Inga fra Varteig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Birkebeinerne flykter med Ingas sønn, kongsemnet Håkon, til Nidaros i 1206.

Inga fra Varteig (født 1185, død 1234) hadde et forhold til kong Håkon Sverresson av Norge, fødte ham sønnen Håkon Håkonsson utenfor ekteskap, men bar senere jernbyrd for å bevise sannheten om sønnens kongsarv. Hun er en av de kvinner som har spilt en betydelig rolle i Norges historie.

[rediger] Bakgrunn

Inga Ingesdatter ble født i Varteig i nærheten av Sarpsborg. Trolig hørte hun til en god bondeslekt i Østfold. Etter sigende skal hun ha vært meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), gjorde hun bekjentskap med Håkon Sverresson. Bekjentskapet ble intimt og hun ble senere gravid med barnet som skulle bli Norges store konge Håkon Håkonsson. I følge Håkon Håkonssons saga bodde «Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det.» Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202.

[rediger] Borgerkrigen i Norge

Håkon Sverresson fikk regjere i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet. Ryktene sa at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham.

Kongens død satte stabiliteten i Norge over styr. Januar måned 1204 må ha vært en tung og mørk tid for landet som ble delt mellom profesjonelle krigere av baglere («fredspartiet») på den ene siden og birkebeinere («krigspartiet») på den andre siden. Folk flest, bønder og lendmennene var derimot trette av krig og uår.

Birkebeinerne fremmet barnekongen Guttorm Sigurdsson, en sønnsønn av kong Sverre, men denne døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, den dattersønn av Harald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arneson. Det var ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i sentrum av baglerriket og Inga fra Varteig var i en vanskelig posisjon. Mens hun var gravid ble hun sveket av sine frender. Hun måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun bodde på nabogården Folkenborg i Eidsberg da hun i 1204 fødte Håkon. Et barn som for enkelte grupper, spesielt baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte likvideres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid og var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.

[rediger] På flukt vinterstid

I 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar på julaften, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av biskop Nikolas og baglerne. De bar med det lille barnet, den halvannet år gammel gutten Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplendene for å bringe sitt kongsemne til kongsgården på Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.

Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skevla og Skjervald Srukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.

De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir rom for å tro at Inga ved hjelp av veivisere fant frem til løa og var med på den videre ferden. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.»

Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norges historien og fortsatt minnes i kunst og årlige skiløp. Den strabasiøse ferden gir også ekko til da den norske kongefamilien måtte flykte gjennom Norge i 1940 med den tyske invasjonshæren etter seg.

[rediger] Ingas sønn blir Norges konge

Lille unge Håkon hos Helge Vasse, fra gammelt stikk.

Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med Håkon, frillesønnen til Håkon Sverresson, som kongsemne. Jarl Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson, ble tatt med overraskelse.

Det var et dristig prosjekt birkebeinerne fremmet. De krevde at man skulle ta hensyn til Håkon, se bort fra hans uekte fødsel og det tvilsomme farskapet som man kun hadde Inga fra Varteigs ord for. Geistligheten i Nidaros nektet å godta andre enn Skule Bårdsson, men erkebiskop Guttorm var på visitas i Hålogaland.

Birkebeinerne satt hardt mot hardt og stevnet Øyrating på egen hånd hvor veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Birkebeinerne fikk hyllet Håkon til tross for at prestene stridde imot og nektet å bære ut Hellige-Olavs skrin til å sverge kongseden på og tillegg nektet Inga fra Varteig å bære jernbyrd for sønnen. Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.

Kroningen ble gjentatt i Bergen noen måneder senere og da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin

[rediger] Jernbyrd

Historikere tror at Inga kongsmor, kort etter Håkons fødsel i 1204, giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.

Det var ikke et hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, «bærer jern» for sannheten om at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. «Jernbyrd» kommer fra norrønt járnburdr og betyr å bære glødende jern. Det var den kristne kirken som selv innførte tradisjonen om at sannheten ville bli bevist med å gripe et stykke jern fra kokende vann og gå ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår en tid etter hadde Gud selv tatt til stilling til skyld eller uskyld. Harald Gille (1130-1136) bevist tilsvarende sin rett til kongstronen ved å gå på glødende jern. Paven selv gikk i mot det i 1216 og den norske kirken forbød tradisjonen i 1247. I steden avgjorde man tvister ved å bruke vitner.

Gunnar Reiss-Andersen skrev i 1940 diktet «Jernbyrd» hvor siste vers binder jernbyrd med nasjonens tunge tak:

Bærer du jernbyrd mitt land?

- Som en kongsmor, din like,

bar dette brennende purpur

for retten til riket.

[rediger] Etterspill

Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som en av Norges største konger. Håkon Håkonsson (1204 – 1263) skapte fred i Norge etter de opprivende borgerkrigene og under Håkons styre hadde Norgesveldet sin storhetstid i middelalderen.

Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Kongsmoren Inga døde i Bergen i 1234.

Utenfor tidligere kommunehuset i Varteig står en bauta til minne om Inga fra Varteig, som hun har blitt hetende etter at Henrik Ibsen skrev Kongs-Emnerne.

Inga Låmi, Norges største skimønstring for kvinner er oppkalt etter Inga fra Varteig. Det blir arrangert fra Birkebeineren Skistadion i Lillehammer andre helgen i mars hvert år. Det første rennet i 1993 hadde 1638 påmeldte. Til Inga-låmi i 2002 meldte det seg over 5000 jenter i alle aldre.