var en ukentlig spalte, som avslørte identiteten og oppholdsstedet til personer og familier som prøvde å holde seg skjult for enten tyskerne eller Vichy-myndighetene. Til tross for dette var det den mest leste avisen i den okkuperte sonen, med et opplag på 300 000 i 1944.
I oktober 1941 dro Brasillach, sammen med Karl-Heinz Bremer, på en forfatterkonferanse i Weimar. Turen var betalt av den tyske ambassaden, dette ble et av anklagepunktene mot ham i rettsaken i 1945.
Noen dager etter at Bremer ble drept på østfronten sommeren 1943, skrev Brasillach en hatefull artikkel med angrep på kommunister, sosialister, jøder, katolikker, protestanter, frimurere og finansverdenen, i artikkelen står hans kanskje mest beryktede formulering: «Skill ut jødene en bloc og ikke spar selv de minste» (dvs. selv barna må deporteres). Rett etter dette dro han på en ny tur, denne gangen for å inspisere østfronten.
I august samme år oppsto det en intern uenighet i Je Suis Partout, en fraksjon ledet av Brasillach ville vri avisen vekk fra støtten til tyskerne og gjøre den om til et litterært tidsskrift. Den andre fraksjonen ville tvertimot intensivere arbeidet for fransk nazisme, den innbefattet blant annet den største eieren. Resultatet ble at Brasillach og noen andre forlot avisen, og Brasillach fortsatte å skrive for en annen kollaboratøravis, Révolution Nationale.
[rediger] Frigjøringen
24. august 1944 gikk franske og amerikanske styrker inn i Paris, etter å ha kjempet seg frem fra strendene i Normandie. Mange av Brasillachs medkollaboratører hadde flyktet til Tyskland (bl.a. kollegane fra Je Suis Partout), men Brasillach valgte å bli i byen. Han gikk i dekning hos en venninde og levde skjult en måned. For å få ham til å røpe seg arresterte myndighetene hans gamle mor i Sens, da Brasillach hørte om det meldte han seg for myndighetene.
Han ble sittende fem måneder i fengsel, for det meste i Fresnes-fengselet. Paradoksalt nok var det en lykkelig tid for Brasillach, og en av hans litterært mest produktive: Han skrev skuespill, dikt, essayer og oversatte Shakespeare. Et av essayene var et selvforsvar, Lettre à un soldat de la classe '60 (Brev til en soldat fra 60-årgangen). I tillegg brukte han sitt retoriske talent til å hjelpe medfanger med å forberede deres rettsaker, og han fikk etterhvert en nærmest mytisk status i Fresnes.
[rediger] Rettsaken
Brasillach sto tiltalt for forræderi ved å ha samarbeidet med en fiende av Frankrike, tiltalen bygget delvis på straffeloven av 1939 og delvis på en omskrivning av den, gjort av de Gaulles «frie Frankrike» i 1944. Omskrivningen generaliserte begrepet samarbeide fra bare å gjelde i krigstid til også å gjelde dersom nasjonen var okkupert av fienden. Man ga lovendringen tilbakevirkende kraft, stikk i strid med vanlig rettspraksis. En annen kompliserende faktor var at Frankrikes legale styresmakter (Vichyregimet) hadde undertegnet en våpenhvileavtale med Tyskland i 1940 og deretter samarbeidet med tyskerne, nettopp det samme som Brasillach var tiltalt for. Gaullistene så det anderledes, de mente at republikken aldri hadde opphørt å eksistere og at Vichyregimet derfor ikke hadde representert Frankrike.
Rettsaken fant sted i januar 1945. Aktor i saken var Marcel Reboul og forsvareren Jacques Isorni, begge var profilerte jurister. Ironisk nok hadde Reboul vært aktor under Vichyregimet og underskrevet en troskapsed til Petain (det samme hadde dommeren i saken, Maurice Vidal, gjort), mens Isorni hadde forsvart politisk forfulgte. Reboul og Isorni ble enige om ikke å føre vitner, da begge sider hadde vitner som kunne skade den andre siden, isteden bygget man mye av argumentasjonen på ting Brasillach hadde skrevet under okkupasjonen. F.eks. hadde han som redaktør av Je Suis Partout i 1942 omtalt republikken som «en gammel syfilitisk hore, stinkende av tung parfyme og gjærinfeksjon, fortsatt dunstende av vond lukt, fortsatt stående på fortauet. Til tross for hennes kreftsår og hennes gonore, har hun plassert så mange sedler i strømpebåndet at klientene hennes ikke har hjerte til å forlate henne». Dette skrev han mens republikkens gamle ledere, bl.a. Léon Blum, ble rettsforfulgt av Vichyregimet.
[rediger] Litteratur
- Alice Kaplan: The Collaborator ISBN 0-226-42414-6
- Ernst Nolte: Der Faschismus in seiner Epoche: Die Action française, Der italienische Faschismus, Der Nationalsozialismus
- Michael Curtis: Verdict on Vichy, Power and Prejudice in the Vichy France Regime ISBN 0-297-84224-2
- Julian Jackson: France - The Dark Years 1940 - 1944 ISBN 0-19-925457-5
