Lockheed Martin F-22 Raptor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

F-22 Raptor
Type	Stealth jagerfly
Produsent	Lockheed Martin
Jomfrutur	19. november 1990 (YF-22)
Introdusert	15. desember 2005 (F-22A)
Status	Operativt
Hovedbruker	United States Air Force
Antall produsert	Ukjent
Pris pr enhet	US$120 millioner pr 2006
Varianter	FB-22, X-44 MANTA

F-22 Raptor er et amerikansk jagerfly med stealth-egenskaper bygget av Lockheed Martin Aeronautics og Boeing Integrated Defense Systems. Det ble opprinnelig bygget som et rent jagerfly, men er også utstyrt for bakkeangrep, elektroniske angrep og signaletteretning. Det ble satt i tjeneste i Amerikas forente staters luftvåpen i desember 2005 som F-22A.

[rediger] Historie

F-22 hadde sin jomfrutur 7. september 1997. Arbeidet med prosjektet startet tidlig på 80-tallet. Det innebærer en utviklingstid på opp mot 20 år. Det amerikanske luftforsbvaret bestemte i 1982 å starte opp prosjektet «Advanced Tactical Fighter» (ATF) som skulle erstatte F-15. Tre faktorer var fremtredende i prosjektes begynnelse: Stealth, supercruise og «Short Take-Off and Landing» (STOL).

På denne tiden hadde man erfaring med både F-117 Nighthawk, Tacit Blue og B-2 prosjektene så det var helt naturlig at stealth skulle være en del av flyets karakteristiske egenskaper. Supercruise, overlydshastighet uten bruk av etterbrennere, var for å kunne bevege seg over større område fortere enn alle motstanderne og på den måte lettere dominere luftrommet.

STOL var for at man i et fremtidig stridsmiljø skulle være mindre avhengig av lange rullebaner. I 1985 ble prosjektet sendt ut til aktuelle produsenter og i oktober 1986 ble to produsenter valgt ut for å produsere 2 flyvende prototyper hver. Igjen ble det Lockheed og Northrop som skulle konkurrere mot hverandre. I 1987 ble spesifikasjonene endret radikalt da kravet om STOL ble tatt bort. I løpet av 1990 var alle 4 prototypene i luften. Igjen ble det gjennomført en kort, men intensiv testperiode og valget ble tatt allerede april 1991. Lockheed YF-22 ble kåret til vinner og Northrop YF-23 ble taperen. Dette skyldes flere faktorer. Rent statistisk var det Lockheed sin tur igjen siden Northrop fikk B-2.

YF-22 hadde bedre luftkamppotensiale med sine vridbare motorutblåsninger («trust vectoring») og noe mer konservativ utforming. YF-23 var derimot mer optimert for stealth. Valget av vinner skjedde også i kjølvannet av Operasjon Desert Storm hvor Lockheeds F-117 Nighthawk hadde vist hva Lockheed kunne produsere.

[rediger] Karakteristikk

F-22 er konstruert for å kunne dominere luftrommet. For å kunne løse denne oppgaven har Lockheed og deres partner Boeing vært nødt til å inkorporere det ypperste av teknologi og ytelser. F-22 er en videreutvikling av YF-22. Utvendig er det små forskjeller, men teknologien innvendig er kraftig videreutviklet.

F-22 er et tomotors jagerfly spesialkonstruert for luft til luft strid, men med mulighet for luft til bakke operasjoner. Flyet er 19 meter langt, vingespenn på 13,5 meter og maks vekt på ca 27 tonn. F-22 er utrustet med en 20 mm maskinkanon, tre interne lasterom og 4 opphengningspunkt under vingene. Våpenlasten kan bestå av en kombinasjon av missiler og bomber til bruk mot både luft- og bakkemål.

Viktigste sensor for F-22 er dets egen radar og andre radarsystem. Datalink mellom forskjellige F-22 og flyvende radarstasjoner (AWACS) gjør at alle kan ha samme oppfatning av situasjonen. IR-sensor har vært utprøvd og er under fortsatt vurdering. Det har vært frem og tilbake vedrørende innføring av en Infra-Red Seach and Track (IRST). Dette vil gi F-22 mulighet til å oppdage og følge mål uten selv å sende ut elektromagnetisk stråling.

