Islam i Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Del av en serie artikler om |
| Islams fem søyler |
|
Trosbekjennelsen • |
| Biografier |
| Tekster og andre troskilder |
|
Tawhid • Koranen • Sunnah • Hadith • Teologi • Fiqh • Muhammeds liv • Sharia |
| Islamske retninger |
| Religiøse ledere |
| Islamsk arkitektur |
| Islams hellige byer |
| Samfunn |
|
Historie • Filosofi • Kunst • Kalender • Høytider • Kvinner • Politikk • Islamisme |
| Se også |
|
Bahai • Drusere • Fatwa • Kalif • Islam i Norge |
Islam er den nest største religionen i Norge. I 2003 bodde det ca. 115 000 mennesker med muslimsk bakgrunn i Norge.[1] I 2004 var om lag 2% av befolkningen, ca. 80 000 personer, medlemmer i 92 muslimske trossamfunn i Norge. Rundt 60 000 av disse bor i Oslo og Akershus.[2] De fleste muslimer i Norge har innvandrerbakgrunn, dvs. begge foreldrene er født utenfor Norge. Det islamske miljøet i Norge er sterkt fragmentert, men mange moskéer er organisert i paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge.
Innhold |
[rediger] Historikk
I islandske annaler står det at det kom sendebud fra den muslimske sultanen i Tunis til Norge på 1260-talet, etter at kong Håkon Håkonsson tidligere hadde sendt sine sendebud til sultanen med rike gaver. Det er ikke urimeleg å tro at det har kommet muslimer til Norge før dette òg. Men merkbare antall muslimer som bor i Norge har det ikke vært før i etterkrigstida på 1900-tallet. I forhold til i andre europeiske land startet innvandring fra muslimske land seint i Norge, og nådde ikke merkbart antall før slutten av 1960-talet. I 1975 ble det innført innvandringsstopp, men reglene for familiegjenforening var relativt liberale i noen år etter dette. Tallet på muslimer i Norge ble første gang registrert i offisiell statistikk i 1980, da antallet ble oppgitt til 1 006. Denne statistikken er basert på medlemskap i en registrert menighet, og det er meget sannsynlig at det lave antallet skyldtes at få muslimer var medlem av en moské. Religionshistorikeren Kari Vogt anslår at 10% av norske muslimer var medlemmer av en moské i 1980, mens denne andelen var økt til 70% i 1998. Det å skulle være medlem av en moské var et fremmed konsept for innvandrere fra muslimske land, men i Norge er det nødvendig for moskéene å operere med medlemslister fordi statstilskudd til religiøse menigheter er basert på medlemstall.
[rediger] Medlemstall
På slutten av 1990-tallet passerte islam medlemstallene i den katolske kirke og pinsevennene og ble dermed den største minoritetsreligionen i Norge. I 2004 var medlemmene i muslimske trossamfunn fordelt på 82 registrerte og 10 uregistrerte menigheter. 60 000 av muslimene (omlag 75%) og 40 av menighetene var å finne i Oslo og Akershus. Tallet på medlemmer har de siste åra økt kraftig:
- 1980: 1 006
- 1990: 19 189
- 2000: 56 458
- 2004: 80 838
(Kilde: Statistisk Sentralbyrå)
[rediger] Bakgrunn
Norske muslimer er ei svært fragmentert gruppe, som kommer fra mange ulike bakgrunner. Kari Vogt anslo i 2000 at det var omlag 500 norske konvertitter til islam. Resten er for det meste første- eller andregenerasjons innvandrere fra ei rekke land. De største innvandrergruppene fra muslimske land i Norge er fra:
- Pakistan: 27 675
- Irak: 20 076
- Somalia: 18 015
- Bosnia-Hercegovina: 14 822
- Iran: 14 362
- Tyrkia: 14 084
(2006) (Kilde: Statistisk Sentralbyrå)
En ukjent, men trolig høy, andel av disse innvandrergruppene er muslimer. Dette viser at den største gruppa norske muslimer har bakgrunn fra Pakistan, men ingen enkelt nasjonalitet utgjør så mye som en fjerdedel av den totale mengda.
[rediger] Moskeer
Den første moskeen i Norge var the Islamic Cultural Centre, som ble åpna i Oslo i 1974. Initiativtakerne var pakistanere som fikk hjelp fra det Islamic Cultural Centre som allerede hadde åpna i København. Den nye moskeen fulgte deobandi-retninga av sunni-islam. De som fulgte barelwi-retninga, som utgjorde flertallet av pakistanere i Norge, følte snart behovet for sin egen moské, og opna Central Jama'at-e Ahl-e Sunnat i 1976. Dette er i dag den største moskéen i Norge, med over 5 000 medlemmer. Etterhvert som den muslimske befolkninga økte, økte òg talet på moskéer raskt. Mens det samla tallet på muslimer var lavt var det naturlig at mange ulike grupperinger kom sammen i en moské. Men etter hvert som ulike innvandrargrupper økte i antall oppsto ønsket om egne moskéer for grupper av ulik nasjonalitet, språk og trosretning. Den første sjia-muslimske menigheten, Anjuman-e hussaini, ble grunnlagt alt i 1975 og tidlig på 80-talet oppsto egne marokkanske og tyrkiske moskéer.
