Norrøn litteratur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vi regner den norrøne tiden fra 700 e.kr. til 1350 e.kr. Norrønt språk ble skrevet og snakket i Norge, Sverige og Danmark og på Island, Færøyene og Grønland. Før det latinske alfabetet kom rundt år 1000, ble svært lite nedskrevet pga. det tungvinte runealfabetet (fuþark'en). Før år 1000 ble det meste overført muntlig, og disse fortellingene ble senere skrevet ned. Denne samlingen tekster kalles Den eldre Edda. Det var disse tekstene Snorre Sturlason bygde Den yngre Edda på.
Innhold |
[rediger] Runer
Den første formen for litteratur i Norden som vi vet om kalles runer. Runer var et skriftspråk, og runealfabetet kalles futharken. Runene regner vi med er skrevet rundt år 200 e. Kr. De skrev aldri lange tekster med runer. Det var det viktigste, og enkleste de skrev, som for eksempel ved sin boplass kunne skrive «Her bor Torleif»
[rediger] Snorre Sturlason
Om vi går tusen år tilbake i tid, så levde det en mann på Island som skulle få stor betydning for norsk historie. Han heter Snorre Sturlason, og han levde på 1200-tallet. Vi kan sammenligne Snorre med Asbjørnsen og Moe, som samlet og skrev ned fortellinger, som hadde blitt muntlig overlevert i generasjoner. Mange av historiene han skrev ned kommer fra Norge, og er blitt brakt over til Island. Beretningene hans er de eneste beretningene vi har fra Norge i så tidlig tid, i tillegg til islendingesagene. De sagaene har ukjente forfattere o det er litt usikkert om de er sanne eller ikke. I Heimskringla skriver Snorre om de norske kongene fram til 1177. Heimskringla er også kalt Snorres kongesagaer. Kongesagaer er prosatekster, som forteller om kongene i den norrøne tida.
Fra den norrøne tida har vi to poesisjangrer, som er viktige for vår viten om den norrøne mytologien og den norrøne tida. Disse to kalles Eddadikt (Den eldre Edda) og Skaldekvad (Den yngre Edda).
[rediger] Eddadiktene
Eddadiktene ble til ca. 800 e. Kr., og har anonyme forfattere. De ble muntlig overlevert i ca. 400 år, før de ble skrevet ned. Eddadiktene kan vi enda dele inn i flere ulike deler. De tre viktigeste diktene heter Håvamål,Trymskvida og Voluspå. I Håvamål er det Odin som forteller. Håvamål betyr ”den høyes tale”. Odin forteller oss mennesker hvordan vi skal leve, og hvordan vi skal oppføre oss mot andre medmennesker. Håvamål inneholder altså regler og normer. Det brukes forskjellige rim i Håvamål og Voluspå. I Håvamål brukes en rimtype som heter Ljodahått, mens Fornyrdislag brukes i Voluspå. Begge rimtypene er veldig like. De inneholder begge bokstavrim (allitterasjon), der linjene i diktene blir gruppert, og et rim kalles et rim når det finnes to ord som begynner på samme konsonant eller ulik vokal.
Håvamål og Voluspå inneholder ingen hovedpersoner, og det er derfor de kalles Gudedikt. Den andre formen Eddadikt kalles heltedikt. I heltediktene er det navngitte hovedpersoner, som har usannsynlige egenskaper.
[rediger] Islendingsagaene
Islendingesagaene er et høydepunkt i verdenslitteraturen. De er prosatekster, og er meget spesielle. Hva som gjør de så spesiell, er at sagaene forteller om livet til vanlige mennesker som bodde på Island rundt år 1000. Forfatterne er her også anonyme, og mange av sagaene har vært muntlige fortellinger. Disse sagaene kan sammenlignes med dagens såpeserier. Dramatiske begivenheter mellom mektige ætte-familier på Island, som i Gunnlaug Ormstunges saga. Grunnen til at det heter islendingesagaer, er at handlingene foregår for det meste på Island, og at de er skrevet på islandsk. Men Norge spiller en sentral rolle i sagaene, fordi mange av personene i sagaene reiste til Norge, som Gunnlaug Ormstunge.
