Greven av Monte Cristo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Greven av Monte Cristo (Le comte de Monte Cristo) er en roman av den franske forfatteren Alexandre Dumas, utgitt i 1844.

[rediger] Handlingen

«Edmond Dantès» kommer hjem fra sjøen som konstituert kaptein, 19 år gammel. Hjemme venter en far, en kjæreste og en faderlig reder. To menn ønsker ham vondt, og retter falske anklager om landsforræderi mot ham. Statsadvokaten (prokuratoren) ser at de falske anklagene mot «Dantès» bare kan motbevises ved at prokuratorens egen far kommer i et uheldig lys, og sender derfor «Dantès» i fjorten års fangenskap på «Chateau d’If». Her møter han «abbed Faria», en lærd og edel farsfigur som er Sokrates, Salomo og Robinson Crusoe i én person, og som har opplysninger og en 320 år gammel, umåtelig skatt. Når «Dantès», forkledd som abbedens lik, klarer å rømme, finner han skatten og kjøper seg verdighet. Han bruker rikdommen til å belønne sin velgjører rederen, og til en langsom og nidkjær hevn mot de tre mennene som var skyld i hans fangenskap, og deres familier.

Boka faller i fire bolker: (sidehenvisningene gjelder utgaven på Aschehoug forlag 2004)

• Den første delen skildrer veien til, og oppholdet på «Chateau d’If» (fra side 1 til 130).
• I den andre delen bygger «Dantès» seg opp med penger fra skatten, og yter velgjerninger (fra side 131 til 177)
• I den tredje delen etablerer «Dantès» seg som greve i Paris, og forbereder og gjennomfører sin hevn, en hevn som omfatter konkurs, landflyktighet, giftmord innen familiene, vanære og selvmord (fra side 178 til 462)
• Den siste delen skildrer gjenetableringen av et paradis hvor redersønnen får sin elskede og resten av skatten, mens greven og hans elskede, albanske prinsesse seiler vekk i horisonten (fra side 463 til 472)

[rediger] Vurdering

Godt over halvparten av boka foregår i Paris 10-20 år før boka utkom, i en virvel og et virvar av bankierer, dueller, operaaftenen, gammel adel, oppkomlinger, veksler, elskelige gamle slektninger og hviske-intriger. Mellom linjene i Dumas' bok kan man etter alt å dømme lese mye om det franske samfunnet i den tiden boka ble skrevet. Det er riktignok et klasse-samfunn, men det er fremfor alt et samfunn preget av penger og sosial mobilitet.

I bokas siste kapitler får greven også en kledelig tvil på anger over sin hevntørst, men det framstår nå mest som et forsøk fra forfatterens side på å ri to hester samtidig. Dumas forsøker å la dette bli en moralsk fortelling om hevn, tilgivelse, tillit til Guds omsorg, og farene ved å selv sette seg til doms over andre mennesker. Men dette virker påklistret utenpå en dyktig komponert røverhistorie og melodrama.

[rediger] Norsk utgave

Romanen ble først oversatt til norsk i som følgetong i «Folkebladet» i 1881, og «første fullstændige norske oversættelse efter den store franske originalutgave» kom i 1920. Den norske bokklubben har i 1990 og 2000 utgitt J. Buviks oversettelse, først utgitt på Mortensens forlag i 1950. Damm og Cappelen har før 1980 utgitt bearbeidede utgaver ved H. Braarvig og W. Brøgger. I en klasse for seg står en 12-binds (!) utgave på Dovre forlag, på i alt 2040 sider, i Finn Halses oversettelse.

Den utgaven som er i handelen pr. 2005 er en forkortet utgave ved Olav Coucheron, først utgitt av Aschehoug i 1980. Oversettelsen virker ikke urimelig beskåret. Det er fremdeles en forholdsvis pompøs tekst, med mange adjektiv og karakteristikker av en type som en strengere bearbeider ville fjernet.

Det ble laget film av boka i 2002. Filmen er blant annet tatt opp på eiendommen Powercourt House i landsbyen Enniskerry sør for Dublin.