Galba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Servius Galba (3 f.Kr. - 69 e.Kr) fungerte som romersk keiser i 8 måneder fra juni 68 til januar 69.

Galba ble født i Tarracina sør for Roma og med aristrokratene Sulpicius Galba og Mummia Achaica som foreldre. Under oppveksten ble han adoptert av Livia (gift med keiser Augustus og mor til keiser Tiberius) og trolig kan mye av Galbas senere avansement i det romerske samfunn tilskrives hennes velvilje og forbindelser.

De kaotiske og kompliserte begivenhetene som førte Galba på keisertronen i juni 68, synes å starte i mars samme år med opprøret til Gaius Vindex, guvernør i Gallia Lugdunensis. I kjølvannet av Neros vanstyre oppfordret Vindex i desember 67 (?) guvernørene til revolt. Galba svarte ikke på oppfordringen, men unnlot å orientere Nero. Kanskje visste han at Nero allerede hadde bestemt seg for å fjerne alle potensielle konkurrenter, og at Nero også hadde beordret at Galba skulle likvideres. Galba hadde derfor få andre muligheter enn å slutte seg til opprøret. I april 68 og fortsatt mens han befant seg i Spania, proklamerte han seg som vir militaris, dvs. som en militær representant for senatet and Romas folk. Han tok ikke keisertittelen, men utvilsomt var det denne tittelen han var ute etter.

Nå gikk det hele i raskt tempo. Øverstkommanderende for legionene i Germania, Lucius V. Rufus, angrep opprørs-guvernøren Vindex og beseiret han i slaget ved Vesontio i Gallia. Til tross for full støtte fra egne tropper avstod imidlertid Rufus å utrope seg til keiser, og dermed oppstod en mulighet for Galbas tilhengere i Roma til å få Gaius Nymphidius Sabinus (en korrupt pretorianer-prefekt) over på sin side. Det medførte at Sabinus fikk overtalt den keiserlige livgarden (pretorianergarden) til å vende seg mot Nero med løfte om at de skulle bli belønnet når Galba ankom Roma. Dette ble slutten for Nero som for å unngå henrettelse og vanære, begikk selvmord i juni 68.

Ved sin ankomst til Roma i oktober 68 kom Galba inn i en svært usikker situasjon. Byen var full av legionærer. Herunder en rekke tropper som på Neros (og Rufus) ordre hadde slått ned opprørs-guvernøren Vindex. I tillegg hadde prefekten Sabinus forsøkt seg på et kupp, men var blitt tatt av dage av pretorianergarden. Ved ankomsten til Roma tar Galba fatt på en lang rekke skjebnesvangre beslutninger. Han forfølger tilhengerne av Sabinus, kniper inn på standarden til soldatene som kjempet mot Vindex, stoler på korrupte rådgivere og lar være å belønne pretorianergarden for deres støtte til hans erobring av keisertronen. Og som om ikke dette var nok, oppnevner han en ung og fullstendig uerfaren aristokrat (Lucius Licinianus) til sin etterfølger, til tross for at denne rollen mest naturlig tilfalt Marcus Salvius Otho (guvernør av Lusitania) som i okt. 68 hadde fulgt Galba til Roma for å støtte hans overtakelse av keisertronen.

Samlet bidro alle disse strategisk ukloke beslutningene til at Otho umiddelbart fikk pretorianerergardens støtte med løfte om belønning når han var blitt keiser. Den 15 jan. 69 utropte pretorianergarden han til keiser og tok livet av Galba og hans unge «arvtaker» Lucius i full offentlighet. Omtrent samtidig som dette skjer og i forargelse over Galbas dårlige behandling av soldatene fra den germanske legionen, utroper legionærene i Øvre Germania sin leder, Aulus Vitellius til keiser.

Galba framstår som en lojal, ambisiøs og tilpassingsdyktig mann som i løpet av sitt 72-årige liv inneholdt en rekke høye stillinger i tjeneste under så ulike keiserne som Tiberius, Claudius, Caligula og Nero. Under Tiberius ble han bl.a. utnevnt til guvernør i provinsen Aquitania, etterfulgt av en kort periode som konsul i 33 e.Kr. og som guvernør for Øvre Germania. Under Claudius oppnevnes han til guvernør i Nord-Afrika (45 e.Kr.) og under Nero tildeles han guvernørembetet i Hispania Tarraconensis (61 e.Kr.), den største av Spanias tre provinser.

At den mistenksomme Nero utpekte han til guvernør, kan langt på vei tas som et klart tegn på at Galba var en lojal og dyktig embetsmann. På den annen side kan han også sees som en dårlig politiker eller som en hoven aristokrat med stor tiltro til egne beslutninger og særdeles liten forståelse for realpolitikk. Kanskje var det nettopp aristrokratens tro på egen ufeilbarlighet som førte til hans realpolitsk ukloke beslutninger og som i siste instans ble hans endelikt.

Romersk keiser
De fire keiseres år
Forgjenger: Nero	68–69	Etterfølger: Otho
Romerriket