James Monroe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

James Monroe (født 28. april 1758, død 4. juli 1831), USAs femte president, fungerte som president fra 1817 til 1825. Han var forfatteren av Monroe-doktrinen, en doktrine som sier at Amerika bør slippe framtidig europeisk kolonisering, og at selvstendige amerikanske land bør slippe europeisk innblanding i innenrikssaker. Monroe innførte derfor i 1823 den såklate Monroe-doktrinen der Amerika (senere forstått som både Nord- og Syd-Amerika) ble erklært som forbudt område for alle Europeiske stater, og at ethvert forsøk ville bli ansett som å true USAs sikkerhet.

Innhold 1 Tidlige år 2 President 1817-1825 2.1 Politikk 2.2 Regjeringen 2.3 Utnevnelser til høyesterett 2.4 Nye stater 3 Tiden etter presidentperiodene 4 Trivia 5 Referanser 6 Eksterne lenker

[rediger] Tidlige år

Monroe var født i Westmoreland County, Virginia og gikk på Campbelltown Academy og College of William and Mary i Virginia. Etter at han tok eksamen i 1776 kjempet Monroe i den kontinentale hær og praktiserte jus i Fredricksburg, Virginia. Hans far, Spence Monroe (ca 1727–1774) var snekker, møbelsnekker og dyrket litt tobakk. Han og hans kone Elizabeth Jones (født ca 1729) eide betydelige landområder, men hadde lite penger.

Monroe ble valgt til Virginia House of Delegates i 1782 og tjente ved konføderasjonskongressen 1783–1786. Som ung politiker, sluttet han seg til antiføderalistene i Virginia-konvensjonen som ratifiserte grunnloven. Han ble valgt i 1790 til senator som forkjemper for Jeffersons politikk. Han var ambassadør i Frankrike 1794–96 og hadde sterke sympatier for den franske sak. Senere hjalp han til med forhandlingene sammen med Robert R. Livingston under ledelsen til Thomas Jefferson om Louisianakjøpet. Fra 1799 til 1802 var han guvernør i Virginia og ble på nytt ambassadør i 1803 i Frankrike før han var ambassadør i Storbritannia fra 1803 til 1807. Han fikk tre valgmannsstemmer i visepresidentvalget i 1808. Han vendte så tilbake til delegatsforsamlingen i Virginia og ble valgt til en nye perioder som guvernør fra 1811 til 1814 og fra 1815 til 1817. Krigsminister var han fra 1814 til 1815.

[rediger] President 1817-1825

[rediger] Politikk

Etter den britisk-amerikanske krig ble Monroe valgt til president i 1816 og gjenvalgt i 1820. I begge disse valgene var Monroe reell konkurranse.

Monroe var opptatt av detaljer, godt forberedt i de fleste saker, flink til å se saker fra forskjellige synsvinkler, men først og fremst var han pragmatisk. Monroe utførte sine presidentplikter på en utmerket måte. Han satte sammen en sterk regjering hvor han fikk med seg John C. Calhoun fra sør som krigsminister, John Quincy Adams fra nord som utenriksminister. Bare avslaget fra Henry Clay hindret Monroe fra å med seg en glitrende politiker fra vest. De fleste utnevnelsene gikk til republikanere som fortjente det, men han prøvde ikke å bruke dem for å bygge partiets maktgrunnlag. Istedet lot han grunnlaget smuldre, noe som førte til at motsetninger avtok og førte til at denne epoken ble kalt «era of good feeling» (den gode følelsens epoke). Han utførte to lange reiser i 1917 for å bygge opp en «goodwill». Føderalistpartiet tørket inn og døde til slutt ut, noe som startet med Hartford-konvensjonen, og hindringene mellom det demokratiske parti og whig-partiet var enda ikke utvisket. Nesten alle politikere tilhørte det demokratisk-republikanske partiet, men det mistet sin vitalitet og organisatoriske integritet. Partiets kongressorgan sluttet å møtes og der var ingen nasjonale konvensjoner.

Disse «gode følelsene» varte ikke selv om Monroe fulgte nasjonalistisk politikk, men hans popularitet varte. På tvers av den nasjonalistiske fasaden, dukket sprekker opp. En smertefull økonomisk depresjon økte uten tvil folkets misnøye med Missouri-territoriet i 1819 da deres søknad om innlemmelse i unionen som en slavestat mislyktes. Et lovtillegg for å gradvis avskaffe slaveriet i Missouri ble resultatet av to års bitter debatt i kongressen. Missouri-kompromisset løste kampen og innlemmet Missouri som en slavestat i lag med Maine, en fri stat, samtidig som det forbød slaveri i nord og vest for alltid.

Monroe er kanskje best kjent for monroedoktrinen som han overleverte i sin beskjed til kongressen den 2. desember 1823. I den proklamerte han at Amerika skulle være fri for fremdtidig europeisk kolonisering og fri fra europeisk innblanding i suverene lands affærer. Den fastslo videre at USA ønsket å forbli nøytral i europeiske kriger og kriger mellom europeiske makter og deres kolonier men ville regne alle nye kolonier eller innblanding i uavhengige land i Amerika som en fiendtlig handling mot USA. Monroe begynte ikke formelt med å anerkjenne de unge søsterrepublikkene før i 1822, etter å ha sikret seg at kongressen ville stemme for å finansiere diplomatiske utsendinger. Han og utenriksminister Adams ønsket å unngå problemer med Spania før landet hadde gitt fra seg Floridaene, noe som ble gjort i 1821.

