Den anglo-irske traktat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dannelsen av Storbritannia
Rhuddlan-statuttene (1284)
Laws in Wales Acts (1535–42)
Acts of Union (1707)
Act of Union (1801)
Government of Ireland Act (1920)
Den anglo-irske traktat (1921)
Royal & Parliamentary Titles Act (1927)

Den anglo-irske traktat (engelsk Anglo-Irish Treaty, offisielt Articles of Agreement for a Treaty Between Great Britain and Ireland) var en traktat mellom regjeringen i Storbritannia og den provisoriske regjeringen i Den irske republikk. Med traktaten endte Den irske uavhengighetskrig, og Den irske fristaten ble opprettet som en del av Det britiske imperiet. Under Government of Ireland Act 1920 kunne Nord-Irland velge å stå utenfor Fristaten og fortsatt være en del av Det forente kongerike, noe provinsen valgte å gjøre.

Traktaten ble signert i London av representanter for Storbritannias regjering og utsendinger fra den provisoriske irske regjeringen den 6. desember 1921. Den ble så ratifisert i tre parlamenter: Dáil Éireann i Den irske republikk, underhuset i Sør-Irlands parlament (som bare var samlet denne ene gangen) og Det britiske parlamentet. I Irland var det delte meninger, og den ble vedtatt med knapt flertall i Dáil. Denne splittelsen førte til utbruddet av Den irske borgerkrig, hvor siden som var for traktaten til slutt seiret.

Den irske fristaten ble formelt opprettet 6. desember 1922 ved kongelig proklamasjon, etter at statens konstitusjon hadde blitt vedtatt av Den tredje Dáil og Det britiske parlamentet.

[rediger] Traktatens innhold

Blant de viktigste klausulene var:

• Britiske styrker skulle trekkes ut av det meste av Irland.
• Det meste av Irland skulle bli en selvstyr dominion i Det britiske imperium, med samme status som Canada, Newfoundland, Australia, New Zealand og Den sør-afrikanske union.
• Den britiske monarken ville være statsoverhode, representert av en generalguvernør.
• Medlemmer av Fristatens parlament måtte avlegge ed til Fristaten og til «Hans Majestet kong Georg V og hans arvinger og etterkommere etter loven».
• Nord-Irland hadde mulighet til å velge å ikke bli en del av Fristaten i løpet av en måned etter at traktaten ble satt i kraft.
• Dersom Nord-Irland forble en del av Det forente kongerike skulle en grensekommisjon nedsettes for å foreslå revidering av grensen.
• Storbritannia skulle av hensyn til nasjonens sikkerhet kontrollere et begrenset antall havner, kjent som traktathavnene slik at Royal Navy kunne bruke dem.
• Fristaten skulle være ansvarlig for sin andel av imperiets gjeld.
• Traktaten skulle ha overordnet status i irsk lov. Dersom det oppstod konflikt mellom traktaten og Den irske fristatens grunnlov av 1922 skulle traktaten ha forrang.

[rediger] Forhandlerne

De som deltok i sluttforhandlingene var:

• David Lloyd George, MP (Storbritannias statsminister)
• Lord Birkenhead
• Winston Churchill
• Austen Chamberlain
• Sir Gordon Hewart
• Arthur Griffith (leder for den irske delegasjonen)
• Michael Collins, TD (Den irske republikkens finansminister og IRAs hærsjef)
• Robert Barton
• Eamonn Duggan
• George Gavan Duffy

Andre forhandlere deltok på tidligere tidspunkter i prosessen.

Robert Erskine Childers, tidligere sekretær i det britiske House of Commons, var en av sekretærene for den irske delegasjonen. Tom Jones, var en av Lloyd Georges fremste assistenter, og beskrev senere forhandlingene i boken Whitehall Diary.

Den irske republikkens president Eamon de Valera var motstander av traktaten, og deltok ikke i forhandlingene.

Winston Churchill hadde en dobbeltrolle i prosessen. Som krigminister håpet han i 1921 å få slutt på uavhengighetskrigen, og i 1922 fikk han som koloniminister ansvar for å implementere traktaten.

[rediger] Bakgrunn

Eamon de Valera sendte i 1921 en delegasjon med alle fullmakter til London med flere utkast til en traktat og hemmelige instruksjoner fra regjeringen. De første to uker av forhandlingene foregikk i formelle sesjoner. På forespørsel fra Arthur Griffith og Michael Collins gikk man så over til uformelle forhandlinger, med bare to fra hver side tilstede. Griffith og Collins deltok fra irsk side. På britisk side var Neville Chamberlain med hver dag, mens den andre forhandleren varierte.

I desember reiste den irske delegasjonen tilbake til Dublin for å konsultere regjeringen. Collins og Griffith dro igjen til London og utarbeidet de endelige detaljene, deriblant en endring i ordlyden på troskapseden, endringer i forsvars- og handelsklausulene og opprettelsen av grensekommisjonen. Det ble også lagt inn en klausul som opprettholdt ønsket om et forent Irland. Collins og Griffith overtalte så de andre irske utsendingene til å signere.

