EUs historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 Artikkelen er en del av serien Den europeiske union |
| Konstitusjon Symboler |
| Første søyle Annen søyle Tredje søyle |
| Kommisjonen Parlamentet Ministerrådet EF-domstolen Revisjonsretten |
| Sentralbanken Den økonomiske og sosiale komité Regionskomitéen Ombudsmannen Investeringsbanken |
Denne artikkelen er en gjennomgang av EUs historie. For hovedartikkel, se Den europeiske union.
Innhold |
[rediger] Hvorfor forene seg?
Etter første verdenskrig lå store deler av Europa i ruiner og millioner var døde. Tapet av menneskeliv var mangedoblet i forhold til tidligere kriger, og mange gikk inn for at denne skulle bli den siste verdenskrigen, så vel som den første. For å sikre dette ble organisasjonen Den Paneuropeiske Union stiftet i 1923. Mange meldte seg inn i denne og blant dem var Fridtjof Nansen, Sigmund Freud og Albert Einstein. Den Paneuropeiske Union ville ikke ha et helt føderalistisk Europa, men ønsket en tollunion med samme valuta, og i tillegg ett alliert militære. I 1929 var optimismen på topp, da Frankrike la frem en langsiktig plan for et mer integrert Vest-Europa. Men de hadde undervurdert effektene av Versailles-traktaten. Med denne avtalen fikk Tyskland det finansielle ansvaret for å betale for skadene som hadde kommet i verdenskrigen, samtidig som de offisielt fikk nesten hele skylden for krigen. Dette førte til at Tyskland gikk inn i en økonomisk krise. Da Tyskland endelig kom seg over denne krisen var den tyske økonomien i sterk vekst, og det tyske folk var preget av en enorm patriotisme og nasjonalisme. Dermed lå alt klart for Hitler og nazismens inntog, og Den Paneuropeiske Union falt.
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Koloniseringstiden Tidlig moderne historie Den europeiske union |
Da annen verdenskrig var over i 1945 hadde Europa gått gjennom sin største katastrofe noensinne og folk flest ville ha en ny union for å sikre seg mot nye kriger. Spesielt ville man få Frankrike og Tyskland inn i et varig fredsforhold. Opp gjennom historien er det de to som har vært i flest kriger mot hverandre. Årsaken til at nå enda flere innså at en god union var nødvendig, var at atomvåpenet var blitt introdusert og man fryktet at hele Europa skulle bli bombet i stykker hvis man ikke hindret fremtidige kriger. I 1950 la derfor den franske utenriksministeren Robert Schuman frem et forslag om nærmere samarbeid mellom Frankrike, Vest-Tyskland og andre vesteuropeiske stater som måtte ønske det. Dette skulle i utgangspunktet være en kull- og stålunion. Forslaget var utarbeidet av Jean Monnet men allerede beskrevet av John Foster Dulles i en tale januar 1947. Monnet påpekte at Tyskland ikke måtte undertrykkes slik de ble etter første verdenskrig. I et av Monnets memoarer står det skrevet: «Nøkkelordet er fred». Sentralt for Dulles var et vern mot Sovjet.
[rediger] Kull- og stålfellesskapet
I 1951 ble Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF/ECSC) underskrevet, og året etter, den 25. Juli 1952 trådte denne i kraft. Dette var et samarbeid som gikk ut på at Frankrike og Tyskland slo sammen sin administrasjon av kull- og stålindustrien. Med seg fikk de Italia og Benelux-landene (Belgia, Nederland og Luxemburg). Dette samarbeidet, som ble ledet av initiativtakeren Jean Monnet, skulle bli forløperen til det vi i dag kjenner som EU.
[rediger] Roma-traktaten
26. Mars 1957 undertegnet de samme seks landene som opprettet kull- og stålfellesskapet det som skulle bli en av de mest berømte traktater i den moderne europeiske historie, Roma-traktaten. Denne traktaten skulle vise seg å bli svært økonomisk lønnsom for medlemslandene, da den førte til at handelen dem imellom økte med nesten tretti prosent bare i løpet av de første årene. Mye av grunnlaget for denne oppsvingningen i handelen lå i opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC). Dette fellesskapet sørget for en stadig tettere union, ved nedbygging av grenser, tollbarrierer og andre hindringer for fri ferdsel og handel. En rekke andre land så med stor interesse på det vellykkede samarbeidet, og søkte om medlemskap. Storbritannia, Norge, Danmark og Island søkte om medlemskap i 1961, dette stilte alle medlemslandene unntatt Frankrike seg positive til. Men siden Frankrike hadde vetorett, sørget de for at disse fire landene ikke fikk bli med.
Samtidig med opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap, blir også Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) opprettet. Formålet med dette fellesskapet var å fremme den industrien som arbeider med atomenergi, bl.a. gjennom forskning, felles sikkerhetsregler og fordeling av råstoffer og kjerneenergi.
En annen viktig begivenhet var opprettelsen av CAP (Common agriculture policy), som sørget for at Det europeiske økonomiske fellesskap nå fikk ansvaret for den europeiske landbrukspolitikken. CAP ble opprettet 30. juli 1962, og var i begynnelsen en suksess. Etter hvert kom det derimot problemer med overproduksjon og subsidieordninger.
