Løe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Løe er en selvstendig bygning eller et rom i en større driftsbygning for lagring av høy eller annet for til husdyr, og for lagring av korn før det er tresket.

I det førindustrielle jordbruket hadde gården mange hus, og det kunne være mange løer. Den store løa i gårdstunet var først og fremst for å lagre kornnekene fram til treskinga. Bare i den grad det var plass ble denne løa også brukt til å lagre for. Det var som regel egne forløer - noen plassert i tunet, andre var uteløer og plassert vidt omkring i gårdens utmark.

Det er i dag vanlig å forveksle betegnelsen løe med låve. Låven var først og fremst stedet man tresket korn. Låven kunne også være et eget hus. I nyere tid har låven blitt et rom i gårdens store driftbygning, og selve bygningen kan kalles både uthus, løe, låve eller fjøs.

Gresset ble slått og tørket ute og transportert til løa som tørrhøy med hest og kjerre eller på rygg. Det ble plassert mest mulig tilgjengelig for den som skulle hente høy til dyra. Lossing av høyet foregikk derfor høyest mulig i låvebygget for å ta tyngekraften til hjelp. Låvebroen har dermed sin forklaring.

Bruken av tørrhøy har minsket. Etter krigen ble det vanlig med ensilering, dvs. nedlegging av utørket høy blandet med silosyre i et rørformet loddrettstående bygg. Dette ble knyttet til fjøset med eller uten fjerning av låven. Silobygget er nå avløst av rundballene som består av nyslått gras H høy ) som rulles i plast sammen med silosyren. Rullen tettes og lagres ute til senere bruk.

Løa var en dominerende bygningstype i det norske kulturlandskapet. De forfaller fordi det ikke lenger er bruk for dem, enten gården fremdeles drives, eller den er nedlagt. Uansett er det begrenset hva gamle løer kan brukes til.