Magnus VI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnus VI Lagabøte Konge av Norge
Navn:	Magnus Håkonsson
Regjerte:	1263–1280
Født:	1. mai 1238
Død:	1280
Foreldre:	Håkon Håkonsson
Ektefelle‍(r):	Ingeborg Eriksdatter
Barn:	Eirik Håkon

Magnus Lagabøte (Magnus VI) (født 1. mai 1238, død mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263–1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger.

Magnus var sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Magnus fikk kongsnavn allerede i 1257 og hadde regjert sammen med faren i flere år da kong Håkon la ut på et storstilt krigstokt mot Skottland, men som endte i ulykke, både for krigen og for kongen. Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge ved farens død kom det intet brudd i den politiske kontinuiteten, og han ble kronet i 1261. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

[rediger] Ny utenrikspolitikk

Kong Magnus brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (se Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt mens forholdet til Skottland var mer tvetydig ettersom det skotske riksstyret etter 1270 ikke oppfylte de betalinger de etter Perth-traktaten hadde forpliktet seg til, men Magnus unnlot å presse på, og på slutten av hans liv, kort tid før 1280, ønsket han å bedre forholdet. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander III, Margareta, var første steg.

[rediger] «Lovforbedreren»

Side fra Magnus Lagabøte's landslov. Eksemplar fra ca.1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.

Tilnavnet ‘Lagabøte’, det vil si ‘Lovforbedreren’, fikk han fordi han ‘bøtet’ på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landskapsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjalt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

[rediger] Hindringer i Norden

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Frostatingseglet viser kong Magnus Lagabøte på St. Hansdag i 1274 idet han sitter på tronen og gir lagmannen for Frostatinget den nye Frostatingsloven.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

[rediger] Nyvinninger

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

[rediger] Magnus dør

I mai 1280 dør den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Tronfølgeren er Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

[rediger] Stamtavle