Hekseprosessene
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
De store hekseprosessene er betegnelsen på et avgrenset historisk fenomen i Europa, fra om lag 1420 til rundt 1750. Hekseprosessene betyr rettslig forfølgelse av mennesker som hadde begått trolldomskriminalitet i en eller annen form. Denne typen menneskeforfølgelse rammet ofte kvinner og var på sitt mest intense i perioden 1560 til 1630. Den korrekte juridiske betegnelsen på forbrytelsen i Norge er trolldom, og om forbryteren trollkvinne eller trollmann. Det er først på slutten av 1600-tallet at man i Norge tok i bruk den tyske samlebetegnelsen heks (tysk hexe) for alle typer magi. I Norge (og andre skandinaviske land) er det altså mer historisk korrekt å tale om trolldomsprosessene.
Rettslig forfølgelse av trollfolk forekom svært sjelden under den «mørke» middelalderen, selv om det også på denne tid eksisterte lover rettet mot all magi.
Den religiøse debatten og oppsplittingen på midten av 1500-tallet – reformasjon og motreformasjon – er en viktig bakgrunn for hekseprosessene.
Det er vanlig å hevde at det første utbruddet av moderne heksejakt finner sted i Sveits på 1420-tallet. Omtrent samtidig kan det etterspores lignende prosesser i Roma. Rundt 1430 kommer de første lærde avhandlingene om den nye heksetrusselen. Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren, kom ut mot slutten av 1486 og kompilerte det verste av det som var blitt sagt eller skrevet om hekseri. Selv om denne håndboken var ekstrem og ble møtt med kald skulder til å begynne med, skulle den særlig på 1500-tallet likevel få et gjennomslag i visse miljøer. Flere nyere forskere betviler likevel betydningen av slike bøker. De påpeker at de fleste hekseprosesser ble ført av verdslige domstoler etter verdslig lov, og at de involverte i de aller fleste tilfellene neppe kunne ha kjennskap til denne typen litteratur. Fra slutten av 1400-tallet til omlag 1550 er hekseprosessene likevel omtrent fraværende for så å slå ut i systematisk forfølgelse fra slutten av århundret.
Hekseprosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode av den vestlige sivilisasjonens historie er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller trolldomskriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.
Innhold |
[rediger] Omfang og utbredelse
Anslaget over antall hekseprosesser har variert enormt med forskerens utgangspunkt. De fleste regner nå med at det ble reist formell rettslig trolldomsanklage mot litt i overkant av 100 000 personer – av disse fikk rundt 40 000 dødsdom, som gjerne betydde «ild og bål» – i mange tilfeller riktignok etter forutgående halshugging. I England og New England ble heksene hengt.
De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning, mens henrettelse og lemlestelse av andre typer forbrytere var dagligdags.
Hekseprosessene var kanskje verst i de tyske småstatene (halvparten av dødsdommene), Luxemburg, Sveits, Østerrike, Skottland, Flandern, Kanaløyene, Øst-Finnmark og andre deler av Norden, i forhold til folketallet. Vi finner også en god del heksesaker i land som Polen, Ungarn og England. Prosessene er mindre utbredt i Italia, Spania, Russland, Irland, Holland og Frankrike. Antallet kjente saker avhenger imidlertid også av de ofte tilfeldig bevarte kildene.
Hekseprosessene kan altså ikke knyttes til inkvisisjonen i de katolske land. Inkvisisjonen var mer opptatt av kjettere enn av trollfolk, og var generelt skeptisk til hekseri. Selv om det var unntak, betød det i regelen redningen for en trolldomsmistenkt å bli stilt for den kirkelige inkvisisjonsdomstol. De fleste av sakene endte med frifinnelse, dersom de ikke rett og slett ble avvist.
En av Europas mest omfattende hekseprosess fant imidlertid sted i Baskerland mellom 1609 og 1614. Av rundt 7 000 mistenkte ble 11 baskere brent. Etter 1614 opphørte heksebrenning i hele det spanske rike.
Rettsprosesser mot trollfolk foregikk der flesteparten av befolkningen bodde i det før-industrielle Europa, nemlig på bygda og i landsbyer. Tilfeller av heksebrenning fant også sted i byene.
Siste henrettelse av hekser i Norge fant sted i november 1695 (Johanne Nielsdatter fra Kvæfjord i Troms), i Sverige i 1704, Island og England i 1685, i Holland var heksebrenningen slutt allerede i 1608, New England i 1692 og Skottland i 1727. Den siste offisielle henrettelse for hekseri i Europa blir vanligvis sagt å ha funnet sted i Sveits 18. juni 1782 (Anna Göldin), men i Polen skal man ha brent hekser i offentlig regi tidlig på 1800-tallet.
Foruten henrettelse kunne trollfolk straffes livsvarig landsforvisning, bøter, pisking og andre skam- og kroppsstraffer. Både lovgrunnlag og rettspraksis varierte mye landene imellom. Ikke minst bemerkelsesverdig er forskjellen på de akkusatoriske rettssystemene i Norden og Storbritannia, og de inkvisitoriske i det meste av Europa forøvrig. I det første tilfellet var rettssakene basert på en anklage (oftest fremført av en privatperson), og den anklagede måtte fri seg gjennom ed støttet av pålitelige folk. Her ar tortur i prinsippet ikke tillatt før skyld var formelt fastslått eller i alle fall sannsynliggjort. I det inkvisitoriske systemet (som altså ikke var begrenset til den kirkelige Inkvisisjonen) ble den mistenkte utsatt for forhør (som regel under tortur), inntil en tilståelse forelå.
