James Madison

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

James Madison (født 16. mars 1751, død 26. juni 1836) var USAs fjerde president. Han satt som president i to perioder, fra 1809 til 1817. Han er regnet som den viktigste forfatteren av USAs grunnlov. Han var også medforfatter sammen med John Jay og Alexander Hamilton av «Federalist Papers».

Innhold 1 Biografi 2 Konstitusjons-konvensjonen 3 De føderalistiske papirene 4 Kongress-årene 5 Presidentskapet 5.1 Regjeringen 5.2 Utnevnelser til høyesterett 5.3 Stater innlemmet i unionen 6 Senere liv 7 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

Madison ble født i King George County, Virginia. Hans foreldre oberst James Madison sr (27. mars 1723–27. februar 1801) og Eleanor Rose «Nellie» Conway (9. januar 1731–11. februar 1829) var de velstående eierne av tobakk plantasjen i Orange County, Virginia hvor Madison tilbrakte mesteparten av sine barneår. I 1769 forlot han plantasjen for å studere på Princeton University (det ble kalt College of New Jersey på den tiden), fullførte sin fireårs utsannelse på to år, men ble utmattet av overarbeid i prosessen. Da han ble frisk igjen, ble han protesjen til Thomas Jefferson. I kraft av denne stillingen ble han en prominent figur i statspolitikken i Virginia, hjalp til med å skrive et utkast til deres religiøse frihetserklæring og overtalte Virginia til å gi sine nordvestlige territorier (som bestod hovedsakelig av dagens Ohio, Kentucky og Tennessee) til den kontinentale kongress.

Madison var 163 cm høy og veide 45 kg. Han var nasjonens korteste president og jevnlig syk. I 1794 giftet han seg med Dolley Payne Todd som gikk for å være like attraktiv og livlig som han var syk og asosial. Det var Dolley som er sterkest kreditert for rollen som førstedamen som en politisk alliert av presidenten.

[rediger] Konstitusjons-konvensjonen

I 1780-årene hjalp Madison til med å overbevise de politiske lederne på den tiden om å sammenkalle en konvensjon for å erstatte de ineffektive konføderasjons-artiklene. Madison var den best forberedte delegaten ved konstitusjons-konvensjonen og hans innflytelse i Philadelphia i 1787 har fått noen historikere til å kalle ham «konstitusjonens far». Madison oppfordret til en sterk sentralisert styresmakt med en tokammers lovgivende forsamling. Da saken om hvordan statene skulle representeres i den nye kongressen oppstod, var Madison en av de sterkeste forkjemperne for statsrepresentasjon på grunnlag av befolkningsmengde. Hans notater fra konstitusjons-kongressen er de best dokumententerte nedtegnelsene vi har av tenkningen til det som Thomas Jefferson (som var i Frankrike på den tiden) kalte en «samling av semiguder».

[rediger] De føderalistiske papirene

For å støtte ratifiseringen av konstitusjonen i staten New York, la Madison til side sine motforestillinger om å arbeide sammen med Alexander Hamilton og John Jay for å skrive de føderalistiske papirene som er regnet som samtidens kommentar på Amerikas forente staters konstitusjon. Madisons argumenter var sterkt påvirket av den politiske tankegangen til Charles de Secondat, baron de Montesquieu.

Madison skrev tretti av de åttifem essayene som utgjør de føderalistiske papirene, inkludert kanskje de to mest kjente, nummer ti og nummer femtien. Hans mest kjente del var i nummer femtien:

«Dersom menn var engler, ville ingen styresmakt være nødvendig. Dersom engler skulle styre menn, ville hverken ekstern eller intern kontroll av styresmakten være nødvendig. I å skape en styresmakt som skal administrere menn over menn, ligger den store vanskeligheten i dette: Du må først opprette styresmakt til å kontrollere de styrte, og i neste fase kreve at den skal kontrollere seg selv.»

I 1801, i hans tale i den første edavleggelsen hans, uttrykte Thomas Jefferson en lignende tanke:

«Noen ganger sies det at mannen ikke kan betros med styringen av ham selv. Kan han så betros med makt til å styre over andre? Eller har vi funnet engler i kongers form til å styre ham? La historien svare på dette spørsmålet.»

[rediger] Kongress-årene

Da konstitusjonen ble ratifisert, ble Madison valgt til representantenes hus fra sin hjemstat Virginia og tjente fra den første til den fjerde kongressen og var medlem av det demokratisk-republikanske partiet i sin siste periode i kongressen. I 1789 foreslo han en pakke med tolv tillegg til konstitusjonen som ble vedtatt 15. desember 1791 som var basert på et tidligere arbeid av George Mason. De siste ti av disse er kjent som Bill of Rights. Av de to første forslagene som ikke ble ratifisert i 1791, ble det andre etterhvert det 27. tillegget mer enn 200 år senere, i 1992.

Madisons tid i kongressen ble preget av hans ønske om å begrense makten til den føderale styresmakten. En hendelse som demonstrerer dette ønsket er debatten om den første banken av de forente stater, hvor Madison og andre tilhengere av Thomas Jefferson benektet at den føderale styresmakten hadde makt til å danne sin egen bank.