Dagen etter signeringen ble Eamon de Valera orientert, og han innkalte straks til et regjeringsmøte for å diskutere traktaten. Da møtet var over var det klart at de Valera var mot traktaten. Den irske republikkens ledelse var dermed splittet, med en minoritet ledet av de Valera som var mot traktaten.

Gjennom en debatt ble de forskjellige syn på fortiden og de ulike fremtidsvisjoner gjort offentlige. Fokus i debatten lå på de konstitusjonelle muligheter, mens det ble sagt lite med det økonomiske og om sosiale reformer som kunne bedre livskvaliteten for flertallet i befolkningen. Det har også blitt bemerket av selv om Sinn Féin hadde drevet en kampanje for bruk av det irske språk ble dette i svært liten grad brukt i debattene.

Flere av deltagerne, spesielt kvinnelige medlemmer av Dáil, var tilhengere av å fortsette uavhengighetskrigen inntil man kunne opprette en republikk bestående av alle de 32 grevskapene i Irland. «700 års okkupasjon» var en formulering som stadig gikk igjen. Det utviklet seg personlig bitterhet mellom flere; blant annet sa Arthur Griffith om Erskine Childers at «jeg vil ikke svare en fordømt engelskmann i denne forsamlingen», og Cathal Brugha minte alle på at teknisk sett var han Michael Collins' overordnede i IRA.

Hovedstriden stod om status som dominion, med kravet om troskapsed, i forhold til en uavhengig republikk. Delingen var også en faktor, men langt mindre viktig da begge sider mente at grensekommisjonen ville overføre store deler av Nord-Irland til Fristaten slik at Nord-Irland ville bli for lite til å være en levedyktig politisk enhet. Dermed mente man at irsk enhet ville komme av seg selv. Det viste seg senere at kommisjonens anbefalinger var negative for både Fristaten og Storbritannia, og de ble derfor ikke implementert.

Den andre Dáil ratifiserte formelt traktaten 7. januar 1922 med 64 stemmer mot 57. Deretter ble det sørirske House of Commons, med stort sett de samme medlemmene, samlet for å fatte samme vedtak, slik at det ville være gyldig i henhold til Government of Ireland Act 1920. De Valera gikk av som president, og Arthur Griffith tok over. Som foreskrevet i traktaten opprettet Michael Collins and provisorisk regjering, som i teorien måtte stå til ansvar overfor det sørirske parlamentet. I desember 1922 ble Den irske fristatens grunnlov vedtatt av Den tredje Dáil, som var innkalt som grunnlovsgivende foramling.

Motstanderne av traktaten startet militær motstand, som førte til utbruddet av Den irske borgerkrig. To av hovedpersonene ved signeringen døde i 1922. President Griffith døde av naturlige årsaker, dels som følge av utmattelse. Michael Collins hadde da han signerte traktaten sagt at han signerte sin eksekusjonsordre, og han ble da også myrdet i august 1922. William T. Cosgrave tok over begge stillinger i regjeringen.

I 1932 ble alle klausuler om monarken, generalguvernøren og traktatens forrang slettet fra Fristatens grunnlov, etter at Det britiske parlamentet hadde satt Westminsterstatuttene i kraft. Statuttene foreskrev at alle dominioner var fullt ut uavhengige, og ikke underlagt Det britiske parlamentet. Eneste unntak var Canada, som etter eget ønske var nominelt underlagt Westminster helt til 1982 fordi de føderale og provinsielle myndighetene ikke kunne enes om en felles grunnlov. Fristatens regjering kunne dermed endre lover som ble vedtatt av Det britiske parlamentet på deres vegne.

Michael Collins hadde lenge før traktaten var en realitet argumentert for at en slik traktat ville gi «friheten til å oppnå frihet». Under endringene i 1930-årene anerkjente de Valera dette både i ord og handling. Etter å ha kommet inn i regjeringen igjen i 1932 leste han i arkivene fra den provisoriske regjeringen, og konkluderte med at han hadde begått en alvorlig feil da han gikk mot traktaten. Da han i en privat samtale ble spurt hva som hadde vært hans største feilgrep, svarte han at det var å ikke akseptere traktaten. Dette er en holdning som deles av de fleste irer i nyere tid, inkludert medlemmer av de Valeras parti Fianna Fáil; man ser nå på traktaten som den beste avtalen det var mulig å få. For den britiske regjeringen var full uavhengighet for hele Irland ikke en reell valgmulighet, fordi man hadde en begrunnet frykt for massakrer av protestantiske unionister i Ulster og for et opprør blant unionistene. Det Irland oppnådde gjennom status som dominion var langt mer enn det som ville være tilfelle gjennom Home Rule dersom det hadde blitt vedtatt i 1914.

Det var også slik at IRA da traktaten ble undertegnet hadde problemer, selv om dette ikke var allment kjent. Det var lite våpen og ammunisjon igjen, og da Collins første gang fikk høre at britene hadde innført en våpenhvile i midten av 1921 mente han at de måtte ha blitt gale. Britene var bare uker, eller til og med dager unna å påføre IRA et knusende nederlag. Det ville høyst sannsynlig allikevel blitt en selvstyreordning, ettersom flertallet i befolkningen hadde vendt det britiske styret ryggen, og siden den britiske opinionen ikke ville tolerere de mange voldshandlingne i lengre tid.