Innen området stealth er F-22 en videreutvikling av F-117. Konstruert med flate, kantede overflater og med en stor kropp for å unngå bruken av eksterne lasteopphegninger. Bedre datakonstruksjoner og testmuligheter har gjort at det er innført større grad av kurver enn på F-117. Samtidig er alle kanter og linjer parallelle som på B-2. Dette gjør at man har større kontroll på i hvilken retning man «reflekterer» radarstråling. Ved å planlegge oppdraget og utnytte datakapasiteten om bord, er F-22 i stand til å redusere den tid det «stråler» mot kjente radarposisjoner.

En vesentlig forskjell mellom F-22 og F-117 Nighthawk er bruken av radarabsorberende materiale (RAM). F-22 bruker kun RAM på utvalgte steder mens F-117A var mer eller mindre helt dekket av RAM. Det antas at hele hovedstrukturen til F-22 er bygd av bredbånds radar absorberende struktur (RAS). Både B-2 og F-117A er konstruert med minimal RCS sett rett forfra, dette på bekostning av andre vinkler. På F-22 er trusselen fra luftvern og andre fly redusert ved at man har konstruert flyet med tanke på lav signatur i alle retninger.

Hele flyet er oppbygd rundt prinsippet balansert stealth. Dette innebærer at IR signaturen er redusert til et nivå der oppdagelsesavstanden med IR og radar blir omtrent den samme. IR signaturen fra motorutblåsingen er redusert på grunn av redusert bruk av etterbrenner, samt «2D-trust vector» utblåsning med intern kjøling av utblåsningsområdet og med miksing av ekstern luft for raskere nedkjøling. Friksjonen mellom luftmolekyler og flykroppen medfører IR-stråling, det samme gjør oppvarmingen fra solen. Med hjelp av mye lav-emmiterende maling som er brukt for å redusere IR-strålingen, reduseres effekten av soloppvarmingen. Det er rapportert at friksjonsvarmen kan være redusert ved hjelp av spesielle belegg som forandrer frekvensen på IR strålingen til et frekvensområde som raskere absorberes i atmosfæren. Egenprodusert varme i flykroppen fra datamaskiner og lignende tas opp i eget system som siden overfører overskuddsvarmen til flyets drivstoff.

F-22s visuelle signatur er redusert ved hjelp av et nytt kamuflasjemønster i forskjellige gråtoner. Hovedfargen er tilpasset normal operasjonshøyde og skal hindre at det blir oppdaget på langt hold. De mørke områdene skal kunne lure både et menneskes øye og en elektro-optisk søker som utnytter kantgjenkjennende algoritmer.

Hvor bra F-22 er innen stealth området er ikke kjent. I motsetning til F-117 er F-22 utrustet med aktive sensorer og designet for å bekjempe andre fly. Dette betyr nok at man har gått noe bort fra det optimale stealth til det praktiske nivået. Det er begrenset hvor mye stealth man bør ha når man allikevel kommer til å bruke sin egen radar for å bekjempe motstanderen. F-22 behøver nok stealth til at den kan møte en motstander og avlevere sine våpen innen motstanderen oppdager F-22. Det er mye som tyder på at F-22 vil være i stand til dette.

[rediger] Levende øvelser

I en øvelse i Nevada i nobember 2005, var det luftkamp mellom 8 stk F-22 og et større antall F-15C. I følge USAF tok F-22ene ned 33 stk F-15C, uten å miste et eneste fly. F-22ene skal visstnok ikke en gang blitt oppdaget^{[trenger referanse]}.

I en annen øvelse, Northern Edge i Alaska, sommeren 2006, var det på ny luftkamp mellom F-22 på den ene siden, og F-15, F-16 og F/A-18 på den andre siden, som simulerte SU-27/30. Motstanderen var 4 ganger flere, men F-22 vant 108–0^{[trenger referanse]}.