Iskrem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Iskrem, eller bare is er en frosset blanding av melk eller fløte og smakstilsetninger og søtningsstoffer, ofte servert som dessert. Blandingen nedkjøles under omrøring for å forhindre at det dannes store iskrystaller. For å kalles iskrem må produktene inneholde minimum 10% melkefett etter de norske forskriftene.

Man kan også lage is uten melk, med smakstilsatt vann eller saft som basis. Denne kalles saft-is eller sorbet.

Innhold 1 Historie 2 Isforskriftene 2.1 Fløteis 2.2 Melkeis 2.3 Fruktis 2.4 Margarinis 2.5 Tilsetninger 3 Lagringsmuligheter 4 Er is sunt? 5 Annet

[rediger] Historie

Spiseis har vært kjent siden oldtiden. Marco Polo (1254-1324) skal ha fortalt fra sine reiser i Kina hvor menneskene i «Østens rike» spiste is 3000 år før Kristus. Også oldtidens grekere og romere, var isspisere; isen var gjerne et høydepunkt i deres legendariske gjestebud. Ved keiser Neros festbord måtte det aldri bli tomt for is, da ble det utrygt for de ansvarlige.

Is var ikke så tilgjengelig før i tiden som nå. Hovedingrediesnsene var is fra breer og snø fra fjellene - i Hellas f.eks. fra toppen av det hellige Olympus-fjellet. Veien til gourmetenes bord var lang og omstendig. Man sikret seg et sommerlager ved å hardstampe is og snø i trekledde jordhull og dekke det til med strå og mandler.

De greske og romerske kokkene laget «iskrem» ved å blande is og snø med kanel, fioler, honning og alle typer tørkede frukter som dadler og fikener. En rett for guder, bokstavelig talt. Mange av disse ingrediensene er fortsatt i daglig bruk.

Samtidig som oldtiden kulturer gikk under, gikk også kunsten å lage is i glemmeboken. Men i middelalderen ble is på nytt en populær rett, noe som en konditor fra Sicilia har fått æren for. Han fant ut hvordan man ved hjelp av salpeter kunne fremstille kunstig is.

Det var melkeforsyningen i Oslo som som under navnet Diplom-Is i august 1930 startet sin iskremproduksjon. Diplom-Is har siden starten vært det ledende varemerke på det norske markedet.

Isvaner har forandret seg gjennom tidene, fra å være et slikkeri man gav barna på varme dager til et næringsmiddel som kan serveres ved nesten alle tilstedninger.

[rediger] Isforskriftene

I 1938 fikk vi i Norge de første forskriftene for produksjon og omsettning av iskrem. Forskriftene har vært revidert og forandret flere ganger etter den tid. Her er et lite utdrag fra forskriften som skal prøve å klargjøre forskriften.

[rediger] Fløteis

§ 2 definerer hva vi legger i uttrykket spiseis.
I § 3 heter det:
«Spiseis skal betegne fløteis (iskrem) når produktet inneholder minst 10 vektprosent melkefett og minst 35 vektprosent tørrstoff. En liter av produktet skal veie minst 500 gram. Fløteis (iskrem) og fløteisblandinger som tilsettes vanilje, krokan, sjokolade o.l. kan også omsettes under betegnelsen vaniljefløteis, krokanfløteis osv.

Når fløteis er tilsatt frukt, saft, krokan, nøtter eller et annet volumiøst smaksstoff, kan produktet også betegnes fløteis ved minst 9 vektprosent.»

[rediger] Melkeis

Ǥ 4.
Spiseis som inneholder mindre melkefett enn 10 vektprosent, men over 4 vektprosent, skal betegnes melkeis...Produktet skal inneholde minst 2,7 vektprosent tørrstoff, og en liter av produktet skal veie minst 500 gram.»

[rediger] Fruktis

Ǥ 5.
Spiseis som inneholder mindre enn 4 vektprosent melkefett og minst 10 vektprosent frukt, bær eller ekvivalente mengder konsentrat av frukt eller bær, skal betegnes fruktis. Brukes et bestemt frukt- eller bærnavn, skal produktet bare inneholde denne frukt- eller bærsort.»

[rediger] Margarinis

Ǥ 7.
Spiseis skal betegnes margarinis når det i produktet helt eller delvis er benyttet eller innblandet annet fett enn melkefett.»

[rediger] Tilsetninger

Ǥ 9.
Tilsettning av mel og stivelse er ikke tillat. Tillsetningstoffer kan anvendes i samsvar med gruppe I, f. i den til enhver tid gjeldende "Fortegnelse over godkjente tilsetningsstoffer" som årlig sendes ut av helsedirektøren.»

[rediger] Lagringsmuligheter

Du kjøper isen helt til slutt på handlerunden og skynder deg hjem. Hvis isen skal måtte lagres i noe tid, det er langt hjem eller stekende varme, bør du pakke inn isen i avispapir siden dette isolerer mer av kulden rundt isen. Ellers kan du bære den i en kjølebag. Temperaturen på isen skal normalt være lav nok til at den tåler slik transport.

Holdbarhetstider:

• I hjemmefryser ved -18*C eller lavere, 2-3 måneder.
  
• I kjøleskapets fryseboks ved -12*C, 2-3 dager.
  
• I kjøleskapets fryseboks ved -3*C, 2-3 timer.
  
• I kjøleskapet, 1/2-1 time.
  
• Ved værelsestemperatur, innpakket i avispapir, 1-2 timer.

[rediger] Er is sunt?

Mange foreldre har siden vi begynte å spise is spurt om noe som er så godt og kaldt kan være sunt? Vitenskapen har gått grundig inn på problemet og sier følgende: Mage og tarmkanalen er temperaturfølsom i en mild grad. Is spises sjelden kaldere enn -4°C. Allerede i munnhulen tilføres isen en varmeøkning med 20-22°C og får dermed en temperatur på mellom 16-18°C. For å smake isen må man jo la den smelte i munnen.

På vei til magen økes temperaturen ytterligere. Når isen er kommet «helt ned» er den bare noen få grader lavere enn den normale kroppstemperatur, 37°C. Magen kan i virkeligheten tåle et temperaturfall på ca 35°C. Det er altså ikke noe problem om isen skulle være kaldere enn -4°C slik den for eksempel er når du kjøper den i en kiosk og spiser den med en gang. Mange kalde drikker passerer spiserøret med en langt lavere temperatur.

Sykehusene benytter iskrem som dietmat til pasienter med halsproblemer, for eksempel ved fjerning av mandlene. Hvis man spiser mye is på kort tid, kan man imidlertid oppleve hodepine som følge av at hodet kjøles ned.

[rediger] Annet

Vi nordmenn liker is. I 1978 spiste vi gjennomsnittlig 8,5 l is hver, det var nest høyest i Europa. Bare svenskene «slo» oss. De klarte 11,5 liter, men landene sydover brukte 5-6 liter pr. person.