Låve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Låven er enten en selvstendig bygning eller det er et rom i en større driftsbygning på en gård, eller det er midtrommet i løa. Den store moderne driftsbygningen på en gård kan også kalles låve, selv om bruken ikke lenger har mye med den opprinnelige låven å gjøre.

Låven har sammenheng med korndyrkingen. Slik det beskrives i litteraturen var låven i første rekke rommet hvor man tresket korn. Huset der man oppbevarte kornnekene etter innhøstingen, der kornstålet ble stablet, ble kallt løa. Da er løa et hus først og fremst til å lagre kornnekene, og bare i den grad man har plass brukes løa i tunet til lagring av for til husdyra. Da hadde man egne forløer til lagring av for.

I førindustriell tid var kornet selve gudslånet. I skuronna ble kornet slått med sigd, en krøp på knærna bortover marka, det var viktig at hvert aks kom med. Et passelig knippe ble bundet sammen til et kornnek, som så ble tredd på ei stang og sto til tørk en stund før de ble båret inn på låven eller i løa. Nå skulle kornstålet stables, og det ble gjort slik at mus og rotter skulle ha vanskelig for å komme til. Nekene ble lagt med halmstubbene ut, og stålet ble lagt så tett som mulig. Treskingen var det neste arbeidsoperasjon, og den kunne gjerne foregå i kuldegrader, for da løsnet kornet lettere fra akset.

Før treskemaskinene ble innført foregikk treskingen på låvegulvet med et redskap som ble kalt sliul eller tust (Det har mange navn fra ulike steder i Norge). Låvegulvet var en gulvplatting på noen kvadratmeter, laget av plank som var drevet godt sammen. Noen steder var det bare dette gulvet som ble kallt for låve.

Noen steder i Norge var kornlåven et eget hus som sto på stabber slik som et stabbur.