Det er viktig å understreke at mange gjennomgikk en hekseprosess som endte med frifinnelse. Under den store hekseforfølgelsen i Sverige 1668–76 ble over 60% av de tiltalte fullstendig frifunnet for hekseanklager.
[rediger] Situasjonen i Norge
Anklager mot både menn og kvinner for trolldom var spesielt hyppige i Norge mellom ca. 1610 og 1690, selv om det er belagt endel saker både før og etter denne perioden. I Norges største by på denne tiden, Bergen, var det flere heksebål allerede mot slutten av 1500-tallet. En av de mest kjente prosessene der var mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer, den teologiske lektor ved byens latinskole. Også konen til Bergens lutherske biskop Anders Foss ble anklaget for trolldom, og det var bare ved biskopens iherdighet at hun ble frikjent fra anklagene i 1592.
I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge, men det er grunn til å anta at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge kan vi dokumentere at 307 mennesker ble henrettet for hekseri fra 1570-årene til 1695. Bruken av dødsstraff bortfalt med få unntak nokså brått i løpet av 1660-tallet.
Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst der iallfall 92 mennesker fikk dødsdom. De tre nordnorske fylkene (Nordland, Troms og Finnmark) har over 40% av alle dødsdommene i norske trolldomssaker.
[rediger] Flest kvinner?
I europeisk sammenheng var nesten 80% av de rettsforfulgte og 86% av de henrettede kvinner. Denne overvekten gjelder imidlertid ikke for alle land. I enkelte land og regioner, for eksempel Island, Finland, Estland, Normandie og blant samene på Nordkalotten var det omtrent like mange eller flere menn blant heksene. I Finland ble flere menn en kvinner anklaget, på Island ble bare menn henrettet i trolldomssaker.
Flere faktorer kan bidra til å forklare den generelle overvekt av kvinner. En er at flere kvinner enn menn befant seg i sosiale posisjoner der de ble utsatt for mistanke om trolldom. Den svenske historikeren Linda Oja peker på at menns muligheter til å avgjøre konflikter ved voldsbruk eller rettssaker i stor grad var stengt for kvinner. Eldre forskere fremhever hvordan teologer hadde avledet av den bibelske skildring av syndefallet at kvinnen var lettere mottagelig for djevelens list enn mannen (se Heksehammeren). Den danske sosialantropologen Kirsten Hastrup (se Ankarloo & Henningsen 2001) hevder at overvekt av menn blant de trolldomstiltalte er typisk for områder med sjamanistiske tradisjoner.
I Norge er der registert om lag 50 dødsdommer over menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff. Forfølgelsen av europeiske trollfolk rammet sjelden jøder, tatere, sigøynere og andre minoritetsgrupper – med unntak av de samiske sjamanene. Sinnssyke eller psykisk ustabile individer er heller ikke å finne blant de trolldomsdømte. Det samme gjelder mennesker med «merkelige» sykdommer, slik som f.eks. epilepsi.
Mange av de anklagde var noe opp i årene, gjerne over 40 år. Det kan ha sammenheng med at de hadde hatt hekserykte hengende over seg i lang tid før rettsmyndighetene grep inn. Blant trollkvinnene finner vi imidlertid unge tjenestejenter og pikebarn, det vil si «trollunger» under 12 år. En god del av heksesakene fra i Sverige, Tyskland, New England og Spania er kjent for sitt store innslag av barn.
Trollkvinnene var oftere gifte kvinner enn enslige. De tilhørte heller ingen spesiell yrkesgruppe, for eksempel jordmødre. Europas hekser utgjør ingen typisk fattigdomsgruppe. I Norge er det ikke uvanlig å finne ektepar som blir mistenkt for trolldom – sml. saken mot Ole og Lisbet Nypan.
Trollmenn er en oversett gruppe i hekseforskningen, og mannlige hekser er tidvis blitt bortforklart som «sekundære» – trukket inn i rettssaker som i utgangspunktet var ble ført mot «trollmennenes» hustruer eller kvinnelige slektninger (jfr. nyere perspektiver hos Apps & Gow 2003).
[rediger] Dagens hekseprosesser
Mange afrikanske land er i dag plaget av en nokså intens hekseforfølgelse som minner mye om prosessene i Europa i tidlig nytid. På samme måte som i det tidlig moderne Europa ser dagens hekseforfølgelsen i Sør-Afrika, Zimbabwe, Kamerun og andre land å ha sammenheng med modernitetens oppkomst. Fenomenet er altså ingen rest fra en tradisjonell afrikansk kultur som vil forsvinne med moderniseringen.
Mange ser også en parallell mellom de trolldomsprosessene som involverte barn (i Sverige med paralleller helt opp på 1800-tallet) og vår tids store saker om «organisert, seksuelt misbruk» av barn (jfr. Bjugn-saken.
[rediger] Litteratur
- Ankarloo, Bengt & Gustav Henningsen: Early Modern European Witchcraft. Centres and Peripheries. [Oversettelse av Häxornas Europa 1400–1700: Historiska och antropologiska studier. Lund 1987]. Oxford: Clarendon Press/Oxford University Press 2001
- Apps, Lara & Andrew Gow: Male witches in early modern Europe. Manchester & New York: Manchester University Press 2003
- Clark, Stuart (red.): Languages of Witchcraft. Narrative, Ideology and Meaning in Early Moderen Culture. Houndmills & New York: Macmillan/St.Martin’s Press 2001
- Gilje, Nils: Heksen og humanisten. Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer: en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet, Fagbokforlaget, Bergen 2003.
- Hagen, Rune Blix: Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse, Humanist forlag, Oslo 2003
- Levack, Brian P.: The witch-hunt in early modern Europe, Longman, London 1995
- Næss, Hans Eyvind: Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet, Universitetsforlaget, Oslo 1982