Moskéene har vært viktige, ikke bare som steder for bønn men òg som møtested for medlemmene av minoritetsgrupper. Flere moskéer driver òg ulike former for sosialt arbeid, blant annet har enkelte av dem organisert hjemsending av avdøde medlemer til fødelandet for gravlegging. Moskéene er stort sett plassert i vanlege bygårder, og er ikke lett synlige i gatebildet. Inntil 2005 hadde det bare blitt bygd en moské spesielt for formålet, World Islamic Mission sin moské i Åkebergveien i Oslo, fra 1995. I 2000 ble denne moskéen òg den første som begynte med adhan, bønnerop. Moskéen fikk først løyve fra Gamle Oslo bydel til å holde adhan en gang i uka. Dette vedtaket ble anka av Fremskrittspartiet til fylkesmannen i Oslo og Akershus, men hans konklusjon var at det slett ikke var nødvendig med løyve for bønnerop, og moskéen sto dermed fritt til å utøve adhan etter eget ønske.[3] De valgte i første omgang likevel å avgrense seg til en gang i uka.
[rediger] Islamsk Råd Norge
Det fins en paraplyorganisasjon for muslimske menigheter i Norge, Islamsk Råd Norge (IRN), som ble oppretta i 1993. Utviklinga av muslimske trossamfunn i Norge hadde i 1980-åra gått i retning av fragmentering, da flere nye moskéer ble oppretta for nye muslimske grupperinger, uten at det fantes noen samlende organisasjon som kunne representere muslimene overfor det norske samfunnet. Det som utløste et nærmere samarbeid mellom menighetene var en invitasjon fra Mellomkirkelig Råd. Rådet ville gjerne etablere permanent kontakt mellom kristne og muslimske organisasjoner. Fra muslimsk side ble forslaget godt mottatt, men det fantes på den tida ingen enkelt organisasjon som kunne representere muslimene i et slikt forum. Den største moskéen, Central Jama'at-e Ahl-e sunnat tok initiativet og starta prosessen som førte til stiftinga av Islamsk Råd Norge 22. oktober 1993, fra starten med fem moskéer som medlemmer. Umiddelbart etterpå ble Kontaktgruppa for Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge oppretta. I mars 2006 har IRN 20 medlemsorganisasjoner, inkludert en paraplyorganisasjon for Rogaland som i sin tur omfattar sju moskéer. I 1999 ble det anslått at omlag halvparten av muslimene i Norge var med i moskéer som var med i IRN. Albanske, bosniske, pakistanske barelwi og deobandi, arabiske, tyrkiske, somaliske og gambiske moskéer er med i IRN. Sidan 1996 har IRN òg vært med i Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn, som omfatter alle de store religionene i Norge.
[rediger] Andre organisasjoner
Andre muslimske organisasjoner som går på tvers av enkelte menigheter finnes òg. I 1991 ble Islamsk Kvinnegruppe Norge (IKN) stifta, etter initiativ fra den norske konvertitten Nina Torgersen, og i 1995 kom Muslimsk Studentsamfunn ved Universitetet i Oslo. Den islamske stiftelsen Urtehagen ble oppretta i 1991 av Trond Ali Linstad, og drev først barnehage og ungdomsklubb. I 1993 søkte Linstad for første gong om å få opprette en muslimsk friskole. Arbeidarparti-regjeringa avslo søknaden i 1995 fordi det ville være "ugunstig for barnas integrasjon". Med regjeringsskiftet til sentrumsregjeringa i 1997 søkte Linstad igjen, og i 1999 ble søknaden godkjent. I august 2001 opna Urtehagen friskole med 75 elever. Men interne konflikter på skolen førte til at den ble nedlagt våren 2004.[4]
[rediger] Eksterne kilder
- Islamsk Råd Norge
- Muslimsk Studentsamfunn
- islam.no Uavhengig nettportal for islam i Norge
- SSB Statistisk Sentralbyrå. Befolkningsstatistikk. Innvandrerbefolkningen, 1.1.2006
[rediger] Litteratur
- Kari Vogt, Islam på norsk - Moskeer og islamske organisasjoner i Norge (Oslo, 2000)
- Jørgen S. Nielsen, Muslims in Western Europe (Edinburgh, 1992)