Storbritannia, med sin mektige marine, motsatte seg også gjenerobringen av Latin-Amerika og foreslo at USA skulle slutte seg til i en proklamasjon som ba Spania om å holde seg unna. Ekspresidentene Jefferson og Madison gav Monroe råd om å akseptere tilbudet, men utenriksminister Adams frarådet det. «Det ville være mer skjult...å rette disse prinsippene mot Russland og Frankrike, enn å storme inn som en brusende hane sammen med britene.» Monroe aksepterte Adams råd. Det var ikke bare Latin-Amerika som måtte få være i fred, advarte han, men Russland måtte heller ikke ta mer land sørover langs Stillehavskysten. «...det amerikanske kontinentet,» uttalte han, «gjennom den frie og uavhengige tilstanden som de har fått og opprettholdt, skal fra nå av ikke bli regnet som mulige områder for kolonisering av europeiske makter.» Rundt 20 år etter at Monroe døde i 1831, ble dette kjent som monroedoktrinen.

[rediger] Regjeringen

Embet	Navn	Periode
President	James Monroe	1817–1825
Visepresident	Daniel E. Tompkins	1817–1825
Utenriksminister	John Quincy Adams	1817–1825
Finansminister	William H. Crawford	1817–1825
Krigsminister	George Graham (ad interim)	1817
	John C. Calhoun	1817–1825
Justisminister	Richard Rush	1817
	William Wirt	1817–1825
Postminister	Return Meigs	1817–1823
	John McLean	1823–1825
Marineminister	Benjamin Crowninshield	1817–1818
	John C. Calhoun	1818–1819
	Smith Thompson	1819–1823
	Samuel L. Southard	1823–25

[rediger] Utnevnelser til høyesterett

Monroe utnevnte følgende dommere til høyesteretten:

• Smith Thompson - 1823

[rediger] Nye stater

• Mississippi – 1817
• Illinois – 1818
• Alabama – 1819
• Maine – 1820
• Missouri – 1821

[rediger] Tiden etter presidentperiodene

Da han forlot det hvite hus etter at presidentskapet utløpte den 4. mars 1825, flyttet Monroe til Monroe Hill på området til University of Virginia. Universitets område i dag var opprinnelig Monroes familiegård fra 1788 til 1817, men han solgte det i sitt første år som president til den nye skolen grunnlagt av sin venn og tidligere president, Thomas Jefferson. Han satt i gjestestyret under Jefferson og så under den andre rektoren og enda en tidligere president, James Madison, til han døde.

Monroe hadde påført seg gjeld i løpet av årene i det offentlige liv. Resultatet var at han ble tvunget til å selge sin Highland-plantasje, nå kalt Ash Lawn-Highland og som eies av College of William and Mary[1]. Han kom seg aldri ovenpå økonomisk etter dette og hans kones dårlige helse gjorde ting bare verre. Resultatet var at han og hans kone Elizabeth bodde på Oak Hill til Elizabth døde 23. september 1830.

Da Elizabth døde, flyttet Monroe for å bo med sin datter Maria Hester Monroe Gouverneur i New York City og døde der av hjertestans og tuberkulose 4. juli 1831, 55 år etter uavhengighetserklæringen og fem år etter at presidentene John Adams og Thomas Jefferson. Han ble opprinnelig gravlagt i New York, men i 1858 ble han flyttet til presidentsirkelen på Hollywood Cemetery i Richmond, Virginia.

[rediger] Trivia

• Monroe er den eneste presidenten som har holdt to ministerposter i regjeringen. Han tjente som utenriksminister og krigsminister under James Madison.
• Bortsett fra George Washington og Washington DC er Monroe den eneste amerikanske president som har fått en hovedstad oppkalt etter seg, Monrovia i Liberia, som ble grunnlagt av American Colonization Society i 1822 som en frihavn for frigitte slaver.

[rediger] Referanser

• Harry Ammon. James Monroe: The Quest for National Identity (1990) (ISBN: 0813912660) the standard biography
• Noble E. Cunningham, Jr. The Presidency of James Monroe (American Presidency Series.) University Press of Kansas. 1996. Pp. 246pp
• George Dangerfield. The Era of Good Feelings (1952).
• George Dangerfield. The Awakening of American Nationalism: 1815 - 1828 (1965)

[rediger] Eksterne lenker

• Presidenthjemmet til James Monroe (College of William and Mary)
• Avalon Project (inkluderer tiltredelsestalene og annet materiell)
• Monroedoktrinen og relaterte ressurser fra Kongressbiblioteket
• Biografi fra det hvite hus
• James Monroes helse og medisinske historie

Forgjenger:  James Madison

Amerikas forente staters president (1817–1825)

Etterfølger:  John Quincy Adams