Debatten over makten til den føderale styresmakten i forhold til statenes førte til dannelsen av de første amerikanske politiske partiene. Madison var viktig i dannelsen av det demokratisk-republikanske partiet, hvis medlemmer støttet Jefferson og hadde en sterk tro på begrenset sentralisert makt. Motstanderne til demokrat-republikanerne var føderalistpartiet, hvis medlemmer fulgte Hamilton og trodde på en sterk sentral styresmakt.

Madison forlot kongressen i 1797 og ble Jeffersons utenriksminister i 1801.

[rediger] Presidentskapet

Madison stilte til presidentvalget i 1808 på egen hånd og vant, stort sett på hans styrke i utenrikssaker i en tid da både Storbritannia og Frankrike stod på kanten av krig med USA. Begge landene blokkerte havnene til den andre og hindret handel med begge. I 1810 vedtok kongressen å bryte relasjonene med land som ikke fjernet blokaden. Frankrike fjernet blokaden, Storbritannia gjorde ikke det.

I den påfølgende 1812-krigen vant britene tallrike seiere, inkludert en midlertidig okkupasjon av Washington D.C. som tvang Madison til å flykte fra byen. Britene væpnet også amerikanske indianere i vest, blant andre tilhengerne av Tecumseh. Ingen av sidene var særlig entusiatiske for krigen, men britene hadde lite å vinne og i USA truet føderalistene i New England med å gå ut av unionen dersom krigen ikke ble gjort slutt på. I 1814 kom freden med Ghent-traktaten. Slaget om New Orleans, hvor Andrew Jackson utmerket seg, ble utkjempet 15 dager etter at traktaten ble signert. Nyhetene nådde ikke Louisiana tidsnok fra Belgia. Den viktigste varende effekten for landets politiske ansikt var slutten på føderalist-partiet som ble regnet som forrædere da de motsatte seg krigen.

Det siste Madison gjorde før han gikk av som president, var å legge ned veto mot et vedtak om «interne forbedringer», inkludert veier, broer og kanaler:

«Etter å ha vurdert forslaget...er jeg begrenset av de store vanskelighetene jeg føler i å forene forslaget med Amerikas forente staters konstitusjon...Den lovgivende makten som ligger i kongressen er spesifisert...i...konstitusjonen, og det virker ikke som at makten som er foreslått utøvd er blant den opplistede makten...»[1]

Madison avslo synet til kongressen om at den generelle velferdsklausulen rettferdiggjorde forslaget ved å si at:

«Et slikt syn på konstitusjonen ville gi kongressen en generell makt over lovgivningen istedet for den definerte og begrensede makten som tilhører dem, begrepet 'felles forsvar og generell velferd' omfatter alle objekter og vedtak innefor rekkevidden til en lovgivende samling.»

Til tross for Madisons «siste kamp», ble såkalt valgflesk snart vanlig i USA.

Det skal sies at selv om Madison kun ville støtte interne forbedringsplaner gjennom konstituelle tillegg, oppfordret han til varierte tiltak som han følte var «best utført under nasjonal autoritet,» inkludert føderal støtte for veier og kanaler som ville «binde de forskjellige delene av vår utvidede konføderasjon tettere sammen.»

[rediger] Regjeringen

Embet	Navn	Periode
President	James Madison	1809–1817
Visepresident	George Clinton	1809–1812
	Elbridge Gerry	1813–1814
Utenriksminister	Robert Smith	1809–1811
	James Monroe	1811–1814
	James Monroe	1815–1817
Finansminister	Albert Gallatin	1809–1814
	George Campbell	1814
	Alexander J. Dallas	1814–1816
	William Crawford	1816–1817
Krigsminister	William Eustis	1809–1812
	John Armstrong jr	1813
	James Monroe	1814–1815
	William Crawford	1815–1816
	George Graham (ad interim)	1816–1817
Justisminister	Caesar A. Rodney	1809–1811
	William Pinkney	1811–1814
	Richard Rush	1814–1817
Postminister	Gideon Granger	1809–1814
	Return Meigs	1814–1817
Marineminister	Paul Hamilton	1809–1813
	William Jones	1813–1814
	Benjamin Crowninshield	1815–1817

[rediger] Utnevnelser til høyesterett

Madison utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:

• Gabriel Duvall — 1811
• Joseph Story — 1812

[rediger] Stater innlemmet i unionen

• Louisiana – 30. april 1812
• Indiana – 11. desember 1816

[rediger] Senere liv

Etter at han forlot embedet, trakk Madison tilbake til Montpelier, gården hans i Virginia. Han var for en tid rektor ved Jeffersons University of Virginia, men tilbrakte mesteparten av dagene sine med å drive gården. Han døde 28. juni 1836 av revmatisme og hjertestans.

Madison var den første presidenten av American Colonization Society som kjøpte reisen for frie svarte amerikanere til selskapets koloni i Vest-Afrika, Liberia. Etter betingelsene i hans testament[2], ble $2000 gitt til ACS gjennom deres agent Ralph Randolph Gurley.

Madisons portrett var på den amerikanske seddelen verdt $5000. Der var rundt tjue forskjellige varianter av $5000-sedler som ble gitt ut mellom 1861 og 1846, og alle unntatt tre hadde James Madison.

Forgjenger:  Thomas Jefferson

Amerikas forente staters president (1809–1817)

Etterfølger:  James Monroe

[rediger] Eksterne lenker