Saluki

Saluki kalles også persisk mynde i Norge. Andre steder er den den også kjent som sagi-i-tazi og saluqi. Hunderasen regnes som den eldste mynden av type og stammer som sådan fra Midtøsten, der kynologene skiller mellom de to typene persisk (nordlig) og arabisk (sydlig). Som type ble den avbildet alt for omkring 5.000-6.000 år siden, men den er trolig enda eldre.

[rediger] Opprinnelse og alder

Kart over mynderaser

En persisk poet kalt Abu Newas skrev i ca. år 800 e. Kr.: «Å, min kjære jeger, bring meg mine hunder, som jeg fikk av kongene i Saluk.» Noen mener det er forklaringen på navnet saluki, men det har vært umulig å bevise. Andre tror det stammer fra Saluk, som noen hevder er en forsvunnet by i Yemen. Men i dagens betydning betyr ordet saluk rett og slett mynde eller jakthund.

Saluki har i all tid vært regnet som beduinenes jakthund. Beduiner er tradisjonelle arabiske nomader som siden «tidenes morgen» har holdt hunder. De holder tradisjonelt til over hele Midtøsten og i deler av det nordøstlige Afrika.

I oldtidens Egypt ble slike hunder regnet som en farao verdig. Saluki har alltid vært en høyt verdsatt hund blant beduinene og andre stammefolk i Midtøsten. Tradisjonen sier at en aldri solgte en slik hund, men den skal av og til ha blitt gitt i gave, som tegn på stort vennskap og takknemlighet. Den kunne også byttes mot attraktive andre verdier, f.eks. et par nye koner eller en flokk kameler.

Det er funnet avbildinger av myndelignende hunder med fjærhårede ører i egyptiske graver som dateres tilbake til år 2.100 f. Kr. Imidlertid hevdes det, blant annet av Gail i Indian Kennel Gazette 1996, at den opprinnelige salukien ble ødelagt gjennom innkryssning av greyhound. Dagens hunder skal derfor ikke være representative for rasens egenart sier han, men rasen regnes allikevel som en av verdens eldste hunderaser. Mange kynologer mener imidlertid at tazi, en nær slektning som holder til lenger nord, er mer lik den opprinnelige salukien.

I moderne tid kom rasen til Vesteuropa omkring midten av 1800-tallet (til England i ca. 1840), men det varte til etter 2. verdenskrig før den kan regnes som fast etablert. De gamle romerne kan imidlertid har ført rasen til Italia alt omkring år 200 f.Kr. Det var imidlertid trolig engelske og franske offiserer som først førte rasen hit med tanke på avl, og den har nå rukket å bli en stadig mer populær selskaps- og utstillingshund i store deler av verden.

[rediger] Utseende, anatomi og fyskikk

Genrelt kan man si at de persiske typene er noe større og tyngre enn de arabiske, men begge finnes i to pelsvarianter, langhåret og korthåret. Langhåret er mest vanlig å se i vesten. Den korthårende varieteten ser dessuten ut til å være mer representert i sydlige strøk enn i de nordlige.

Saluki skal gi inntrykk av eleganse, ynde, styrke, energi og hurtighet. Dens uttrykk er verdig, intelligent og selvstendig, med et fjerntskuende, nærmest tankefult blikk. Den finnes foruten de to pelsvariantene også i en rekke fargevarianter og kombinasjoner. Kroppsformen er lett rektangulær. Hannene blir omkring 58-71 cm i skulderhøyde og veier gjerne 20-23 kg. Tispene er noe mindre, typisk 17-20 kg.

[rediger] Bruksområde

Saluki er først og fremst beduinenes jakthund på gasell og småvilt i ørkenen. Slik jakt skjedde ofte med ryttere til hest og i samarbeid med jaktfalk. Saluki er hurtig og svært utholdende til mynde å være. Den er også en habil vakthund, men i dag er rasen først og fremst å regne som en spennede familiehund med et stadig større publikum. Den er oftere og oftere å se som utstillingshund og er svært godt egnet til flere former for hundesport, f.eks. til lure coursing og flyball.

[rediger] Lynne og væremåte

Saluki regnes som trofast, loyal og totalt hengiven ovenfor de den regner som endel av flokken, men er gjerne litt skeptisk og noe sky ovenfor fremmede. Slike hunder utvikler gjerne stor personlighet, men de er også gjerne mer uavhengige i sin framferd. Saluki er derfor ikke et typisk førstevalg for nybegynnere, men for erfarne hundefolk blir den gjerne en usedvanlig flott familiehund. Dette betyr naturligvis ikke at førstegangskjøpere bør unngå å velge saluki, men snarere at dette er en rase som er mer krevende å holde enn typiske nybegynnerraser.

Rasen regnes som grei, leken og tolerant med egne barn, men slike hunder vil forsvare flokkens interesser om den skulle mene at det er nødvendig. Rasen er i ferd med å bli en av de mest populære mydene i Norge.