Eusebius av Cæsarea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Eusebius av Cæsarea (født ca. 260, død ca. 340), var biskop av Cæsarea og kalles «Kirkehistoriens far».

[rediger] Liv

Eusebius var elev av St. Pamphilus, som lærte ham opp etter Origens tradisjon. Etter Pamphilus' martyrdød i 310 flyktet han til Tyr for å unnslippe førfølgelsen av kristne som pågikk der. Han fortsatte til Egypt, hvor han satt fengslet i noen måneder.

I 315 var han biskop av Cæsarea; utnevnelsen må ha funnet sted mellom 310 og 315. I striden om arianismen støttet han Arius, og ble fordømt og fjernet fra sitt embete av konsilet i Antiokia, et lokalt kirkekonsil holdt i 324/325. Kort tid etter, ved konsilet i Nikea i 325, ble han gjeninnsatt av keiser Konstantin etter å ha framsagt en trosbekjennelse. Han hevdet selv senere at denne trosbekjennelsen utgjorde grunnlaget for den nikenske trosbekjennelse, men det er svært tvilsomt om dette stemmer. Eusebius godtok den nikenske trosbekjennelsen, men bare halv-hjertet. Han fortsatte også å være en motstander av Athansius av Alexandria, arianismens argeste motstander.

Omkring 327 ble han tilbudt bispesetet i Antiokia, men tok det ikke imot. Han deltok på konsilet i Tyr, et lokalt kirkekonsil, i 335, og han var også med på vigslingen av Oppstandelseskirken i Jerusalem. Etter dette ble han kalt til Konstantinopel for å gi keiser Konstantin råd om hva som skulle gjøres med Athanasius av Alexandria. Keiseren sympatiserte med arianismen, selv om han selv hadde vært sentral i bekjempelse av den ved konsilet i Nikea. Derfor, og fordi han generelt mislikte uro i riket, ønsket han å sørge for at Athanasius sluttet med sin aggressive holdning mot arianerne. Eusebius, som selv hadde arianske sympatier, var derfor den perfekte rådgiver. Ved feiring av 30-årsjubileet for at Konstantin fikk tronen holdt han en tale, som er bevart.

Eusebius regnes ikke som en helgen, noe som antagelig mest skyldes hans arianske sympatier.

[rediger] Skrifter

Det viktigste verket Eusebius har etterlatt er hans Ekklesiastisk historie, det første verk som ble skrevet om kirkehistorie. Det er den viktigste kilde til den tidligste kirkehistorie, fram til Eusebius' egen tid. Litterært sett er det ikke noe stort verk, og hans bruk av kilder holder, som man kan vente av oldtidens forfattere, ikke mål etter dagens akademiske standard. Verket består av 10 bøker, og behandler nesten utelukkende østlig kirkehistorie. Naturlig nok er det om sin egen tid han hadde mest å skrive, så de tre siste bøkene behandler hans egen levealder. Mange forskere mener at han opprinnelig skrev 7 bøker, som ble avsluttet med året 303, og at de tre siste ble utgitt en etter en inntil den siste kom ca. 325. I tillegg til den greske originalutgaven er det bevart tidlige oversettelser til latin, syrisk og armensk.

Blant andre historiske skrifter finner man Palestinas martyrer; en beretning om den diokletianske forfølgelse (303–311), som han selv hadde måttet flykte fra; en krønike i 2 bøker som dekket den for ham kjente verdens historie og Konstantins liv. Sistnevnte er et panegyrisk verk, men i smigeren finner man en rekke detaljer omkring keiserens liv som ikke er kjent fra andre kilder.

Han skrev også apologetisk litteratur, blant annet Mot Hierokles, et angrep på den hedenske guvernøren i Bithynia; Forberedelse for Evangeliet og Demonstrasjon av Evangeliet.

Av teologiske verker som er bevart kan nevnes Theofanien, to bøker som angriper Marcellus av Ankyras teologi; en samling av skriftsteder i Det gamle testamente for forutsier Kristi komme; kommentarer over Salmenes bok og Jesaja; en bok om vanskelige passasjer i evangeliene; et skrift om påsken (bevart på latin som De solemnitate Paschali) og et verk om bibelsk topografi (Onomastikon).