[rediger] EFTA – Det Europeiske Frihandelsforbund
I 1960 ble Det europeiske frihandelsforbund, EFTA (European Free Trade Association) opprettet, som en motvekt til Det europeiske økonomiske fellesskap. EFTA har som hovedformål å fjerne hindringer for handel mellom medlemslandene, men er motstandere av felles toll og overnasjonale organisasjoner. EFTA omfattet først Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike (også kalt «de ytre sju»), men siden flere av disse nå har blitt medlem av EU består EFTA nå kun av Norge, Sveits, Island og Liechtenstein.
[rediger] EF – Det Europeiske Fellesskap
I 1965 skrev partene under Fusjonstraktaten om opprettelse av et felles råd og en felles kommisjon for de tre fellesskapene (EKSF, EØF og EURATOM). Da denne trådte i kraft 1. juli 1967 startet en ny tid for det som senere skal bli EU, da alle fellesskapene nå var samlet (fusjonert), og ble hetende EF (De europeiske fellesskap). Storbritannia, Norge, Danmark og Island søkte i 1967 igjen om medlemskap, men ble stoppet atter en gang av Frankrikes vetorett.
I 1969 gikk Frankrikes statsminister Charles de Gaulle av, og dette åpnet igjen muligheten for nye land å bli medlemmer av EF. Det ble holdt folkeavstemninger i hvert av landene, og dette endte med at Storbritannia, Danmark og Irland gikk inn for å bli medlemmer i den nye unionen. Norge hadde folkeavstemning over det samme spørsmålet den 25. september 1972, men stemte nei med et flertall på 53%. Unionen bestod nå av ni land, og begynte å få svært stor innflytelse over hva som skjedde i Europa. Men det skulle snart vise seg at det fantes sterke motsetninger innad i den unge unionen. I 1979 ble «jernkvinnen» Margaret Thatcher statsminister i Storbritannia. Det skulle snart vise seg at hun hadde en meget fiendtlig holdning ovenfor det europeiske fellesskap. Hun mente at Storbritannia hadde hatt store tap siden de ble med i unionen, og krevde å få tilbake pengene. Thatcher hadde ingen juridisk rett på noe penger, men jernkvinnen klarte allikevel å tvinge fram et kompromiss. Hellas, Spania og Portugal ble også medlemmer på midten av 80-tallet og disse var med på å styrke unionen noe etter den omfattende feiden med Storbritannia.
I 1985 inngikk medlemslandene den såkalte Enhetstraktaten som i stor grad la til rette for det frie markedet som landene var blitt enige om i Roma-traktaten. Det ble vedtatt over 300 tiltak, og i 1992, var de fleste av disse oppfylt. Norge hadde folkeavstemning om EU-spørsmålet for andre gang i 1994, men også denne gang stemte flertallet nei. Etter at Sovjetunionen hadde falt, begynte EU å kjenne et stadig større press fra de nye østeuropeiske landene, som alle ønsket å bli medlemmer i unionen. Men det skulle vise seg at veien dit ville bli lang. EUs strenge krav om en fungerende økonomi og et demokratisk rettssamfunn, gjorde at de gamle østblokk-landene ikke fikk mulighet til å bli medlemmer i EU før i 2004.
[rediger] Veien mot Euroen
Den 13. mars 1979 opprettet EF-landene Det europeiske monetære system (EMS). Dette gjorde de for å skape stabilitet for de europeiske valutaene. Samtidig ble det opprettet en felles europeisk valutaenhet kalt ECU (European Currency Unit). ECU var en kurv der valutaene til medlemslandene inngikk med en tyngde som tilsvarte landenes økonomiske betydning. Siden 1981 fungerte ECU som regneenhet i EU, og som felles betalingsmiddel mellom de europeiske sentralbankene i Europa. Verdien til en ECU ble fastsatt og 1 ECU tilsvarte ca 8 norske kroner. I 1992 ble Maastricht-traktaten undertegnet, noe som gjorde EF om til EU. Samtidig forpliktet medlemslandene seg med denne avtalen til å innføre en økonomisk, monetær union, som ytterligere skulle styrke det indre marked. Resultatet av denne avtalen ser vi i praksis i dag gjennom den felles europeiske valutaen Euro, som fikk navnet sitt endelig fastlagt i 1995. ECU var den direkte forgjengeren til den europeiske myntenheten, og i dag har de fleste landene i EU erstattet sine respektive valutaenheter med euroen (sett bort ifra de nye, østeuropeiske landene). Men fortsatt står land som Storbritannia, Danmark og Sverige utenfor den felles valutaen i Europa.
[rediger] Norge og EØS-avtalen
Den store fremgangen til EU i å skape et indre marked, gav landene som stod utenfor EU, store, økonomiske utfordringer. Dermed tok EU-kommisjonen initiativet til et tettere samarbeid med disse landene. Dette resulterte i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), som ble undertegnet i mai 1992. Denne avtalen sikret landene utenfor EU tollfri adgang til EU-markedet, med unntak av landbruksvarer og foredlede fiskeprodukter. Men landene måtte også tilpasse seg EUs regelverk, og til nå har Norge måttet innlemme ca 5000 nye regler i lovverket grunnet EØS-avtalen. Denne avtalen koster også, og etter fornyelsen i 2003, må Norge nå betale 1,7 milliarder kr per år til EU for å opprettholde avtalen. I dag er det bare Norge, Island og Liechtenstein som er med i EØS-avtalen. De fleste, andre landene fra 1992, har i dag blitt fullverdige medlemmer av EU.
